Fredrik Mandal

Små biter av verden – som jeg ser dem

Tag: fremtiden (page 2 of 3)

Inspirasjon

Selv om jeg er veldig glad i papir som formidlingsform, altså papiraviser, jobber jeg nå for det meste på nett. Og jeg trives veldig godt på nett. Men jeg får ikke utnyttet potensialet som ligger i nettet, ettersom jeg ikke er allsidig nok.

Jeg skriver greit, og jeg tar ganske gode bilder. Men det kunne jeg like gjerne ha gjort på papir som på nett.

I nettet ligger det uante muligheter, og jeg tror at jeg må bli mer allsidig for å klare å utnytte potensialet som ligger der. Derfor følger jeg spent med på hva som skjer rundt om i verden.

En av de store inspirasjonskildene mine heter Eirik H. Urke. Han er kjent for de fleste i twitteruniverset, men kanskje ikke like kjent for resten av verden. Han er en god fotograf, og han er en av de som utvikler fotojournalistikken her på berget.

Hans siste prosjekt er et gigapikselbilde av Tromsø. Han har lagt ut flere gigapikselbilder tidligere, men med Tromsø tok han det til et nytt nivå. Omlag 2.200 enkeltbilder tatt med en Canon EOS 40D og et objektiv med 300 mm. Tilsammen blir det 13,3 gigapixler. Helt vilt imponerende resultat, sjekk det ut selv på gigapix.no.

Min gode kollega Johan Arnt Nesgård i Trønder-Avisa har forresten også laget gigapikselbilder. Han har laget fra flere steder rundt omkring i Nord-Trøndelag. De finner du på www.t-a.no/gigapix/.

Men Urke lager også mye annet tøft, og jeg anbefaler at du bruker litt tid på Gigapix.no for å se deg rundt. Sjekk spesielt ut disse:

I tillegg er Urke en veldig god fotograf, noe som selvsagt er en forutsetning for å klare å ta fotojournalistikken videre. Har du for eksempel sett bilder fra «Skal vi danse» i Dagbladet eller på Dagbladet.no i år? De er det Urke som har tatt. Det samme gjelder videointervjuene DB publiserer. Urke publiserer selvsagt selv på gigapix.no.

Og han deler av kunnskapen sin. På Gigapix og på twitter deler han ut tips og triks, slik at vi som har lyst kan lære av ham.

Nå merker jeg at dette ble en veldig o-store-Urke-post. Det var ikke meningen, men han er den som – så vidt jeg vet – gjør mest for å bringe fotojournalistikken videre her i landet. Har du tips om andre fotografer i samme gate er jeg takknemlig om du legger igjen en kommentar, enten her eller på twitter.

Men altså. Det jeg ville si med dette innlegget er at jeg ønsker å utvikle meg som journalist, og spesielt som nettjournalist. Da tror jeg mange av teknikkene Urke bruker er en veg jeg bør gå. Og ved å studere journalistikk ved Høgskolen i Bodø har jeg i høst vært gjennom grunnkurs i avis og radio, og skal neste uke ut i grunnkurs TV. Til våren er det grunnkurs nett.

Dersom jeg klarer å ta med meg kunnskapen fra disse grunnkursene ut i den virkelige verden – ut i praktisk journalistikk for nett, tror jeg at jeg kan bli en sabla god nettjournalist. En allsidig journalist som kan bidra til å fortelle historiene på en mer spennende måte enn i bare tekst og bilde. Bevegende bilder, lyd, stillbilder og tekst satt i sammenheng.

Verden er spennende, mulighetene er uante.

Hva i all verden?

Dette er en petit jeg skrev til siste utgave av «Vindfang» – øvingsavisa vår på grunnkurs avis. Petiten ble publisert på siste side under fanen «Godt sagt», og gjengis her i sin helhet.

Skjermdumper fra Twitter og Gilde.no. Montasje: fmandal.com

Hva er det egentlig som skjer? Det er så utrolig mye rart som skjer for tida som er hinsides all fornuft.

Jeg trodde vi hadde nådd et lavmål i verdenshistorien da «Smurfehits» var den store landeplagen for mange år siden. Men det var jo bare en myk start på hele sulamitten.

«Hits for kids». Trenger jeg si mer?

«Olsenbanden» var jo ikke nok, «Olsenbanden jr.» måtte jo komme. Som om ikke «Melodi Grand Prix» var nok av pinlige musikkonkurranser, så var det jo en glup type som fant ut at «Melodi Grand Prix jr.» var en sabla god idé.

Ikke få meg startet på ting som «Idol» og «X Faktor», eller andre såkalte «realityserier».

Hvor tar de det fra? Og hvem betaler lønna til menneskene som finner opp slikt?

Men det stopper ikke der. Det er ikke bare film og musikk det køddes med over en lav sko for tida. Du trodde Grandiosa var latmannsmat? Det gjorde jeg også før i tida. Helt til Toro lanserte pannekakerøre på pose. Tilsett vann, og røra er klar. Så kom ferdig pannekakerøre, du trengte ikke engang å tilsette vann lenger.

Men du måtte fortsatt steike pannekakene selv, og det er jo for mye, ikke sant? Selvsagt, ferdigstekte pannekaker måtte jo komme. Sleng dem i mikroen og middagen er klar.

Siste skudd på den forskrudde stammen? Ferdigstekt kjøttdeig. Den kommer i to smaker: «Stekt kjøttdeig med bolognesesaus» og «Stekt kjøttdeig taco». Ironisk nok tar det lenger tid å varme den ferdige kjøttdeigen enn å steike vanlig. Dessuten, hvis du ikke er kokk nok til å steike kjøttdeig kan du godt sulte for min del.

Hvor går vegen videre? For å være helt ærlig – hvis det fortsetter slik vil jeg ikke vite det.

Men gjør vi alle vårt kan vi kanskje snu utviklinga, og redde det lille som er igjen av den anstendige delen av verden.

For å lage en passe porsjon pannekaker trenger du fire til seks egg, en liter melk, åtte til ni desiliter mel, et par spiseskeier sukker og en dæsj smør. Pisk sammen egg og melk, tilsett mel til røren er passe tykk, og la den stå en stund før du steiker den i en middels varm steikepanne med smør.

Nyt det. God mat, og god samvittighet. Du er med og gjør verden til et bedre sted.

Hva tenker vi på?

Som dere kanskje vet er jeg nå student ved Senter for journalistikk ved Høgskolen i Bodø. I det første semesteret skal vi gjennom tre grunnkurs: avis, radio og TV. Jeg startet på avisgruppa, og var ansvarlig redaktør for den første utgaven av avisa «Vindfang». Tipper opplaget var på et sted mellom 50 og 75, og et tyvetalls journalistspirer med og uten erfaring utgjorde redaksjonen.

Jeg ga lederen til nyhetsredaktøren, og skrev selv en litt lengre kommentar. Med tanke på at avisa har hele Bodø kommune som tenkt nedslagsfelt var det en veldig introvert og navlebeskuende kommentar, men siden det var første utgave følte jeg det passet fint.

Uansett, dette er den første kommentaren jeg har hatt på trykk noensinne:

Det ble jobbet hardt og lenge, men vi kom i mål til slutt.

«Vi er den fjerde statsmakt»

Hva tenker vi på?

Når du leser dette har vi jobbet hardt for å få første utgave av Vindfang ut på gata. Da synes jeg det er på sin plass å se litt innover i redaksjonen.

For hva er det egentlig vi tenker på? For en drøy måned siden startet over 70 unge og håpefulle på en bachelor i journalistikk ved Høgskolen i Bodø. Ikke alle av oss er like unge, og for å være helt ærlig er vel ikke alle like håpefulle heller. Men åkke som har vi startet på en treårig utdannelse til et yrke mange frykter er på veg inn i historiebøkene.

Finanskrisen har rammet mediebransjen hardt. Tall fra TNS Gallup viser at totalomsetningen i norske medier har sunket med 14,7 prosent i årets første åtte måneder, sammenlignet med samme periode i fjor. I en fersk undersøkelse hvor 350 journalister i sju europeiske land ble spurt, svarte over halvparten at annonseinntektene hadde sunket med 10 prosent eller mer det siste året.

Over halvparten av de spurte i mener at finanskrisen i kombinasjon med «internettrevolusjonen» i media vil føre til at kvaliteten på innholdet vil synke på grunn av ressursmangel. Samtidig føler to av fem at den nye mediehverdagen fører til hardere arbeidspress, og at de må produsere mer enn tidligere. Nesten 30 prosent av de spurte jobber lengre dager nå enn tidligere.

Nå er vi altså over 70 personer som har startet på en treårig utdannelse. En utdannelse som forhåpentligvis ender med at vi får oss jobber i en av landets mange redaksjoner.

Tall fra TNS Gallup viser at stadig færre leser papiraviser. Spesielt de store løssalgsavisene VG og Dagbladet har mistet mange lesere det siste året, henholdsvis 79.000 og 80.000 lesere. Nordmenn er kjent som et avislesende folkeslag, men andelen personer som leser minst en avis hver dag har på ti år sunket fra 89 til 79 prosent.

Samtidig kuttes antall stillinger i redaksjonene over en lav sko. Dette gjelder ikke bare papir, radio og TV, det gjelder også nettavisene. VG Nett, landets mest lønnsomme og mest besøkte nettavis, har varslet at det vil komme kutt. Styret har bestemt at hver tiende stilling i den 100 personer store redaksjonen skal kuttes, til tross for protester fra de ansatte.

Så sitter vi her da, på Senter for journalistikk ved Høgskolen i Bodø. Tre år fram i tid er vi ferdigutdannede journalister. Mange mener vi er på veg inn i en døende bransje. «Det er ikke for sent å snu, du kan fortsatt velge en annen utdannelse» er jeg vel ikke den eneste som har hørt.

Likevel mener jeg vi har gjort et fornuftig valg. Bob Dylan sa det allerede i 1963. «[Y]ou better start swimmin’, or you’ll sink like a stone, for the times they are a-changin’.»

Mediebransjen er i stadig endring. Konjunkturene vil svinge også i framtiden. Behovet for journalister vil alltid være der, selv om mediene vi skal jobbe i endrer seg. Verden vil alltid trenge noen som kan bryte gjennom og fortelle om hva som skjer. Vi er den fjerde statsmakt, og noen må alltid passe på maktmenneskene.

Om våre saker publiseres på papir, radio, TV, internett eller gjennom andre kanaler som ennå ikke er oppfunnet er av underordnet betydning. Det viktige er at vi som skal bli gode journalister må være tilpasningsdyktige, og at vi produserer gode saker.

«Your old road is rapidly agin’. Please get out of the new one if you can’t lend your hand, for the times they are a-changin’.»

Allerede en drøy måned inn i studiet har vi vist at vi har noe å komme med. Du sitter nå med vår første avis i hendene. Vi kan love at det ikke blir det siste du hører fra oss. Pass opp, vi har kommet for å bli.

Og hvis dere lurer, slik ble avisas første forside:

Første utgave av Vindfang. (Versjon 2. Jeg må, litt flau, innrømme at jeg har lagt til g-en i hovedoppslaget som manglet da avisa gikk i trykken...)

Nestenfaksimile av første utgave av Vindfang.

Ja, i bildeteksten står det «nestenfaksimile». En faksimile er nemlig en «nøyaktig gjengivelse […] av dokument». Dette er ikke en faksimile av forsida som gikk i trykken, der manglet det nemlig en «g» i tittelen på hovedoppslaget. Jeg må ærlig innrømme at det var litt flaut å oppdage det da vi fikk avisa fra trykkeriet.

Tilbakemeldinger, positive og negative, mottas med takk, både på kommentaren og forsida.

Er det fremtiden vi ser?

«Welcome to the future. Your paper is here.» Slik introduseres Times Reader 2.0, et program for å lese The New York Times. Etter å ha sett demonstrasjonsvideoen ble jeg inspirert. Dette er jo en genial måte å lese avis på, i sterk kontrast til det PDF-abonnementet jeg har testet den siste uken. Leseropplevelsen er mye bedre, og det er oppdatert! «… a digital experiense that reads like a newspaper, updates like a website, and delivers like – well, The New York Times.»

Slik ser Times Reader 2.0 ut. (Skjermdump)

Slik ser Times Reader 2.0 ut. (Skjermdump)

I menyen til venstre har du de forskjellige seksjonene i avisen – front page, international, opinion, sports, arts, news in video, news in pictures osv. Øverst på «front page» har man «latest news» – fortløpende oppdatert. Bortsett fra at de siste sakene kommer rett inn i programmet, minner dette veldig mye om en vanlig avis.

Skaleringen er utrolig smart utført, tekst og bilder tilpasser seg vindusstørrelsen, og det flyter fint. Tekststørrelsen kan du justere etter eget forgodtbefinnende.  Noe småpirk er det, men det regner jeg med blir justert ganske kjapt. De mangler blant annet en «send til en venn»-knapp, og en «lenke til nettavisa»-knapp eller en måte å lenke inn i programmet på, slik at man kan dele saker med andre.

Og kommentarer mangler også, men slik mye av debattkulturen er på nett i disse dager er det kanskje like greit for den jevne bruker.

Du kan bla gjennom artiklene, litt på samme måte som i en papiravis. Dette gjør du enten via piltastene på tastaturet eller via knappene på den nederste linja i programmet.

For å få tilgang til alt stoffet må du abonnere, og det koster US$ 3,45 per uke (US$ 14,95 per måned). Litt under hundrelappen etter dagens kurs. Programmet er laget i Adobe AIR, og er følgelig tilgjengelig til både Windows, Mac og Linux. Men du kan også laste det ned uten å være abonnement. Da får du tilgang til en begrenset utgave med bare deler av innholdet – men det gir et godt inntrykk av hvordan det fungerer.

Konseptet er ganske så genialt i mine øyne. Det er en hyggeligere opplevelse enn den vanlige nettavisen, og minner mer om en papiravis. En kvalitetsredigert – og oppdatert – utgave av papiravisa. Og om du ikke er på nett har du likevel tilgang til avisa – og utgavene de siste syv dagene. Selv om jeg ikke leser NYT, får jeg lyst til å begynne med det. Dette er lekkert! Og dersom dette konseptet utvikles videre, håper jeg det ikke tar lang tid før norske aviser kaster seg på.

Kobler man Times Reader 2.0 sammen med et lesebrett, da snakker vi. Gi meg et lesebrett med funksjonaliteten til dette programmet samt Wi-Fi (Amazons «whispernet» som baserer seg på 3G er ikke nødvendig, men kunne vært en fordel f.eks. når man er på hytta), og du har en sikker vinner i mine øyne. En kvalitetsredigert utgave, som alltid er oppdatert med siste nytt. Kan man ønske mer?

Og forresten, de har også lagt til rette for reklame, så de baserer seg ikke bare på abonnementinntekter. Reklamen er både i bilder og tekst (via Google AdWords). Ikke forstyrrende – diskret, men lurt.

Hvem blir første norske avis til å følge etter? Og når kommer dette på et lesebrett nært meg?

Et PDF-eksperiment – og veien videre?

Jeg har nå i en periode forsøkt meg på å lese Trønder-Avisa (T-A) i PDF-format. Selv om jeg bor i Bergen har jeg stor interesse av Trønder-Avisa, blant annet av følgende grunner:

  1. Jeg er fra Steinkjer, hvor T-A har sitt hovedkontor. Jeg liker å følge med på det som skjer der hjemme.
  2. Hadde jeg vært papirabonnent frykter jeg at avisa hadde kommet først dagen derpå – det gjør i alle fall Fædrelandsvennen her i huset.
  3. Jeg skal jobbe for T-A i sommer, og vil være godt forberedt når jeg starter i jobben i midten av juni.

Derfor har jeg ordnet meg et PDF-abonnement på T-A. Prissettingen skrev jeg om i forrige innlegg, så det skal jeg ikke bruke mer tid på nå. Dette er en oppsummering av en uke med PDF-lesing.

For det første, jeg er glad i papiraviser. John Einar Sandvand (@JohnEi) tvitret faktisk om PDF-aviser mens jeg skrev dette, og han oppsummerte sin erfaring av VG og Aftenposten på PDF slik:

@JohnEi oppsummerer

@JohnEi oppsummerer

«Not as nice». Jeg stemmer i, det er ikke like bra. (Papir vs. PDF, ikke nett vs. papir). Det føles ikke like bra. Hvorfor?

En papiravis har to motstående sider. En sak er ofte spredd over disse to sidene, gjerne både overskrift og bilder. På skjermen lar ikke dette seg lese. Skal man se begge sidene, blir teksten uleselig (både på 13,3-tommers MacBook-skjerm (1280×800) og 32-tommers ekstern skjerm (1280×720)). Jeg er klar over at dette har med størrelse og oppløsning å gjøre, men selv med større skjerm/bedre oppløsning vil det ikke gi samme følelse som papir.

For å kunne lese, må jeg zoome. Da blir teksten lesbar, men bare deler av en side synlig. For å bla bruker jeg «hand tool», slik at jeg kan dra meg rundt. Det fungerer, men ikke godt.

Noen spørsmål dukker opp i hodet mitt. Vil dette bli bedre f.eks. på en Amazon Kindle DX? Jeg har ikke troen. Som Carsten Pihl (@carstenhp) påpeker, er PDF et format mest for utskrift, ikke skjerm. En PDF-utgave er ikke tilpasset skjermen, og heller ikke på en Kindle vil du få plass til to sider samtidig. Ergo mye fram og tilbake og klabb og babb.

Det neste er spørsmålet Carsten Pihl kom med i tvitringen jeg lenket til ovenfor. «Er det ikke bedre med web?» Nei, papir har sine fordeler. En av disse er merverdisakene, som jeg skrev om i innlegget «Fremtidens medier». En annen ting, som kanskje mest gjelder for region- og lokalaviser, er notiser. Og bursdager, hilsninger og dødsannonser. Disse er ikke tilgjengelige på samme måte på nett, der er i alle fall jeg prisgitt overskriftene og de viktigste sakene. Småsaker leser jeg stort sett bare på papir.

Det tredje spørsmålet er om det er nødt til å være slik. Hvorfor kan man ikke lage en «tilpasset utgave» av papiravisa for oss som faktisk ser fordelene PDF har over nettavisene? Det perfekte hadde vært om «arket» blir snudd 90 grader, slik at vi får breddeformat. Men det er ikke nødvendig, det holder å holde hver sak til én side. Med det mener jeg selvsagt overskrifter og bilder, ikke nødvendigvis saker som sådan. Behold notisene og alt det andre som gjør at vi heller vil lese papiravisa enn nettavisa.

På den måten tror jeg faktisk aviser kan tjene penger, spesielt hvis det blir laget i et lesebrettvennlig format. Automatiske nedlastinger, avisa er klar til å leses på lesebrettet når man setter seg ved frokostbordet. Og et PDF-abonnement teller like mye i opplagstallene som et vanlig abonnement, har det blitt meg fortalt. Vinn-vinn-vinn-situasjon. Litt mer arbeid på desken, men det sparer de fort inn på trykkekostnadene dersom konseptet blir populært og faktisk får gjennomslag.

Og til sist – momsfritak for PDF på samme måte som papiraviser. Selvsagt.

Older posts Newer posts

© 2022 Fredrik Mandal

Theme by Anders NorenUp ↑