Fredrik Mandal

Små biter av verden – som jeg ser dem

Tag: journalistikk (page 3 of 5)

Betalingsvilje på nettet

I dag kom det en artikkel på Journalisten.no om betalingsvilje for nettnyheter. De viser til en undersøkelse gjort av The Boston Consulting Group (BCG), hvor de har kommet fram til at mange faktisk kan se for seg å betale for nyheter. Det stemmer, betale for nyheter – på nett.

Seks av ti er villige til å betale, men bare småpenger.

Seks av ti er villige til å betale, men ingen store summer.

Det var 259 nordmenn med i undersøkelsen. 20 prosent av disse sa at de betalte for nyheter på nettet i dag, mens 60 prosent sa at de var villige til å betale for nyheter på nett.

Riktignok er det småpenger det dreier seg om, i gjennomsnitt sa de norske deltakerne i undersøkelsen at de var villige til å betale $4 per måned.

Det er jo forsåvidt godt nytt, og du kan lese mer om undersøkelsen på Journalisten, på Betatales og hos NY Times, eller du kan be om å få et sammendrag fra BCG.

Jeg har dog lyst til å trekke fram ett poeng. Det ser ut til at det overrasker mange at de som er villige til å betale for nyheter på nett, er de som allerede betaler for nyheter på papir.

Hvor mye vil folk betale? (Kilde: BCG)

Hvor mye vil folk betale? (Kilde: BCG)

Lysegrønn er «ikke papiraviskonsumenter eller lette papiraviskonsumenter» (under $5 per måned på papiraviser), mens grønn er «tunge papiraviskonsumenter» (over $5 per måned på papiraviser). Grå er totalen.

I Norge er de såkalt «lette papiraviskonsumentene» villige til å betale i gjennomsnitt $3 per måned for nyheter på internett, mens de «tunge papiraviskonsumentene» er villige til å betale $5. Det totale gjennomsnittet er $4.

Den samme tendensen ser vi i alle de undersøkte landene, folk som allerede betaler en del for papiraviser er mer villige til å betale for seg på nettet. Hvordan kan det komme overraskende på noen?

Jeg hadde blitt virkelig overrasket om tendensen var motsatt, altså at de som ikke bruker penger på nyheter i dag plutselig var villige til å betale mer for nyheter enn de som er vant til å betale for nyheter.

Forøvrig, her er betalingsvilligheten for de norske deltakerne delt opp i hvor mange som er villige til å betale hvor mye:

Norge: hvor mye vil hvor mange betale for nyheter på nettet? (Kilde: BCG)

Norge: hvor mye vil hvor mange betale for nyheter på nettet? (Kilde: BCG)

Grafene er hentet fra rapporten, som du kan få ved å be om den fra BCG.

– Sett en ørn i bur

Det er ikke alltid like lett å sette ørner i bur. Det kom jeg på da jeg i kveld gjorde et søk på mitt eget navn i arkivet til Trønder-Avisa. Der kom jeg over det dummeste avsnittet jeg tror jeg har hatt på trykk noen gang. (Ja, dummere enn Bjørneboe som «gjennomførte […] sitt første selvmord som 13-åring» – jeg synes fortsatt den står greit.)

Faksimile fra Trønder-Avisa, 29.07.06

Faksimile fra Trønder-Avisa, 29.07.06 (Juni Dahr er ikke satt i bur her, det bare ser sånn ut pga. en merkelig bug i PDF-en.)

Det var lørdag 29. juli 2006, helt i den spede start av min journalistiske karriere. Dagen før hadde jeg vært på en teatermonolog på Stiklestad Nasjonale Kultursenter. Det var Olsokdager på Stiklestad, og alt var fint. Jeg var glad for å få jobbe i Trønder-Avisa, men kanskje ikke overentusiastisk da jeg skulle se Juni Dahrs teatermonolog «Ibsens kvinner». Den omhandlet, som du kanskje forstår, Ibsens kvinnelige figurer.

Slik startet brødteksten:

– SETT en ørn i bur, og den vil bite i stengene, enten de så er av jern eller gull, var replikken Juni Dahr åpnet forestillingen «Ibsens Kvinner – Sett en ørn i bur» med i Konferansesalen på Stiklestad Nasjonale Kultursenter. Dermed var stemningen satt for en knapp time med Ibsens kvinner.

Første avsnitt setter også stemningen for resten av artikkelen, men det er i det siste avsnittet «gullkornene» kommer som perler på en snor:

EN JOURNALIST med begrensede kunnskaper om Ibsen kunne nok ha funnet på mer underholdende ting å gjøre en fredag ettermiddag, men de rundt 80 andre personene som overvar forestillingen var godt fornøyde da siste ord var sagt. Dahr fikk
en overveldende applaus, og sa at dersom det var noen som hadde spørsmål om Ibsen eller stykket, så kom hun til å oppholde seg i salen en stund etterpå slik at publikum skulle få mulighet til å spørre. Journalisten hadde så mange spørsmål at han ikke visste hvor han skulle begynne, og trakk seg like greit tilbake slik at de med fornuftige spørsmål fikk spørre i fred.

Tilbakemeldingen fra kulturansvarlig i avisa etter denne fadesen var enkel. Det siste avsnittet passet seg ikke, var budskapet.

Heldigvis er det så lenge siden at jeg kan le av det. Heldigvis lærte jeg mye av det. Heldigvis har jeg kommet en lang veg siden den gang.

Langreist lokaljournalistikk

De som har fulgt med i timen vet at jeg bor og studerer i Bodø. De som har fulgt nøye med vet også at jeg jevnlig jobber i Trønder-Avisa.

I Trønder-Avisa skrives det om ting som skjer i Nord-Trøndelag. Bodø er, som du sikkert vet, ikke i Nord-Trøndelag, men ca 420 kilometer lenger nord. Det er 595 kilometer mellom leiligheta mi og Trønder-Avisas lokaler i Steinkjer.

Likevel sitter jeg i Bodø og lager lokalnyheter fra Nord-Trøndelag.

Saken om tabbeforsikringer skrev jeg i går kveld.

Saken om tabbeforsikringer skrev jeg i går kveld.

Jeg jobber for det meste på nettet, men det blir jo som regel et par papirsaker for hver arbeidsøkt. Innimellom lager jeg til og med saker som blir blåst opp på forsida. I dag kjørte Trønder-Avisa en delt forside, og en sak jeg laget i går kveld var tekstoppslaget på forsida (se bildet til høyre).

Saken handler om at elkjedene tjener store penger på såkalte tabbeforsikringer, og stortingsrepresentant Arild Stokkan-Grande (Ap) fra Levanger reagerer på dette. Han mener at elkjedene utnytter folks usikkerhet, og at de må opplyse om at folks innboforsikringer i stor grad dekker det samme som disse tabbeforsikringene.

Dette er et kroneksempel på hvorfor det ikke har noe å si om jeg sitter i Steinkjer eller i Bodø når jeg lager lokalnyheter. Stokkan-Grande befinner seg i Oslo, og jeg kunne uansett ikke ha møtt ham i går kveld. Intervjuet ble gjort per telefon, bildet ble funnet fram i arkivet.

Jaktulykke i Overhalla

Jaktulykke i Overhalla

For en uke siden var det en jaktulykke i Overhalla kommune. Jeg hadde kveldsvakt lørdag. En kollega rykket ut på saken, mens jeg fulgte den for nett fra Bodø. Dagen etter hadde jeg morgenvakt, og fikk ordnet et telefonintervju med mannen som ble skutt i hodet med haglegevær av en annen jeger.

Saken ble forsidesak, og lot seg greit løse selv om jeg satt i Bodø.

For noen uker siden brøt det ut brann i et hus i Steinkjer. Jeg satt i Bodø og dekket saken for nettutgaven. Kanskje 20 minutter etter at brannvesenet ble varslet hadde vi et bilde på nettet, takket være at en av mine kolleger rykket ut og tok bildet.

Det er ikke et perfekt system, men langreist lokaljournalistikk har vist seg å fungere fint.

Jeg vet at nyhetsredaktøren var litt skeptisk da vi skulle forsøke det for første gang i høst, men han er vel nå overbevist om at det fungerer fint – så lenge jeg kan kalle ut en av mine gode kolleger når situasjonen krever at vi er på stedet, eller når vi skal ha et bilde av en sak.

For noen uker siden brøt det ut en brann i Steinkjer, ikke så langt unna Trønder-Avisas lokaler. Da jeg snakket med operasjonslederen i Nord-Trøndelag politidistrikt og spurte om hva det var som foregikk, ba han meg om å se ut vinduet… Jeg gjorde det, og sa at jeg ikke så noe. Kanskje ikke så rart, ettersom at det er et godt stykke fra Bodø til Steinkjer.

Med telefon og gode kolleger fungerer langreist journalistikk brillefint. Jeg må dog innrømme at det er godt å «komme hjem» til redaksjonen en gang i blant. Å sitte alene ved pulten min er ikke det samme som å sitte i en redaksjon, og jeg får ikke følelsen med «den ordentlige verden». Jeg får ikke den samme nærheten til sakene. Men rent praktisk er det jo det samme for leserne om jeg sitter ved en pult i Steinkjer eller i Bodø, så lenge nyhetene er relevante.

Og for en student – for ikke å si journalistikkstudent – er det en perfekt ordning. Jeg har ordnede arbeidsforhold, jeg har gode kolleger (selv om jeg ikke ser så mye til dem snakker jeg jo med dem rimelig ofte), jeg har overordnede som stoler på meg og som gir meg både tillit og utfordringer, og jeg får relevant arbeidserfaring.

Inspirasjon

Selv om jeg er veldig glad i papir som formidlingsform, altså papiraviser, jobber jeg nå for det meste på nett. Og jeg trives veldig godt på nett. Men jeg får ikke utnyttet potensialet som ligger i nettet, ettersom jeg ikke er allsidig nok.

Jeg skriver greit, og jeg tar ganske gode bilder. Men det kunne jeg like gjerne ha gjort på papir som på nett.

I nettet ligger det uante muligheter, og jeg tror at jeg må bli mer allsidig for å klare å utnytte potensialet som ligger der. Derfor følger jeg spent med på hva som skjer rundt om i verden.

En av de store inspirasjonskildene mine heter Eirik H. Urke. Han er kjent for de fleste i twitteruniverset, men kanskje ikke like kjent for resten av verden. Han er en god fotograf, og han er en av de som utvikler fotojournalistikken her på berget.

Hans siste prosjekt er et gigapikselbilde av Tromsø. Han har lagt ut flere gigapikselbilder tidligere, men med Tromsø tok han det til et nytt nivå. Omlag 2.200 enkeltbilder tatt med en Canon EOS 40D og et objektiv med 300 mm. Tilsammen blir det 13,3 gigapixler. Helt vilt imponerende resultat, sjekk det ut selv på gigapix.no.

Min gode kollega Johan Arnt Nesgård i Trønder-Avisa har forresten også laget gigapikselbilder. Han har laget fra flere steder rundt omkring i Nord-Trøndelag. De finner du på www.t-a.no/gigapix/.

Men Urke lager også mye annet tøft, og jeg anbefaler at du bruker litt tid på Gigapix.no for å se deg rundt. Sjekk spesielt ut disse:

I tillegg er Urke en veldig god fotograf, noe som selvsagt er en forutsetning for å klare å ta fotojournalistikken videre. Har du for eksempel sett bilder fra «Skal vi danse» i Dagbladet eller på Dagbladet.no i år? De er det Urke som har tatt. Det samme gjelder videointervjuene DB publiserer. Urke publiserer selvsagt selv på gigapix.no.

Og han deler av kunnskapen sin. På Gigapix og på twitter deler han ut tips og triks, slik at vi som har lyst kan lære av ham.

Nå merker jeg at dette ble en veldig o-store-Urke-post. Det var ikke meningen, men han er den som – så vidt jeg vet – gjør mest for å bringe fotojournalistikken videre her i landet. Har du tips om andre fotografer i samme gate er jeg takknemlig om du legger igjen en kommentar, enten her eller på twitter.

Men altså. Det jeg ville si med dette innlegget er at jeg ønsker å utvikle meg som journalist, og spesielt som nettjournalist. Da tror jeg mange av teknikkene Urke bruker er en veg jeg bør gå. Og ved å studere journalistikk ved Høgskolen i Bodø har jeg i høst vært gjennom grunnkurs i avis og radio, og skal neste uke ut i grunnkurs TV. Til våren er det grunnkurs nett.

Dersom jeg klarer å ta med meg kunnskapen fra disse grunnkursene ut i den virkelige verden – ut i praktisk journalistikk for nett, tror jeg at jeg kan bli en sabla god nettjournalist. En allsidig journalist som kan bidra til å fortelle historiene på en mer spennende måte enn i bare tekst og bilde. Bevegende bilder, lyd, stillbilder og tekst satt i sammenheng.

Verden er spennende, mulighetene er uante.

På teppet

For en drøy uke siden var det en ordkunstfestival her i Bodø. Andre steder ville de kanskje ha kalt det en litteraturfestival, men festivalsjef Johnny S. Johansen synes at ordkunstfestival låter bedre.

«Word Art» heter festivalen, og jeg ble hyret av Avisa Nordland for å dekke Bjørneboe-aften. Bokbad med Tore Rem som har skrevet boken «Sin egen herre», første del av en biografi om Jens Bjørneboe, og musikalsk underholdning i Bjørneboe-drakt av Anne Grete Preus.

Tore Rem beskrev en svært spesiell mann, og Klassekampen seg merke i mine formuleringer rundt akkurat det.

For de som ikke vet det, Klassekampen, eller KK som jeg liker å kalle avisa, har en spalte på side 3. Den heter «På teppet». Der siterer de hver dag andre aviser. De gjør narr av andre aviser. Ofte er det svært underholdende, og da jeg bodde sammen med en som abonnerte på KK leste jeg den spalten omtrent daglig.

Uansett, tirsdag 20. oktober ble jeg kalt inn på KKs teppe. Slik så det ut:

Faksimile: Klassekampen, tirsdag 20. oktober 2009

Faksimile: Klassekampen, tirsdag 20. oktober 2009

Det høres jo veldig spesielt ut, og siteringen er korrekt og ordrett. Men den neste setningen, den som forklarer det hele, var jo selvsagt ikke tatt med i KK. Slik så det ut i Avisa Nordland dagen før:

Faksimile: Avisa Nordland, mandag 19. oktober 2009

Faksimile: Avisa Nordland, mandag 19. oktober 2009

Jeg har såvidt diskutert dette med festivalsjef Johansen i etterkant (det var han som gjorde meg oppmerksom på det hele), og vi ser vel ikke helt likt på denne saken. Mens han mener at jeg har misforstått det hele, mener jeg fortsatt å ha grunnlag for det jeg skrev, og at det var slik Rem ordla seg.

Jeg får vel sende en e-post til Rem selv og høre hva han mener om saken.

Uansett, moro var det at KK siterte meg, selv om jeg kanskje synes det er helt greit at de krediterte Avisa Nordland og ikke meg personlig.

Older posts Newer posts

© 2020 Fredrik Mandal

Theme by Anders NorenUp ↑