Fredrik Mandal

Små biter av verden – som jeg ser dem

Tag: petit

To skål for kreativitet

I sommer leste jeg en gledelig nyhet fra forskningens verden. Skjønt, en nyhet var det vel strengt tatt ikke. Det var heller en bekreftelse på ting vi visste fra før. Men alt er mye tryggere når det er bekreftet av forskere.

Moderne forskning bekrefter nemlig at øl gjør underverker for kreativiteten. Og det skal visstnok være to øl, ikke én og ikke sju. Etter å ha drukket to øl er du nemlig på topp kreativt. Du slipper bitte litt hemninger, uten at du blir helt kake idiot. For selv om du kanskje er veldig kreativ også etter sju øl er det ikke nødvendigvis en positiv og konstruktiv kreativitet som kan brukes til noe.

Nå skal det vel være sagt at jeg strengt tatt kanskje ikke trenger enda flere unnskyldninger for å kunne ta meg en øl. Forskning viser jo stadig vekk at det er sunt med en øl eller to om dagen. Øl inneholder viktige vitaminer. Og viktigst av alt: Øl er godt. Som en ivrig hjemmebrygger av øl er jeg dessuten ofte nødt til å sjekke kvaliteten på ølet jeg produserer. Men støtte fra forskning skader jo aldri.

Så denne uka, da jeg torsdag ettermiddag fikk spørsmål om jeg kunne skrive denne petiten innen kl. 12 dagen etter, hadde jeg planen klar. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle skrive om, men jeg hadde en klar formening om hvordan jeg skulle finne det ut. To øl for kreativitetens skyld! For vitenskapens skyld!

Da jeg kom hjem fra en altfor lang dag på jobb torsdag kveld benket jeg meg til i kjellerstua. Italia mot Nederland på lerretet og Frankrike mot Spania på iPaden. Og selvsagt godt, hjemmebrygget øl i glasset. I embetets medfør! Perfekt, spør du meg.

Tror du planen funka? Selvsagt gjorde den ikke det. Da jeg våknet i tretida natt til fredag var ølglasset fortsatt over halvfullt. Kampene var for lengst ferdige. Ifølge resultatene gikk jeg ikke glipp av noe, men jeg oppnådde heller aldri kreativt nirvana siden det meste av ølen aldri lesket min strupe. Og øl nummer to ble aldri tappet.

Så jeg får prøve igjen ved en senere anledning. Forsøket mitt ble jo ødelagt av at jeg sovnet. Men vitenskapens underverk er jo at den kan gjenskapes. Så fortvil ikke. For vitenskapens skyld skal jeg fortsette forsøkene til jeg får gjenskapt konklusjonen: To øl er bra for kreativiteten.

I mellomtida sa det seg egentlig selv hva jeg skulle skrive om denne gangen. Superenkel forskning viser at en halv øl ikke gjør underverker for kreativiteten, men godt er det.

(Denne petiten sto på trykk i Trønder-Avisa Pluss lørdag 6. september 2014.)

Kunsten å si nei

Vanligvis pleier jeg å si at det ikke er noe i vegen med selvtilliten min, det er bare selvinnsikten jeg mangler. Men av og til kjenner jeg at jeg ljuger så det renner av meg når jeg sier det.

For selvinnsikt har jeg i massevis. Innimellom, i det minste. Akkurat nå har jeg et slikt øyeblikk, og det er meg tindrende klart hva det er jeg ikke behersker i det hele tatt.

Kunsten å si nei er meg visst et ukjent fenomen. Det er ti tusen ting jeg skulle ha gjort, men i stedet skriver jeg denne petiten. Da jeg ble spurt for kjempelenge siden kan du jo gjette hva jeg sa. Ok, siden du leser dette er jo svaret gitt: Jeg sa selvfølgelig ja. «Ikke noe problem, jeg gjør det bare innimellom alt annet jeg skal gjøre», tenkte jeg sikkert. Kjempelurt.

Sånn er det med mye annet. Jeg blir spurt om mye rart i løpet av en arbeidsdag, og som regel sier jeg ja. Det har både positive og negative sider ved seg det, altså. Og det har noen konsekvenser.

Siden jeg er så dårlig på å si nei fører jeg lister over hva som må gjøres. «There’s an app for that», som det heter på nynorsk. Den appen bruker jeg flittig. Det fine med å føre slike lister er at de krymper etter hvert som du kan krysse av alt du har gjort. I teorien, i alle fall.
For at lista skal krympe forutsettes det selvsagt at du kan å si nei. Hos meg vokser lista fortere enn jeg rekker å ta unna. Dermed kan ting som ikke haster ofte bli liggende. Heldigvis er det ikke noen datovisning i appen jeg bruker, men jeg vet at jeg har oppføringer som kom på lista i oktober. Det hadde vært fint å få det unna, men det haster ikke.

Og det er litt av problemet. Det er veldig mye som ikke haster, og dermed er det lett å si ja til. Som denne petiten. Da jeg ble spurt var det sikkert ei uke til deadline. Jeg hadde kjempegod tid, og dermed ble skrivingen skjøvet ned på lista. Men det meste vil jo haste før eller siden.

Noen mener at jeg ikke har noe valg. Jeg er visst nødt til å lære meg å si nei. Jeg er ikke så sikker på det. Jeg vil heller si ja til det meste. Og takket være en særdeles velutviklet evne til å prioritere – og ikke minst: prioritere bort – kommer jeg meg som regel helskinnet gjennom dagen og får unna det som haster mest og er viktigst å få unna først. (Ser du? Det er ikke noe i vegen med selvtilliten. Sånn rent bortsett fra at den ofte ikke henger sammen med virkeligheten, da.)

Derfor velger jeg å fortsette som før. Jeg sier bestemt nei til kunsten å si nei, så får jeg heller leve med at lista over ting jeg burde ha gjort blir lenger og lenger.

(Denne petiten sto på trykk i Trønder-Avisa Pluss lørdag 8. februar 2014.)

Kjære hageeiere: Jeg beklager!

Kjære alle hageeiere. Følgende tekst er å anse som en uforbeholden unnskyldning. Jeg legger meg så flat som jeg kan bli. Og så tynn som jeg er blir det ganske flatt. Poenget er at jeg har undervurdert dere. På det groveste.

Jeg har alltid sett ned på folk som ikke har hatt orden i hagen. Langt gress? Manglende selvrespekt. Mye ugress? Manglende respekt for naboene. Ustelte busker? Dårlige holdninger. Få blomster? Usunn livsførsel.

I fjor kjøpte vi oss hus. Nå har vi hage selv. Der er det jeg som har fått hovedansvaret.

Sommeren i fjor ble brukt til oppussing. Følgelig fikk hagen stort sett være i fred. En høyst nødvendig runde med plenklipperen litt for sjelden var alt jeg rakk. Jeg skjemtes. Det var ikke hver dag det var like lett å se naboene inn i øynene og smile. Jeg håpet bare de hadde forståelse for at oppussingen gjorde hagestellet nedprioritert.

I år har jeg ingen unnskyldning. Oppussingen er vi stort sett ferdige med. I år er det hagen som skal få all min oppmerksomhet.
Problemet er bare at jeg ikke ante hva jeg bega meg ut på da vi kjøpte oss hus – med hage.

Våren startet med at jeg skar ned alle forvokste busker. Tujaer dobbelt så høye som huset har blitt likvidert. Brudespirea og nyperose har blitt jevnet med jorda. Sånt klarer jeg fint. Da kan jeg bruke motorsag eller greinsaks.

Men hvordan skulle jeg kunne vite at alle planter og vekster som ikke er akkurat der de skal være har røtter herfra til Kina? At løvetann har både røtter og ståpåvilje kun de ondeste hensikter kunne ha funnet på visste jeg. At den planten som har fått avleggere 20 cm inn på plenen er tre tusen ganger verre visste jeg slett ikke.

At bringebærbusker kan spre seg fra den ene enden av tomta til den andre visste jeg heller ikke.

På den ene langsida av huset var det visst et blomsterbed en gang i tiden. I vår så vi at det kom opp fire tulipaner og noen krokuser. Før alt det andre tok over helt. Nå er det som over alt ellers i hagen vår. Alt som ikke skal være akkurat der vokser villig.

I plenen vår er det mer mose enn gress. «Mose er mykt og godt å gå på,» forteller jeg meg selv. Løvetanna spirer som aldri før. «Gult er kult, ikke sant?» prøver jeg meg på. To områder som kanskje en gang i tiden har vært blomsterbed er dekt av skvallerkål. «Skvallerkål får jo også blomster etter hvert,» tenker jeg. For å være ærlig: Det fungerer ganske dårlig.

Så kjære alle hageeiere. Jeg har undervurdert dere. Jeg har undervurdert innsatsen dere legger ned i hagen deres på det groveste. Jeg vet nå at bak enhver tilsynelatende ustelt hage ligger det uendelige timer med innsats. Jeg beklager mine nedlatende tanker. Samtidig har jeg full forståelse for at alle andre ser ned på meg og min innsats i hagen. De skulle bare ha visst.

(Denne petiten sto på trykk i Trønder-Avisa Pluss lørdag 15. juni 2013.)

Om nynorsk, tru og kjærleik

No er det vel snart fem år sida eg byrja skrive nynorsk. Eg hadde flytta til Bergen hausten før, og i løpet av vinteren forelska eg meg. Eg forelska meg i eit nydeleg skriftspråk, eit språk av og for heile landet. Eg forelska meg i nynorsken. Trudde eg, i det minste.

Eg har alltid likt å skrive nynorsk når eg skal vere morosam. Har du nokon sinne lest noko av Are Kalvø? Kom igjen. Alt blir jo morosamt på nynorsk. Også eg. Trudde eg, i det minste.

Vinteren og våren for fem år sida var det ikkje berre morosame tekstar eg skreiv, altså. Uansett kva eg skulle skrive så skreiv eg det på nynorsk. Anten det var SMS-ar til kompisar, e-postar, notat frå forelesingar, obligatoriske oppgåver på universitetet ? ja, kva som helst. Eg irriterte nok nokon, men kva gjorde vel det. Nynorsk var jo så morosamt å skrive. Trudde eg, i det minste.

Eg oppdaga fort at eg eigentleg ikkje skreiv særleg godt nynorsk. A-endingane var alt for mange. Mange ord var nok beint fram konstruerte. Ikkje berre var det stavekontrollane som fekk prøvd seg, men også dei som skulle lese det eg skreiv. Men eg vart betre og betre på nynorsken, dag for dag. Trudde eg, i det minste.

Så drog eg heim til Steinkjer ei helg. «Eg har bestemt meg for å berre skrive nynorsk framover», fortalde eg nøgd til far min. Eg var ikkje heilt sikker på korleis han kom til å reagere, men han overraska meg uansett kva eg hadde forventa. Svaret han gav meg var jo heilt håplaust. Trudde eg, i det minste.

«Å?», sa han, ikkje særleg overraska. «Kva heiter så ho?» Eg hugsar det som om det var i går. Vi sat i bilen, på veg utover mot vakre Fosen. Mamma og pappa i framseta, eg sat i baksetet. Og eg blånekta. Sjølvsagt. At eg valde å skrive nynorsk hadde jo ikkje noko med kvinnfolk å gjere. Trudde eg, i det minste.

Eg prøvde å forklare meg. «Nei, nei, nei. Det er ikkje noko kvinnfolk inne i biletet. Det her handlar berre om det at eg av å bu i Bergen ? med haugevis av nynorskbrukarar rundt meg ? har funne ut at nynorsk er eit rikare språk, eit meir nyansert språk, eit vakrare språk, ja, eit betre språk. Eg har nynorsk på alle kantar no, og eg er overbevist.» Eg meinte verkeleg det eg sa. Trudde eg, i det minste.

Sjølvsagt tok eg feil. Som så ofte både før og etter. Sjølvsagt var det eit kvinnemenneske som inspirerte meg til å skrive nynorsk. Det er berre nok eit bevis på at du kan tru kva du vil, men sterkast av alt er kjærleiken. Snart har vi vore saman i fem år, og eg skriv vanlegvis bokmål. Bokmål har eg skreve i snart fem år. Kjærleiken varer framleis, nynorsken gjekk fort over. Om ikkje eg skal prøve å verke humoristisk, da. Då skriv eg framleis nynorsk. Og vi ser jo at det funkar. Trur eg, i det minste.

(Denne petiten sto på trykk i Trønder-Avisa Pluss lørdag 23. februar 2013.)

Hva i all verden?

Dette er en petit jeg skrev til siste utgave av «Vindfang» – øvingsavisa vår på grunnkurs avis. Petiten ble publisert på siste side under fanen «Godt sagt», og gjengis her i sin helhet.

Skjermdumper fra Twitter og Gilde.no. Montasje: fmandal.com

Hva er det egentlig som skjer? Det er så utrolig mye rart som skjer for tida som er hinsides all fornuft.

Jeg trodde vi hadde nådd et lavmål i verdenshistorien da «Smurfehits» var den store landeplagen for mange år siden. Men det var jo bare en myk start på hele sulamitten.

«Hits for kids». Trenger jeg si mer?

«Olsenbanden» var jo ikke nok, «Olsenbanden jr.» måtte jo komme. Som om ikke «Melodi Grand Prix» var nok av pinlige musikkonkurranser, så var det jo en glup type som fant ut at «Melodi Grand Prix jr.» var en sabla god idé.

Ikke få meg startet på ting som «Idol» og «X Faktor», eller andre såkalte «realityserier».

Hvor tar de det fra? Og hvem betaler lønna til menneskene som finner opp slikt?

Men det stopper ikke der. Det er ikke bare film og musikk det køddes med over en lav sko for tida. Du trodde Grandiosa var latmannsmat? Det gjorde jeg også før i tida. Helt til Toro lanserte pannekakerøre på pose. Tilsett vann, og røra er klar. Så kom ferdig pannekakerøre, du trengte ikke engang å tilsette vann lenger.

Men du måtte fortsatt steike pannekakene selv, og det er jo for mye, ikke sant? Selvsagt, ferdigstekte pannekaker måtte jo komme. Sleng dem i mikroen og middagen er klar.

Siste skudd på den forskrudde stammen? Ferdigstekt kjøttdeig. Den kommer i to smaker: «Stekt kjøttdeig med bolognesesaus» og «Stekt kjøttdeig taco». Ironisk nok tar det lenger tid å varme den ferdige kjøttdeigen enn å steike vanlig. Dessuten, hvis du ikke er kokk nok til å steike kjøttdeig kan du godt sulte for min del.

Hvor går vegen videre? For å være helt ærlig – hvis det fortsetter slik vil jeg ikke vite det.

Men gjør vi alle vårt kan vi kanskje snu utviklinga, og redde det lille som er igjen av den anstendige delen av verden.

For å lage en passe porsjon pannekaker trenger du fire til seks egg, en liter melk, åtte til ni desiliter mel, et par spiseskeier sukker og en dæsj smør. Pisk sammen egg og melk, tilsett mel til røren er passe tykk, og la den stå en stund før du steiker den i en middels varm steikepanne med smør.

Nyt det. God mat, og god samvittighet. Du er med og gjør verden til et bedre sted.

© 2017 Fredrik Mandal

Theme by Anders NorenUp ↑