Fredrik Mandal

Små biter av verden – som jeg ser dem

Tag: trønder-avisa (page 2 of 3)

Kjære hageeiere: Jeg beklager!

Kjære alle hageeiere. Følgende tekst er å anse som en uforbeholden unnskyldning. Jeg legger meg så flat som jeg kan bli. Og så tynn som jeg er blir det ganske flatt. Poenget er at jeg har undervurdert dere. På det groveste.

Jeg har alltid sett ned på folk som ikke har hatt orden i hagen. Langt gress? Manglende selvrespekt. Mye ugress? Manglende respekt for naboene. Ustelte busker? Dårlige holdninger. Få blomster? Usunn livsførsel.

I fjor kjøpte vi oss hus. Nå har vi hage selv. Der er det jeg som har fått hovedansvaret.

Sommeren i fjor ble brukt til oppussing. Følgelig fikk hagen stort sett være i fred. En høyst nødvendig runde med plenklipperen litt for sjelden var alt jeg rakk. Jeg skjemtes. Det var ikke hver dag det var like lett å se naboene inn i øynene og smile. Jeg håpet bare de hadde forståelse for at oppussingen gjorde hagestellet nedprioritert.

I år har jeg ingen unnskyldning. Oppussingen er vi stort sett ferdige med. I år er det hagen som skal få all min oppmerksomhet.
Problemet er bare at jeg ikke ante hva jeg bega meg ut på da vi kjøpte oss hus – med hage.

Våren startet med at jeg skar ned alle forvokste busker. Tujaer dobbelt så høye som huset har blitt likvidert. Brudespirea og nyperose har blitt jevnet med jorda. Sånt klarer jeg fint. Da kan jeg bruke motorsag eller greinsaks.

Men hvordan skulle jeg kunne vite at alle planter og vekster som ikke er akkurat der de skal være har røtter herfra til Kina? At løvetann har både røtter og ståpåvilje kun de ondeste hensikter kunne ha funnet på visste jeg. At den planten som har fått avleggere 20 cm inn på plenen er tre tusen ganger verre visste jeg slett ikke.

At bringebærbusker kan spre seg fra den ene enden av tomta til den andre visste jeg heller ikke.

På den ene langsida av huset var det visst et blomsterbed en gang i tiden. I vår så vi at det kom opp fire tulipaner og noen krokuser. Før alt det andre tok over helt. Nå er det som over alt ellers i hagen vår. Alt som ikke skal være akkurat der vokser villig.

I plenen vår er det mer mose enn gress. «Mose er mykt og godt å gå på,» forteller jeg meg selv. Løvetanna spirer som aldri før. «Gult er kult, ikke sant?» prøver jeg meg på. To områder som kanskje en gang i tiden har vært blomsterbed er dekt av skvallerkål. «Skvallerkål får jo også blomster etter hvert,» tenker jeg. For å være ærlig: Det fungerer ganske dårlig.

Så kjære alle hageeiere. Jeg har undervurdert dere. Jeg har undervurdert innsatsen dere legger ned i hagen deres på det groveste. Jeg vet nå at bak enhver tilsynelatende ustelt hage ligger det uendelige timer med innsats. Jeg beklager mine nedlatende tanker. Samtidig har jeg full forståelse for at alle andre ser ned på meg og min innsats i hagen. De skulle bare ha visst.

(Denne petiten sto på trykk i Trønder-Avisa Pluss lørdag 15. juni 2013.)

Myteknuser

Bokanmeldelse av Frank Rossavik: «En god story – En biografi om Kåre Valebrokk» (Spartacus forlag)

En god story – En biografi om Kåre Valebrokk, skrevet av Frank Rossavik og gitt ut på Spartacus forlag.

MYTEOMSPUNNET: Biografien om Kåre Valebrokk kunne like godt ha fått tittelen «Mannen og mytene». Det er få andre personligheter i Norge det er knyttet så mange myter til som ham. Kanskje ikke så rart, ettersom Valebrokk selv gjorde lite for å knuse mytene mens han levde. Tvert imot, han bygget opp under mange av dem selv. Ett av hans mantra var at «du må huske å pleie ditt image og myten om deg selv».

I «En god story» gjør biograf Frank Rossavik sitt beste for å komme under huden på mannen – og mytene. Til tross for bare et par møter mellom Valebrokk og Rossavik før førstnevnte gikk bort synes jeg biografien klarer å gi et usminket bilde av en av de mest myteomspunne menn i moderne norsk historie.

Tittelen på denne anmeldelsen burde kanskje ha vært «En god bok». For dette er virkelig en god bok – full av gode stories. Klassereisen fra et tradisjonelt sørlandshjem til topplederjobben i TV 2 er bare en av mange gode stories i Valebrokks liv. Men hva annet kan du forvente enn et vell av gode historier når mannen var litt for glad i alkohol, litt for redd for konflikter og samtidig toppleder?

Hovedmyten om Valebrokk, den han aktivt bygde selv, var at han var hard, sarkastisk og alltid hadde kontroll. Rossavik mener at han var langt mer usikker og snillere enn han ønsket å framstå. Men Valebrokk var prinsippfast. Prinsippet om at konsekvenser ikke må komme i veien for en god sak så lenge fakta er i orden etterlevde han også da han lot sin historie føres i pennen av Rossavik. Dette er et usminket og nyansert bilde av liberalisten, gravemaskinselgeren, presselederen og journalisten Kåre Valebrokk. Hovedpersonen ville neppe ha likt at mytene han selv har bygget opp blir knust for all evighet. Samtidig knuses mytene med respekt, og Valebrokks ettermæle tar på ingen måte skade av denne biografien. Det blir bare litt enklere å forstå ham.

Dessverre bærer boka litt preg av at det bare ble to møter mellom de to. Mange spørsmål som bare Kåre Valebrokk kunne ha svart på blir stående åpne. Samtidig kommer det fram at Valebrokk selv kunne ha problemer med å skille mellom hva som faktisk har skjedd og myter han selv ønsket å bygge. Da gjør det kanskje ikke all verden at boka i stor grad er basert på andre kilder. En god story er det uansett.

Terningkast: 5.

(Denne bokanmeldelsen sto på trykk i Trønder-Avisa fredag 8. november 2013.)

Om nynorsk, tru og kjærleik

No er det vel snart fem år sida eg byrja skrive nynorsk. Eg hadde flytta til Bergen hausten før, og i løpet av vinteren forelska eg meg. Eg forelska meg i eit nydeleg skriftspråk, eit språk av og for heile landet. Eg forelska meg i nynorsken. Trudde eg, i det minste.

Eg har alltid likt å skrive nynorsk når eg skal vere morosam. Har du nokon sinne lest noko av Are Kalvø? Kom igjen. Alt blir jo morosamt på nynorsk. Også eg. Trudde eg, i det minste.

Vinteren og våren for fem år sida var det ikkje berre morosame tekstar eg skreiv, altså. Uansett kva eg skulle skrive så skreiv eg det på nynorsk. Anten det var SMS-ar til kompisar, e-postar, notat frå forelesingar, obligatoriske oppgåver på universitetet ? ja, kva som helst. Eg irriterte nok nokon, men kva gjorde vel det. Nynorsk var jo så morosamt å skrive. Trudde eg, i det minste.

Eg oppdaga fort at eg eigentleg ikkje skreiv særleg godt nynorsk. A-endingane var alt for mange. Mange ord var nok beint fram konstruerte. Ikkje berre var det stavekontrollane som fekk prøvd seg, men også dei som skulle lese det eg skreiv. Men eg vart betre og betre på nynorsken, dag for dag. Trudde eg, i det minste.

Så drog eg heim til Steinkjer ei helg. «Eg har bestemt meg for å berre skrive nynorsk framover», fortalde eg nøgd til far min. Eg var ikkje heilt sikker på korleis han kom til å reagere, men han overraska meg uansett kva eg hadde forventa. Svaret han gav meg var jo heilt håplaust. Trudde eg, i det minste.

«Å?», sa han, ikkje særleg overraska. «Kva heiter så ho?» Eg hugsar det som om det var i går. Vi sat i bilen, på veg utover mot vakre Fosen. Mamma og pappa i framseta, eg sat i baksetet. Og eg blånekta. Sjølvsagt. At eg valde å skrive nynorsk hadde jo ikkje noko med kvinnfolk å gjere. Trudde eg, i det minste.

Eg prøvde å forklare meg. «Nei, nei, nei. Det er ikkje noko kvinnfolk inne i biletet. Det her handlar berre om det at eg av å bu i Bergen ? med haugevis av nynorskbrukarar rundt meg ? har funne ut at nynorsk er eit rikare språk, eit meir nyansert språk, eit vakrare språk, ja, eit betre språk. Eg har nynorsk på alle kantar no, og eg er overbevist.» Eg meinte verkeleg det eg sa. Trudde eg, i det minste.

Sjølvsagt tok eg feil. Som så ofte både før og etter. Sjølvsagt var det eit kvinnemenneske som inspirerte meg til å skrive nynorsk. Det er berre nok eit bevis på at du kan tru kva du vil, men sterkast av alt er kjærleiken. Snart har vi vore saman i fem år, og eg skriv vanlegvis bokmål. Bokmål har eg skreve i snart fem år. Kjærleiken varer framleis, nynorsken gjekk fort over. Om ikkje eg skal prøve å verke humoristisk, da. Då skriv eg framleis nynorsk. Og vi ser jo at det funkar. Trur eg, i det minste.

(Denne petiten sto på trykk i Trønder-Avisa Pluss lørdag 23. februar 2013.)

Sommer kommer

«Sommer kommer, sommer kommer, sol og regn og latter og sang!» For min del vil sommeren i alle fall ha både sol og regn og latter. Sangen må jeg kanskje stå for selv denne sommeren, men det får så være.

Egentlig skulle jeg jobbe i Trønder-Avisa denne sommeren også, og hadde en avtale om at jeg skulle få jobbe fulltid i sommer dersom jeg ønsket det. Men sånn blir det ikke i år.

Bergen by, sett fra Ulriken i mai 2008.

Continue reading

– Sett en ørn i bur

Det er ikke alltid like lett å sette ørner i bur. Det kom jeg på da jeg i kveld gjorde et søk på mitt eget navn i arkivet til Trønder-Avisa. Der kom jeg over det dummeste avsnittet jeg tror jeg har hatt på trykk noen gang. (Ja, dummere enn Bjørneboe som «gjennomførte […] sitt første selvmord som 13-åring» – jeg synes fortsatt den står greit.)

Faksimile fra Trønder-Avisa, 29.07.06

Faksimile fra Trønder-Avisa, 29.07.06 (Juni Dahr er ikke satt i bur her, det bare ser sånn ut pga. en merkelig bug i PDF-en.)

Det var lørdag 29. juli 2006, helt i den spede start av min journalistiske karriere. Dagen før hadde jeg vært på en teatermonolog på Stiklestad Nasjonale Kultursenter. Det var Olsokdager på Stiklestad, og alt var fint. Jeg var glad for å få jobbe i Trønder-Avisa, men kanskje ikke overentusiastisk da jeg skulle se Juni Dahrs teatermonolog «Ibsens kvinner». Den omhandlet, som du kanskje forstår, Ibsens kvinnelige figurer.

Slik startet brødteksten:

– SETT en ørn i bur, og den vil bite i stengene, enten de så er av jern eller gull, var replikken Juni Dahr åpnet forestillingen «Ibsens Kvinner – Sett en ørn i bur» med i Konferansesalen på Stiklestad Nasjonale Kultursenter. Dermed var stemningen satt for en knapp time med Ibsens kvinner.

Første avsnitt setter også stemningen for resten av artikkelen, men det er i det siste avsnittet «gullkornene» kommer som perler på en snor:

EN JOURNALIST med begrensede kunnskaper om Ibsen kunne nok ha funnet på mer underholdende ting å gjøre en fredag ettermiddag, men de rundt 80 andre personene som overvar forestillingen var godt fornøyde da siste ord var sagt. Dahr fikk
en overveldende applaus, og sa at dersom det var noen som hadde spørsmål om Ibsen eller stykket, så kom hun til å oppholde seg i salen en stund etterpå slik at publikum skulle få mulighet til å spørre. Journalisten hadde så mange spørsmål at han ikke visste hvor han skulle begynne, og trakk seg like greit tilbake slik at de med fornuftige spørsmål fikk spørre i fred.

Tilbakemeldingen fra kulturansvarlig i avisa etter denne fadesen var enkel. Det siste avsnittet passet seg ikke, var budskapet.

Heldigvis er det så lenge siden at jeg kan le av det. Heldigvis lærte jeg mye av det. Heldigvis har jeg kommet en lang veg siden den gang.

Older posts Newer posts

© 2018 Fredrik Mandal

Theme by Anders NorenUp ↑