Egentlig skulle jeg jobbe i Trønder-Avisa denne sommeren også, og hadde en avtale om at jeg [...]]]> «Sommer kommer, sommer kommer, sol og regn og latter og sang!» For min del vil sommeren i alle fall ha både sol og regn og latter. Sangen må jeg kanskje stå for selv denne sommeren, men det får så være.

Egentlig skulle jeg jobbe i Trønder-Avisa denne sommeren også, og hadde en avtale om at jeg skulle få jobbe fulltid i sommer dersom jeg ønsket det. Men sånn blir det ikke i år.

Bergen by, sett fra Ulriken i mai 2008.

Norges beste avis. Jeg sendte nemlig tre søknader da redaksjonene rundt omkring lyste ut sommerjobbene sine. Sommerjobben jeg hadde mest lyst på var i den avisa jeg (og Mediebedriftenes Landsforening i 2007 og 2009) mener er Norges beste, en avis jeg faktisk savner å få levert på døra. Vi snakker selvsagt om Bergens Tidende.

Lang historie kort, jeg ble ringt opp, kalt inn på intervju, og halvannen uke etterpå hadde jeg takket ja til tilbudet om sommerjobb i BTs nyhetsredaksjon. Nærmere bestemt i avdelingen som går under navnet «Økonomi, politikk og utland».

BTs avishode siden avisa ble kåret til «Årets avis» av Mediebedriftenes Landsforening i mai 2009. Avisa fikk den samme utmerkelsen i 2007. (Skjermbilde)

Overrasket. For å være helt ærlig er det ganske mange tanker som surrer rundt i hodet mitt omkring akkurat dette nå.

For det første er jeg litt overrasket over at BT kontaktet meg, siden jeg ikke hadde gjort noe annet enn å sende en søknad og en CV. Det var ikke veldig aktiv jobbsøking, det var mer «sende en søknad bare i tilfelle, for det hadde jo vært sabla gøy».

For det andre gleder jeg meg noe helt vilt til å få prøve meg i BTs redaksjon. Det er en avis jeg har stor respekt for, og det kommer til å være veldig lærerikt å prøve seg i en annen og større redaksjon enn Trønder-Avisas. Jeg vet at det jobber utrolig mange dyktige folk i BT, og jeg gleder meg veldig til å kunne lære av de beste.

Savn. Samtidig er det litt trist at jeg ikke skal jobbe i Trønder-Avisa i sommer. Der kjenner jeg alle, og når jeg kommer til pulten min der føler jeg meg «hjemme». Jeg har stor tillit i redaksjonen. Jeg får stort sett gjøre som jeg vil. Selv om jeg er i nyhetsredaksjonen er det ikke noe i vegen for at jeg dekker en konsert eller to om jeg har lyst til det. Og i Trønder-Avisa er jeg tett på både papiret og nettet.

Jeg vet ikke hvordan det kommer til å bli i BT med tanke på nett og papir. Det jeg vet er at jeg gleder meg utrolig mye, men at jeg trolig må synge selv for at det skal bli noe særlig med sang i sommer. Det som er helt sikkert er at det kommer til å bli både sol og regn og latter, og tre av fire er jammen ikke verst det heller!

Og det kan jo hende at jeg får jobbet litt i Trønder-Avisa i perioden mellom bachelorinnleveringa i mai og sommerjobbstarten i juni. Kanskje jeg får både i pose og sekk?

«… a digital experiense that reads like a newspaper, updates like a website, and delivers like – well, The New York Times.»

12. mai 2009 skrev jeg et blogginnlegg om Times Reader 2.0. Det er et program fra The New York Times (NYT) som kanskje best kan beskrives som en mellomting mellom papiravis og nettavis.

«… a digital experiense that reads like a newspaper, updates like a website, and delivers like – well, The New York Times.»

Apples iPad har blitt lansert. Skjermbilde fra Apple.com

Siden den gang har mye skjedd i vår verden. Det jeg ba om har fortsatt ikke kommet, men vi er nærmere. Apple har lansert sin tavle-PC, iPad, som plutselig muliggjør en av mine drømmer.

I mai konkluderte jeg med følgende:

Kobler man Times Reader 2.0 sammen med et lesebrett, da snakker vi. Gi meg et lesebrett med funksjonaliteten til dette programmet samt Wi-Fi ([...] 3G er ikke nødvendig, men kunne vært en fordel f.eks. når man er på hytta), og du har en sikker vinner i mine øyne. En kvalitetsredigert utgave, som alltid er oppdatert med siste nytt. Kan man ønske mer?

Hele blogginnlegget leser du her.

Nå har lesebrettet, eller tavle-PC-en, jeg ba om kommet. Nå er det vel bare Times Reader som mangler. Om den løsningen ikke er på plass innen få uker etter at iPad har kommet i salg blir jeg veldig overrasket. Da Steve Jobs presenterte iPad forleden, var det NY Times som ble brukt som ett av eksemplene i Safari. På alle bilder av iPad hvor Safari er åpent er det NY Times’ nettside som er avbildet.

Noen vil kanskje mene at det får være nok. Mange mener at nettaviser lett trumfer papiravisene. Jeg er tilbøyelig til å være enig, men bare på visse punkter.

Nettet trumfer papiret lett på hastighet og fordypningsmuligheter. Men papiret kan by på mer. På Drivhuskonferansen 2009 snakket Anders Brenna om sjokolademetaforen sin (se videoen under, levert av Hypervisjon). Kortsiktige behov mot langsiktige behov. På nett klikker du på fengende overskrifter, mens du i papiravisa i større grad leser saker du ikke ville ha klikket på i en nettavis. I alle fall er jeg sånn. Det mener jeg er et av de største fortrinnene til papiravisene. I tillegg til å gi deg det du vil ha nå, gir de deg også det som er bra for deg på lang sikt.

Notiser faller også inn under denne kategorien. På nettet kommer de bort i mengden (hvis de i det hele tatt publiseres), mens på papir er de plassert i margen slik at du får med deg noen småting hver dag.

Et annet fortrinn er redigeringen. En papiravis må prioritere knallhardt mellom saker. Blir det for mange sider faller annonseprosenten. Da ryker budsjettet. I stedet velger redaktøren ut de viktigste sakene, og leverer dem i postkassa mi neste morgen. (Jada, jeg er klar over sosiale medier og at vi i dag er våre egne redaktører, men for å holde innlegget innenfor en litt fornuftig lengde får jeg eventuelt komme tilbake til det en annen gang.)

Kan dette kombineres, på en måte som ligner på Times Reader 2.0, tror jeg vi snakker fornuftig.

Multimedialitet, løpende oppdateringer, interaktivitet og tydelige prioriteringer mener jeg er fire viktige poeng. Presentert på en måte som jeg kan ha ved siden av kaffekoppen under frokosten, på bussen, i sofaen. Hvor som helst.

Times Reader per i dag er ikke perfekt. Det er heller ikke iPad. Sammen blir de heller ikke perfekte, men vi nærmer oss. Når nettaviser får et Times Reader-lignende grensesnitt i nettleseren hopper jeg av glede.

App-en har kanskje vært rundt ei stund, men jeg ble ikke oppmerksom på den før i kveld. Den heter PressReader, er laget av NewspaperDirect og er tilgjengelig gratis i iTunes App Store.

Startskjermen. (Skjermbilde)

Saken med PressReader er at du [...]]]> Jada, du leste riktig. Les aviser på iPhone! Ikke nettutgavene, men helt vanlige aviser fra hele verden.

App-en har kanskje vært rundt ei stund, men jeg ble ikke oppmerksom på den før i kveld. Den heter PressReader, er laget av NewspaperDirect og er tilgjengelig gratis i iTunes App Store.

Startskjermen. (Skjermbilde)

Saken med PressReader er at du kan få papiravisa rett inn i din iPhone – uten å felle et eneste tre.

Når du laster ned PressReader får du de sju første avisene gratis. Deretter koster de ifølge Netcoms iPhone blogg 6 kroner per avis. Du kan også abonnere på aviser, men jeg har ikke funnet noen priser på det ennå.

Totalt oppgis det at du får tilgang til 1300 aviser fra 82 land på 37 språk.

Produsenten har lagt ut en grei gjennomgang på YouTube:

Avisene laster du ned relativt raskt på WLAN, men jeg har ikke testet hastigheten på 3G-nettet. Det er heller ikke oppgitt noe sted hvor store avisene er, men det tok lengre tid å laste ned en avis fra Panama på 100 sider enn Wall Street Journal Europe på 32 sider, for å si det slik.

Biblioteket - avisene jeg har lastet ned mens jeg testet app-en. (Skjermbilde)

Avisene ser ut som en helt vanlig papiravis. På en så liten skjerm gjør det at du ikke får med deg annet enn de største overskriftene, og det blir mye zooming og bevegelse fram og tilbake for å lese avisa på «vanlig» måte. Å bytte side gjøres selvfølgelig på sedvanlig vis, dra siden til høyre eller venstre.

Forsida på The Wall Street Journal i PressReader. (Skjermbilde)

Du kan forsåvidt zoome og dra deg fram og tilbake, men det er enklere å klikke på titlene. Da får du opp artikkelen i et skjermtilpasset format, med bilder og det hele.

Artikkelvisning i PressReader. (Skjermbilde)

Helt kurant å lese artikler på denne måten, men om du ikke liker det kan du få artikkelen lest opp for deg.

Engelsk eksempel: [Lydklipp: se originalinnlegget for å høre]

Men på norsk er ikke alt bare fryd og gammen. Aftenposten er tilstede i programmet med både morgenutgaven og aftenutgaven, og Stavanger Aftenblad er der. Å vise sider og navigere på avissidene fungerer fint, men det oppstår problemer når du prøver å gå inn i artikkelvisningen.

Feilmelding: norsk er ikke støttet i artikkelvisning. (Skjermbilde)

Det betyr at du må trykke «OK» mange ganger, og når du omsider kommer inn i artikkelvisningen er det bare overskrift og ingress der. Brødteksten mangler. Men overraskende nok kan programmet fortsatt lese for deg, og det gjør det på helt ålreit norsk. Jeg mener, det er fortsatt syntetisk tale, men med litt godvilje er det veldig forståelig.

Norsk eksempel: [Lydklipp: se originalinnlegget for å høre]

Konklusjonen min er ganske enkel. Dette er et veldig spennende konsept, men det fungerer ikke veldig godt på en så liten skjerm. Jeg kan fort finne på å bruke det til å lese utenlandske aviser, men Aftenposten kjøper jeg like gjerne i butikken nedi gata her. Det blir en mer behagelig opplevelse, spesielt ettersom at artikkelvisningen ikke fungerer på norsk.

Heller ikke i La Prensa, avisa fra Panama jeg testet, fungerte artikkelvisningen. Der var titlene rett og slett ikke lenket, det var en ren PDF-utgave.

Men hvis de får fikset opp disse feilene – og Apple kommer med noe som kan ligne på en iPod Touch King Size eller noe slik – kan dette bli veldig spennende. Foreløpig er det vel stort sett en avansert PDF-leser med Retriever-funksjonalitet. Et veldig spennende konsept, og en artig idé – men langt fra perfekt. Men når Apple viser fram sin siste kreasjon onsdag 27. januar kan det hende vi snakker…

OPPDATERING: Før jeg begynte på denne bloggposten sendte jeg en e-post til utviklerne, hvor jeg lurte på hvorfor ikke norsk støttes fullt ut. I det øyeblikket jeg publiserte dette innlegget fikk jeg svar på e-posten.

I have escalated the problem with viewing Norwegian newspaper articles in text mode in PressReader application, to our technical team, who are actively working to fix it as soon as possible. We apologize for any inconvenience this may have caused.

Svar på supporthenvendelse innen 30 minutter, det noteres som et pluss i boka mi.

En haug med skjermbilder:

Mange har vel ment at internett skulle [...]]]> Selv om verden forandrer seg, tror jeg – i motsetning til mange andre – ikke at papiravisene står ovenfor overfor en snarlig død. Grammofonen skulle ta livet av levende musikk. Radioen skulle ta livet av papiravisene. TV skulle ta livet av både radio og papiraviser. Ingen av delene har skjedd.

Mange har vel ment at internett skulle ta livet av det meste. Musikkindustrien, TV, radio, aviser. Særlig papiraviser. Vel, jeg tror ikke noe på det.

Hva gjør avishusene for å sikre fremtidens avislesere?

Jeg er fullstendig klar over at verden er i endring, men jeg tror ikke papiravisene kommer til å dø, i alle fall ikke med det første. De kommer til å endres, og mange av avisene kommer nok til å dø. Men det skyldes ikke formatet, det skyldes innholdet.

Men de som ønsker å overleve, hva bør de satse på? De aller fleste avisene her i landet har mange felt hvor de har veldig mye å gå på. Men det viktigste er kanskje å sørge for at de unge leser aviser på papir. En av måtene de kan gjøre det på er gode studentrabatter.

Får avisene unge mennesker til å abonnere, er sjansen stor for at de fortsetter med det når de blir eldre. Da er det viktig å gi studentene gode priser, spesielt med tanke på hvordan studiestøtten er innrettet. (I studieåret 2009/2010 er studielån og -stipend 87.600 kroner, mens hvis vi ser på EU-normen for fattigdomsgrensa var den i 2005 på 127.000 kroner. Etter OECD-normen var den cirka 88.000 kroner i 2005.)

Altså, med lave studentpriser kan avisene lettere etablere adferdsmønster hos studentene. Blir du vant til å lese papiraviser til frokosten mens du studerer, er det lettere at denne vanen blir med deg når du skal ut i «den virkelige verden» også. Da skulle man jo tro at avisene hadde skikkelig gode studenttilbud, ikke sant?

Vel, jeg tok en sjekk.

Den eneste avisa som har gode studentpriser er Bergens Tidende med cirka 70 prosent rabatt, mens mange har lagt seg rundt 50 prosent.

Avisa Nordland, Klassekampen, Morgenbladet og Namdalsavisa har tydeligvis ikke spesielt lyst på studenter som kunder, og de ligger på rundt 25 prosent rabatt.

Klassekampen og Morgenbladet er dog i en litt annen klasse, ettersom de er aviser «for spesielt interesserte». Men det er jo Dagens Næringsliv, Dagsavisen og Vårt Land også, så det er kanskje ikke et gyldig argument.

Sunnmørsposten har tilsynelatende ikke lyst på studenter som abonnenter i det hele tatt. De har har kund 15 prosent studentrabatt.

Har avisene med lave studentrabatter gitt opp? Venter de på at fremtiden skal komme og dagens abonnenter dø ut, slik at de kan legge inn årene? Eller mangler de en bevisst tenking rundt dette?

Eller tenker de annerledes enn meg? Tenker de at folk abonnerer på avisa hvis de vil og har interesse av det, og at incentiver i form av rabatter ikke er nødvendig? Tenker de at nettet kommer til å ta over papiravisenes funksjon, og at papiravisa derfor er unødvendig?

Hva tror du?

I Trønder-Avisa skrives det om ting som skjer i Nord-Trøndelag. Bodø er, som du sikkert vet, ikke i Nord-Trøndelag, men ca 420 kilometer lenger nord. Det er [...]]]> De som har fulgt med i timen vet at jeg bor og studerer i Bodø. De som har fulgt nøye med vet også at jeg jevnlig jobber i Trønder-Avisa.

I Trønder-Avisa skrives det om ting som skjer i Nord-Trøndelag. Bodø er, som du sikkert vet, ikke i Nord-Trøndelag, men ca 420 kilometer lenger nord. Det er 595 kilometer mellom leiligheta mi og Trønder-Avisas lokaler i Steinkjer.

Likevel sitter jeg i Bodø og lager lokalnyheter fra Nord-Trøndelag.

Saken om tabbeforsikringer skrev jeg i går kveld.

Jeg jobber for det meste på nettet, men det blir jo som regel et par papirsaker for hver arbeidsøkt. Innimellom lager jeg til og med saker som blir blåst opp på forsida. I dag kjørte Trønder-Avisa en delt forside, og en sak jeg laget i går kveld var tekstoppslaget på forsida (se bildet til høyre).

Saken handler om at elkjedene tjener store penger på såkalte tabbeforsikringer, og stortingsrepresentant Arild Stokkan-Grande (Ap) fra Levanger reagerer på dette. Han mener at elkjedene utnytter folks usikkerhet, og at de må opplyse om at folks innboforsikringer i stor grad dekker det samme som disse tabbeforsikringene.

Dette er et kroneksempel på hvorfor det ikke har noe å si om jeg sitter i Steinkjer eller i Bodø når jeg lager lokalnyheter. Stokkan-Grande befinner seg i Oslo, og jeg kunne uansett ikke ha møtt ham i går kveld. Intervjuet ble gjort per telefon, bildet ble funnet fram i arkivet.

Jaktulykke i Overhalla

For en uke siden var det en jaktulykke i Overhalla kommune. Jeg hadde kveldsvakt lørdag. En kollega rykket ut på saken, mens jeg fulgte den for nett fra Bodø. Dagen etter hadde jeg morgenvakt, og fikk ordnet et telefonintervju med mannen som ble skutt i hodet med haglegevær av en annen jeger.

Saken ble forsidesak, og lot seg greit løse selv om jeg satt i Bodø.

For noen uker siden brøt det ut brann i et hus i Steinkjer. Jeg satt i Bodø og dekket saken for nettutgaven. Kanskje 20 minutter etter at brannvesenet ble varslet hadde vi et bilde på nettet, takket være at en av mine kolleger rykket ut og tok bildet.

Det er ikke et perfekt system, men langreist lokaljournalistikk har vist seg å fungere fint.

Jeg vet at nyhetsredaktøren var litt skeptisk da vi skulle forsøke det for første gang i høst, men han er vel nå overbevist om at det fungerer fint – så lenge jeg kan kalle ut en av mine gode kolleger når situasjonen krever at vi er på stedet, eller når vi skal ha et bilde av en sak.

For noen uker siden brøt det ut en brann i Steinkjer, ikke så langt unna Trønder-Avisas lokaler. Da jeg snakket med operasjonslederen i Nord-Trøndelag politidistrikt og spurte om hva det var som foregikk, ba han meg om å se ut vinduet… Jeg gjorde det, og sa at jeg ikke så noe. Kanskje ikke så rart, ettersom at det er et godt stykke fra Bodø til Steinkjer.

Med telefon og gode kolleger fungerer langreist journalistikk brillefint. Jeg må dog innrømme at det er godt å «komme hjem» til redaksjonen en gang i blant. Å sitte alene ved pulten min er ikke det samme som å sitte i en redaksjon, og jeg får ikke følelsen med «den ordentlige verden». Jeg får ikke den samme nærheten til sakene. Men rent praktisk er det jo det samme for leserne om jeg sitter ved en pult i Steinkjer eller i Bodø, så lenge nyhetene er relevante.

Og for en student – for ikke å si journalistikkstudent – er det en perfekt ordning. Jeg har ordnede arbeidsforhold, jeg har gode kolleger (selv om jeg ikke ser så mye til dem snakker jeg jo med dem rimelig ofte), jeg har overordnede som stoler på meg og som gir meg både tillit og utfordringer, og jeg får relevant arbeidserfaring.

[Det koster ikke] like mye å distribuere PDF som papir, likevel er utsalgsprisen akkurat den samme. Dette gjelder vel ikke bare Trønder-Avisa, men sikkert [...]]]> I mitt innlegg «Les mer i papiravisa» skrev jeg at jeg ikke hadde troen på at det kostet like mye å distribuere aviser som PDF som det gjør med god, gammeldags papirdistribusjon:

[Det koster ikke] like mye å distribuere PDF som papir, likevel er utsalgsprisen akkurat den samme. Dette gjelder vel ikke bare Trønder-Avisa, men sikkert også andre aviser som selges gjennom buyandread.com. Koster det ikke mer å trykke og distribuere papir enn PDF? Koster det ikke mer å sende papirutgaven fra Steinkjer til Bergen hver dag, enn det gjør å sende meg en PDF? Likevel er både løssalgsprisene og abonnementsprisene akkurat de samme.

Jeg ble selvsagt hengt opp i dette, og ikke mindre av at Terje Pedersen (@senikk) kom med følgende kommentar:

Når jeg blogget om priser på PDF vs papir på min gamle blogg i 2005 http://blog.senikk.com/2005/04/22/prising-av-avis… så var det aviser på det tidspunktet som til og med var dyrere på PDF enn papir!

Nå har han i mellomtiden dessverre lagt ut en ny blogg, men via Googles hurtigbuffer er innlegget fortsatt tilgjengelig. I hans tabell fra 2005 kom det frem at Haugesunds Avis og Dagens Næringsliv kostet kr. 15,- både på PDF og papir, mens VG og Dagbladet kostet kr. 10,- på papir – og kr. 12,- på PDF. Med litt av den samme tankegangen som meg mente han i 2005 at PDF-utgaven burde vært billigere enn papirutgaven.

Dagens situasjon er ikke så veldig annerledes.

* Løssalgsaviser.
** Men man kan kjøpe artikler på PDF.
*** DN har PDF-abonnement kun til personer som ikke bor i Norge.

Bergens Tidende og Dagsavisen er billigere på PDF enn papir, men bare i løssalg. BT har samme pris på PDF-abonnement og papirabonnement, mens Dagsavisen (så vidt jeg har funnet ut) ikke tilbyr PDF-abonnement. Adressa har samme pris i løssalg, men er billigere på PDF-abonnement enn vanlig abonnement. Dagens Næringsliv tilbyr gratis eAvis til sine abonnenter, men ikke til andre. De tilbyr et billigere PDF-abonnement, men kun til folk utenfor landets grenser. Namdalsavisa er marginalt billigere på PDF-abonnement enn papirabonnement, mens Trønder-Avisa har like priser på hele linja.

VG og Dagbladet er overraskende nok dyrere på PDF enn på papir.

For å finne ut litt mer om dette, sendte jeg en e-post til Bjørnar Tromsdal, utviklingsredaktør i Trønder-Avisa. Jeg argumenterte for at PDF-utgaven burde være billigere enn papirutgaven, da distribusjonskostnadene er relativt mye lavere. Hvorfor er ikke dette tatt hensyn til ovenfor kundene?

Tromsdal tror svaret er ganske enkelt, og kom med følgende:

Salg av digitalt abonnement er momsbelagt.
Salv av papirabonnement er det ikke.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke ser logikken bak dette.

– Nei, logikken er vanskelig å få øye på! Men noe av lovgivers tankegang er vel at digitale produkter som sendes over internett, er å anse som en tjeneste – ikke vare. Resultatet er uansett klart:  papirutgaven til aviser og tidsskrifter slipper moms, mens den elektroniske utgaven belegges med moms, skrev han i en e-post.

Altså, papir er fritatt for merverdiavgift, PDF er det ikke. Trønder-Avisa sier at for dem er merverdiavgiften ganske lik kostnadene med digital distribusjon, og at de derfor har samme priser på papir og PDF – slik at inntjeningen per avis er noenlunde den samme.  VG og Dagbladet har lagt på noen kroner på PDF-utgaven, og har dermed en større inntjening på PDF enn papir. Adressa har tatt hensyn til lavere distribusjonskostnader, og har billigere abonnement på PDF enn papir. Det samme har Namdalsavisa, men ikke i like stor grad. BT og Dagsavisen har billigere løssalg på PDF enn papir, men ikke abonnement.

I første omgang synes jeg denne differansen er rar. Hvorfor har ikke avishusene lagt seg på samme linje? Noen lar de lavere distribusjonskostnadene komme kundene til gode, andre gjør det ikke – og en tredje gruppe tar seg ekstra betalt. Men det er vel markedskreftene som bestemmer, i alle fall til en viss grad.

Tromsdal minnet meg på at EFTAs kontrollorgan ESA i 2007 kom fram til at momsfritaket norske aviser nyter godt av er ulovlig statsstøtte, da det ikke gis til ukeblader som f.eks. Se og Hør. Dette fritaket utgjør omlag 1,2 milliarder kroner per år. Finansdepartementet har tidligere avvist kravet om likebehandling overfor ESA, og viste den gang til at lignende ordninger er en del av mediepolitikken i mange EU-land.

– Jeg vet ikke helt hvor klagebehandling etc. står, og om det har skjedd noe mer i saken. Men jeg vet i alle fall at politikerne trolig vil gå stille i dørene om moms på aviser for øyeblikket, særlig fordi hele bransjen nå sliter i kjølvannet av finanskrisen og annonsesvikten.Det bli rett og slett være det som sender flere aviser rett i graven, skriver Tromsdal i en e-post.