Faksimiler av VG 13. og 27. juli 2005 i kjølvannet av terroraksjonene i London og Sharm el-Sheikh.

Men etter 22. juli kan jeg ikke huske å ha sett eller hørt en eneste journalist som har spurt Den norske kirken om det samme. Eller det norske folk som sådan. Pussig, sier du? Var ikke terroristen etnisk norsk? Ble han ikke beskrevet som kristen i dagene som fulgte? Skulle han ikke «beskytte» vesten mot islamiseringen av Europa, det som i antijihadistiske miljøer omtales som «Eurabia»?

Jeg skrev selv om det såkalte manifestet terroristen publiserte få timer før ugjerningene, og siterte blant annet fra det han skrev om hva som kunne skje om han overlevde en aksjon:

Jeg vil bli stemplet som det største (nazi-)monsteret siden andre verdenskrig. (…) Men jeg vil alltid vite at jeg er kanskje den største vinneren Europa har sett siden 1950. Jeg er en av mange ødeleggere av kulturmarxismen, og derfor en sann helt av Europa, en redder for vårt folk og for europeisk kristendom. Et perfekt eksempel som bør bli kopiert, applaudert og feiret. Den perfekte ridderen jeg alltid ville være.

BT.no, 23. juli, min utheving. (Det gir en rar smak i munnen å lese denne saken fem måneder senere…)

Riktignok ble høyreradikale partier og antijihadister spurt om de tok avstand fra terroren, men hadde det ikke også vært naturlig å spørre kirken om de tok avstand fra ugjerningene?

Jeg sendte en e-post til Trude Evenshaug, kommunikasjonsdirektør i Kirkerådet, Den norske kirke, hvor jeg spurte om ledende personer i kirken ble forberedt på at det kunne komme slike spørsmål fra pressen, og om spørsmålene faktisk kom.

Hva tror du hun svarte? Joda, medietreningen ble gitt, forberedelsene gjort, men spørsmålene kom aldri:

Så fort det ble klart at terroristen var en hvit nordmann, som knyttet handlingene sine til et mål om å beskytte kristen kultur, forberedte jeg kirkens ledere (særlig preses Helga Haugland Byfuglien) på et slikt spørsmål, men det kom ikke.

I dagene som fulgte, var det først og fremst utenlandsk presse som var opptatt av eventuell konflikt mellom trossamfunn i Norge, og som kontaktet kirken med slike spørsmål. Deres referanserammer var helt andre samfunnsforholdene enn det norske (særlig var det henvisninger til kristenfundamentalistiske bombene av abortklinikker) og vi brukte mye tid på å forklare at konservative kristne miljøer i Norge ikke er det samme som for eksempel i USA.

Det var tett kontakt mellom kirken og muslimske ledere i dagene etter terroren, og deres understreking av at dette selvsagt ikke hadde med kristendom å gjøre, var også viktig for hvordan dette ble håndtert i offentligheten.

Kirkens ledere har siden publisert kronikker som sier at det er blasfemi å knytte terrorhandlinger til forsvar for kristendom, og (sammen med Islamsk råd Norge) lansert verktøykasse mot religiøs ekstremisme.

Jeg er ikke den eneste som har stilt dette spørsmålet.

Medierna, Sveriges Radios medieprogram, intervjuet Eva Almqvist, pressesekretær i Svenska kyrkan, i sin sending 30. juli (32 minutter ut i denne MP3-filen). Reporteren startet med å spørre om Svenska kyrkan hadde fått spørsmål om de tok avstand fra terrorhandlingene i Norge.

– Det er kommet et par reaksjoner fra privatpersoner, men det er ingen journalister eller medier som har ringt angående akkurat det spørsmålet, svarer Almqvist.

– En bruker jo å gjøre det når muslimer utfører terroraksjoner i islams navn, så og si, da må representanter fra ulike muslimske organisasjoner liksom ta avstand fra det og si at vi er ikke sånn? spør journalisten.

– Ja, jeg er enig, og synes det hadde vært logisk om det spørsmålet hadde kommet til oss i denne sammenhengen, med det har det ikke gjort.

– Jeg tenker egentlig tvert om. Er det ikke egentlig bra at det ikke kommer til dere, men den burde kanskje heller ikke komme til muslimske organisasjoner den gang det er muslimske terrorister?

– Jo, absolutt, det er jeg helt enig med deg i, sier Almqvist.

Almqvist fortsetter med å si at hun håper dette kan få folk til å innse at muslimske terrorister er like lite representative for islam som kristne terrorister er for kristendom.

Medieforsker Elisabeth Eide, professor ved UiO og professor II ved UiB. Foto: Fredrik Mandal.

Jeg har også snakket med medieforsker og professor Elisabeth Eide (UiO/UiB) om dette da hun holdt et foredrag om mediadiskurser, migrasjon og debatt etter 22. juli ved UiB i november.

Da spurte jeg henne om hvorfor ingen har spurt kirken om de tar avstand fra handlingene, all den tid terroristen beskriver seg selv som kristen og en «redder for europeisk kristendom».

– Hvorfor har ingen spurt kirken om de tar avstand fra terroren?

– Si det, sa hun og tenkte seg litt om.

– Jeg tror svaret egentlig er veldig enkelt: majoriteten har ikke kollektiv skyldfølelse.

Så der har vi det. En majoritet føler ikke skyld for det en av deres «medlemmer» har gjort på samme måte som minoriteter gjør. Kan vi slå oss til ro med det?

Jeg er villig til å godta det som en forklaring på hvorfor spørsmålet aldri ble stilt av norsk presse, men jeg håper samtidig vi lærer noe av det hele.

La meg sitere Zenia Stampe, folketingsmedlem for Det radikale venstre, Venstres danske søsterparti. Hun skrev allerede 24. juli, to dager etter terrorangrepet, om kollektiv skyld etter Oslo:

Vi har i 10 år hørt moderate muslimer lavmælt bede os om at se den ekstremistiske terror som gale menneskers værk og ikke som en del af den muslimske tankeverden. Måske skulle vi have lyttet bedre efter.

Jeg håper vi har sett de siste muslimene måtte stå frem i media og ta avstand fra ekstreme handlinger utført av noen som tilfeldigvis har samme tro. For om noen hadde spurt meg om jeg tok avstand fra terroristens handlinger hadde jeg blitt beint fram forbanna.

Redigert 16. desember: Jeg blogger så sjelden at jeg glemte at lenker i bildetekst ikke fungerer. Sakene som er brukt som illustrasjon kan du lese på VG Nett:
– Steng alle moskeer
– Tar avstand fra terror
 I tillegg glemte jeg å legge til lenke til Medierna-sendingen, samt saken jeg skrev for På Høyden og Forskning.no om Elisabeth Eides foredrag.

Egentlig skulle jeg jobbe i Trønder-Avisa denne sommeren også, og hadde en avtale om at jeg skulle få jobbe fulltid i sommer dersom jeg ønsket det. Men sånn blir det ikke i år.

Bergen by, sett fra Ulriken i mai 2008.

Norges beste avis. Jeg sendte nemlig tre søknader da redaksjonene rundt omkring lyste ut sommerjobbene sine. Sommerjobben jeg hadde mest lyst på var i den avisa jeg (og Mediebedriftenes Landsforening i 2007 og 2009) mener er Norges beste, en avis jeg faktisk savner å få levert på døra. Vi snakker selvsagt om Bergens Tidende.

Lang historie kort, jeg ble ringt opp, kalt inn på intervju, og halvannen uke etterpå hadde jeg takket ja til tilbudet om sommerjobb i BTs nyhetsredaksjon. Nærmere bestemt i avdelingen som går under navnet «Økonomi, politikk og utland».

BTs avishode siden avisa ble kåret til «Årets avis» av Mediebedriftenes Landsforening i mai 2009. Avisa fikk den samme utmerkelsen i 2007. (Skjermbilde)

Overrasket. For å være helt ærlig er det ganske mange tanker som surrer rundt i hodet mitt omkring akkurat dette nå.

For det første er jeg litt overrasket over at BT kontaktet meg, siden jeg ikke hadde gjort noe annet enn å sende en søknad og en CV. Det var ikke veldig aktiv jobbsøking, det var mer «sende en søknad bare i tilfelle, for det hadde jo vært sabla gøy».

For det andre gleder jeg meg noe helt vilt til å få prøve meg i BTs redaksjon. Det er en avis jeg har stor respekt for, og det kommer til å være veldig lærerikt å prøve seg i en annen og større redaksjon enn Trønder-Avisas. Jeg vet at det jobber utrolig mange dyktige folk i BT, og jeg gleder meg veldig til å kunne lære av de beste.

Savn. Samtidig er det litt trist at jeg ikke skal jobbe i Trønder-Avisa i sommer. Der kjenner jeg alle, og når jeg kommer til pulten min der føler jeg meg «hjemme». Jeg har stor tillit i redaksjonen. Jeg får stort sett gjøre som jeg vil. Selv om jeg er i nyhetsredaksjonen er det ikke noe i vegen for at jeg dekker en konsert eller to om jeg har lyst til det. Og i Trønder-Avisa er jeg tett på både papiret og nettet.

Jeg vet ikke hvordan det kommer til å bli i BT med tanke på nett og papir. Det jeg vet er at jeg gleder meg utrolig mye, men at jeg trolig må synge selv for at det skal bli noe særlig med sang i sommer. Det som er helt sikkert er at det kommer til å bli både sol og regn og latter, og tre av fire er jammen ikke verst det heller!

Og det kan jo hende at jeg får jobbet litt i Trønder-Avisa i perioden mellom bachelorinnleveringa i mai og sommerjobbstarten i juni. Kanskje jeg får både i pose og sekk?

Men det er ikke alltid man vender tilbake til kladdene. Jeg har tre liggende nå. Tre kladder som kunne ha blitt gode blogginnlegg, men som nå har blitt liggende for lenge i kladdmappa.

Hvorfor hemmeligholde?

Det eldste er «Hvorfor hemmeligholde?». Et innlegg om hvorfor journalister ikke vil fortelle hva de stemmer, og hvor lurt det egentlig er. Om det ikke hadde vært bedre med full åpenhet. Jeg lagret kladden siste gang 17. september 2009, tre dager etter valget.

Det som satte meg i gang var saken «– Det forteller jeg ikke» på Journalisten.no. En sak om at svært få redaktører og journalister ville si hva de stemte. Jeg tenkte at åpenhet er bra, så hvorfor hemmeligholde? Men jeg kom aldri så langt at jeg skrev ferdig.

Minaretforbud

Det andre innlegget har tittelen «Minaretforbud». Det lagret jeg siste gang sent på kvelden 16. desember 2009. Kladden starter med to definerende setninger: «Et innlegg utenom det vanlige. Jeg tar stilling til et politisk spørsmål!»

Årsaken til at jeg ville skrive innlegget var en NTB-artikkel om at 31 prosent av de spurte i en landsomfattende spørreundersøkelse sier at de ønsker et forbud mot muslimske bønnetårn, minareter, i Norge. Saken stammet egentlig fra Aftenposten.

Jeg hadde tenkt å fortelle om hvor negativt jeg reagerte på trangsyntheten til 31 prosent av de spurte i undersøkelsen. Men så langt kom jeg aldri.

Rydd forsida

Den siste kladden er fra 6. januar 2010. Det bærer tittelen «Rydd forsida». Starten er «Av og til kommer norske medier med sjokkerende nyheter. Gode, gammeldagse «breaking news». Rydd forsida, stop pressa!»

Igjen var det en NTB-artikkel som sto for inspirasjonen. En NTB-artikkel som ble gjengitt i utallige nettaviser og mange papiraviser. Trønder-Avisa trykte også artikkelen langt bak i avisa under «Godtfolk»-seksjonen. Artikkelen finner du bl.a. på RBnett.

Saken handlet om at Bjørnstjerne Bjørnson-biograf Edvard Hoem ikke var i tvil. «Bjørnson er en feiring verdig».

Herre min hatt. Rydd forsida!

Jeg stoppet skrivinga, rydda aldri forsida mi for den saken heller.

I Trønder-Avisa skrives det om ting som skjer i Nord-Trøndelag. Bodø er, som du sikkert vet, ikke i Nord-Trøndelag, men ca 420 kilometer lenger nord. Det er 595 kilometer mellom leiligheta mi og Trønder-Avisas lokaler i Steinkjer.

Likevel sitter jeg i Bodø og lager lokalnyheter fra Nord-Trøndelag.

Saken om tabbeforsikringer skrev jeg i går kveld.

Jeg jobber for det meste på nettet, men det blir jo som regel et par papirsaker for hver arbeidsøkt. Innimellom lager jeg til og med saker som blir blåst opp på forsida. I dag kjørte Trønder-Avisa en delt forside, og en sak jeg laget i går kveld var tekstoppslaget på forsida (se bildet til høyre).

Saken handler om at elkjedene tjener store penger på såkalte tabbeforsikringer, og stortingsrepresentant Arild Stokkan-Grande (Ap) fra Levanger reagerer på dette. Han mener at elkjedene utnytter folks usikkerhet, og at de må opplyse om at folks innboforsikringer i stor grad dekker det samme som disse tabbeforsikringene.

Dette er et kroneksempel på hvorfor det ikke har noe å si om jeg sitter i Steinkjer eller i Bodø når jeg lager lokalnyheter. Stokkan-Grande befinner seg i Oslo, og jeg kunne uansett ikke ha møtt ham i går kveld. Intervjuet ble gjort per telefon, bildet ble funnet fram i arkivet.

Jaktulykke i Overhalla

For en uke siden var det en jaktulykke i Overhalla kommune. Jeg hadde kveldsvakt lørdag. En kollega rykket ut på saken, mens jeg fulgte den for nett fra Bodø. Dagen etter hadde jeg morgenvakt, og fikk ordnet et telefonintervju med mannen som ble skutt i hodet med haglegevær av en annen jeger.

Saken ble forsidesak, og lot seg greit løse selv om jeg satt i Bodø.

For noen uker siden brøt det ut brann i et hus i Steinkjer. Jeg satt i Bodø og dekket saken for nettutgaven. Kanskje 20 minutter etter at brannvesenet ble varslet hadde vi et bilde på nettet, takket være at en av mine kolleger rykket ut og tok bildet.

Det er ikke et perfekt system, men langreist lokaljournalistikk har vist seg å fungere fint.

Jeg vet at nyhetsredaktøren var litt skeptisk da vi skulle forsøke det for første gang i høst, men han er vel nå overbevist om at det fungerer fint – så lenge jeg kan kalle ut en av mine gode kolleger når situasjonen krever at vi er på stedet, eller når vi skal ha et bilde av en sak.

For noen uker siden brøt det ut en brann i Steinkjer, ikke så langt unna Trønder-Avisas lokaler. Da jeg snakket med operasjonslederen i Nord-Trøndelag politidistrikt og spurte om hva det var som foregikk, ba han meg om å se ut vinduet… Jeg gjorde det, og sa at jeg ikke så noe. Kanskje ikke så rart, ettersom at det er et godt stykke fra Bodø til Steinkjer.

Med telefon og gode kolleger fungerer langreist journalistikk brillefint. Jeg må dog innrømme at det er godt å «komme hjem» til redaksjonen en gang i blant. Å sitte alene ved pulten min er ikke det samme som å sitte i en redaksjon, og jeg får ikke følelsen med «den ordentlige verden». Jeg får ikke den samme nærheten til sakene. Men rent praktisk er det jo det samme for leserne om jeg sitter ved en pult i Steinkjer eller i Bodø, så lenge nyhetene er relevante.

Og for en student – for ikke å si journalistikkstudent – er det en perfekt ordning. Jeg har ordnede arbeidsforhold, jeg har gode kolleger (selv om jeg ikke ser så mye til dem snakker jeg jo med dem rimelig ofte), jeg har overordnede som stoler på meg og som gir meg både tillit og utfordringer, og jeg får relevant arbeidserfaring.

Jeg ga lederen til nyhetsredaktøren, og skrev selv en litt lengre kommentar. Med tanke på at avisa har hele Bodø kommune som tenkt nedslagsfelt var det en veldig introvert og navlebeskuende kommentar, men siden det var første utgave følte jeg det passet fint.

Uansett, dette er den første kommentaren jeg har hatt på trykk noensinne:

«Vi er den fjerde statsmakt»

Hva tenker vi på?

Når du leser dette har vi jobbet hardt for å få første utgave av Vindfang ut på gata. Da synes jeg det er på sin plass å se litt innover i redaksjonen.

For hva er det egentlig vi tenker på? For en drøy måned siden startet over 70 unge og håpefulle på en bachelor i journalistikk ved Høgskolen i Bodø. Ikke alle av oss er like unge, og for å være helt ærlig er vel ikke alle like håpefulle heller. Men åkke som har vi startet på en treårig utdannelse til et yrke mange frykter er på veg inn i historiebøkene.

Finanskrisen har rammet mediebransjen hardt. Tall fra TNS Gallup viser at totalomsetningen i norske medier har sunket med 14,7 prosent i årets første åtte måneder, sammenlignet med samme periode i fjor. I en fersk undersøkelse hvor 350 journalister i sju europeiske land ble spurt, svarte over halvparten at annonseinntektene hadde sunket med 10 prosent eller mer det siste året.

Over halvparten av de spurte i mener at finanskrisen i kombinasjon med «internettrevolusjonen» i media vil føre til at kvaliteten på innholdet vil synke på grunn av ressursmangel. Samtidig føler to av fem at den nye mediehverdagen fører til hardere arbeidspress, og at de må produsere mer enn tidligere. Nesten 30 prosent av de spurte jobber lengre dager nå enn tidligere.

Nå er vi altså over 70 personer som har startet på en treårig utdannelse. En utdannelse som forhåpentligvis ender med at vi får oss jobber i en av landets mange redaksjoner.

Tall fra TNS Gallup viser at stadig færre leser papiraviser. Spesielt de store løssalgsavisene VG og Dagbladet har mistet mange lesere det siste året, henholdsvis 79.000 og 80.000 lesere. Nordmenn er kjent som et avislesende folkeslag, men andelen personer som leser minst en avis hver dag har på ti år sunket fra 89 til 79 prosent.

Samtidig kuttes antall stillinger i redaksjonene over en lav sko. Dette gjelder ikke bare papir, radio og TV, det gjelder også nettavisene. VG Nett, landets mest lønnsomme og mest besøkte nettavis, har varslet at det vil komme kutt. Styret har bestemt at hver tiende stilling i den 100 personer store redaksjonen skal kuttes, til tross for protester fra de ansatte.

Så sitter vi her da, på Senter for journalistikk ved Høgskolen i Bodø. Tre år fram i tid er vi ferdigutdannede journalister. Mange mener vi er på veg inn i en døende bransje. «Det er ikke for sent å snu, du kan fortsatt velge en annen utdannelse» er jeg vel ikke den eneste som har hørt.

Likevel mener jeg vi har gjort et fornuftig valg. Bob Dylan sa det allerede i 1963. «[Y]ou better start swimmin’, or you’ll sink like a stone, for the times they are a-changin’.»

Mediebransjen er i stadig endring. Konjunkturene vil svinge også i framtiden. Behovet for journalister vil alltid være der, selv om mediene vi skal jobbe i endrer seg. Verden vil alltid trenge noen som kan bryte gjennom og fortelle om hva som skjer. Vi er den fjerde statsmakt, og noen må alltid passe på maktmenneskene.

Om våre saker publiseres på papir, radio, TV, internett eller gjennom andre kanaler som ennå ikke er oppfunnet er av underordnet betydning. Det viktige er at vi som skal bli gode journalister må være tilpasningsdyktige, og at vi produserer gode saker.

«Your old road is rapidly agin’. Please get out of the new one if you can’t lend your hand, for the times they are a-changin’.»

Allerede en drøy måned inn i studiet har vi vist at vi har noe å komme med. Du sitter nå med vår første avis i hendene. Vi kan love at det ikke blir det siste du hører fra oss. Pass opp, vi har kommet for å bli.

Og hvis dere lurer, slik ble avisas første forside:

Nestenfaksimile av første utgave av Vindfang.

Ja, i bildeteksten står det «nestenfaksimile». En faksimile er nemlig en «nøyaktig gjengivelse [...] av dokument». Dette er ikke en faksimile av forsida som gikk i trykken, der manglet det nemlig en «g» i tittelen på hovedoppslaget. Jeg må ærlig innrømme at det var litt flaut å oppdage det da vi fikk avisa fra trykkeriet.

Tilbakemeldinger, positive og negative, mottas med takk, både på kommentaren og forsida.

Uansett, det er for seint å gjøre noe med det nå. Sommeren ble ikke som planlagt, men den ble veldig bra. Jeg sitter igjen med mange gode minner, og er en utrolig mengde erfaringer rikere. Som vanlig stortrivdes jeg i Trønder-Avisa, og fikk mange utfordringer og stor variasjon i stoffområdet. Et par av disse erfaringene har jeg planer om å blogge om etter hvert, men det får vente til en annen dag. I kveld er det sommerens store sak jeg skal skrive om.

Sommerens sak

Saken som gjorde sterkest inntrykk var etableringen av asylmottak i Vaterholmen leir, en eldgammel militærleir påbegynt i 1916, milevis fra tettbebyggelse. Det bor et par naboer et par kilometer unna, og det er ca. 26 km ned til Verdal sentrum. Der ville et privat selskap etablere asylmottak.

Etableringen av asylmottak i Vaterholmen leir i Verdal. Faksimile: Trønder-Avisa.

Vi var de første som snappet opp saken, og kjørte ganske stort på den en stund. Første oppslag kom lørdag 6. juni, etter at formannskapet i Verdal ble informert om planene onsdag 3. juni. Torsdag 11. juni kjørte vi en sak på en sosialantropolog med spesialkompetanse på asylfaglige problemstillinger, som mente at det ville være galskap å legge et asylmottak til Vaterholmen.

Interkommunalt forslag nedstemt

Torsdag 12. juni var også den dagen Utlendingsdirektoratet (UDI) var på befaring. Dagen etter kom vi med saken om at Vaterholmen leir var eneste alternativ i Midt-Norge. Tirsdag 16. juni skrev vi at UDI hadde godkjent planene, og at det ville bli etablert asylmottak fra 1. juli. UDI fattet altså sin beslutning mandag 15. juni, 12 dager etter at politikerne i vertskommunen var blitt informert om saken. Uten at lokalpolitikerne hadde noe de skulle ha sagt.

Mindre enn ett år tidligere var et forslag oppe i kommunestyrene i Levanger og Verdal om å etablere et felles kommunalt asylmottak midt mellom de to tettstedene. Rett ved E6, cirka 6 kilometer fra Levanger sentrum og cirka 5 kilometer fra Verdal sentrum. Den gang ble forslaget stemt ned. Noe av tanken bak det forslaget var å komme private aktører i forkjøpet – og på den måten både ha kontroll over lokaliseringen av et eventuelt mottak, og å få de inntektene som nå går til den private aktøren. Dette forslaget ble altså nedstemt, og stemningen blant noen av politikerne i Verdal var ikke akkurat god da nyheten om det private mottaket kom.

Kickstart på sommeren

Det var en sak som engasjerte mange lesere, og min første nyhetssak som hovedoppslag på forsiden. To ganger, faktisk. Det var en sterk sak som påvirker mange mennesker, og det var mange sterke meninger om etableringen.

For en sommervikar som et par måneder senere skulle starte på journalistutdannelsen var dette en kickstart på sommeren.

Se sakene:

• Her blir det asylmottak
• – Asylmottak her er galskap
• Eneste alternativ
• Etablerer asylmottak fra 1. juli
• Google-søk etter «asylmottak Vaterholmen» på T-A.no

På plass i Bodø

Nå er jeg på plass i Bodø, hvor jeg har kommet en måned ut i en bachelor i journalistikk ved Høgskolen i Bodø (HiBo). Så langt trives jeg veldig godt, selv om det har vært mye gammelt og lite nytt så langt. Men innimellom kommer det viktige ting, og da er det viktig å være på plass og å følge med. Denne uka har vi startet med grunnkursene, hvor vi får innføring i avis, radio og TV. Nettavis kommer først til våren.

I tillegg til å ha lært en god del har jeg hatt noen interessante diskusjoner med faglærere. Men det får jeg komme tilbake til i et senere innlegg. For nå får det holde med å si at Bodø er en bra by, bachelor i journalistikk ved HiBo virker lovende, og at jeg har fått et par frilansoppdrag for Avisa Nordland.

Dette er vinklingen som ble valgt da NTB/adressa.no skulle fortelle sine lesere at fossilet Ida var kommet til Norge: «Ida mer populær enn Rybak»!

Fra saken har jeg sakset følgende:

- Fantastisk. Vi er stolte over at vi har en stjerneforsker som Jørn Hurum i vår midte. Han har sikret Norge en verdenssensasjon og plassert oss på det internasjonale forskningskartet. Større norgesreklame enn Alexander Rybak, sa universitetsdirektør Gunn-Elin Bjørneboe ved presentasjonen av «Ida» for norsk presse på Naturhistorisk museum på Tøyen fredag ettermiddag.
Bjørneboe har nettopp kommet tilbake fra London og kan fortelle om enorm internasjonal interesse for funnet og dermed også for norsk forskning. På Google var det registrert ikke mindre enn 2 milliarder klikk på «Ida» og Hurum.

Adressa.no, 29.05.09

Herre. Ut fra denne uttalelsen finner man altså ut at tittelen naturligvis skal være «Ida mer populær enn Rybak», men det stopper ikke der.

Hvilke saker er det naturlig å lenke til når du skal liste opp relaterte saker? Et kjapt googlesøk gir følgende alternativer på adressa.no:

• – Har funnet «the missing link» (19.05.09)
  
• Norske forskere tetter hull i arvelæren (19.05.09)
  
• Norske forskere: – Har funnet «the missing link» (19.05.09)
  

Men nei da. Se på dette:

Disse sakene er altså relatert til at fossilet Ida har kommet til Norge. Ja vel, ja.

Nå er det lov å håpe at Adressa har et system som gjør at alle NTB-saker blir kjørt ut på nettsiden automatisk, og at de såkalte «relaterte sakene» er automatisk generert. Men likevel. Burde det ikke vært en viss kvalitetskontroll? Det tar ikke nettdesken mange sekunder å oppdage at noe skurrer i denne saken, gjør det vel?

Og dersom det er automatisk utrulling av saker, er ikke det et problem i seg selv? Hva med redaktørens ansvar? Hva med ansvaret overfor leserne i forhold til kvaliteten på sakene som publiseres? Og hva i all verden er det som får NTB til å vinkle slik i utgangspunktet? Klikkstatistikk? Kjendisstoff genererer jo klikk, Rybak er i vinden – og med denne Ida/Rybak-koblingen genererer vel saken flere klikk enn om det hadde vært en «normalt» vinklet sak. Men hva med leserne? Genererer denne saken fornøyde lesere?

Ikke her i gården. Da var det en befrielse å lese saken hos Aftenposten i stedet. En god sak med fakta om hva det dreier seg om, og viktigst av alt – ingen klikkgenererende Rybak-referanser.

Ikke engang Dagbladet eller VG Nett hadde klart å vinkle på Rybak i denne saken. VG Nett fikk riktignok inn et annet kjendisnavn i undertittelen, men apen Julius er likevel mer relevant enn Rybak.

- Dette er den mest berømte apen vi har. Julius er ingenting i forhold, sier Hurum med et smil.

Jørn Hurum til VG Nett, 29.05.09

Denne saken er å finne på flere nettaviser, blant annet Avisen Agder, Drammens Tidende og Harstad Tidende. Den finnes også hos Stavanger Aftenblad og ANBs Siste.no, men da i en mer forseggjort ANB-NTB-utgave med faktaboks og det hele.

Jeg har også sendt en e-post til journalisten som har skrevet saken, Arne Børcke, for å se om han har lyst til å komme med en kommentar. Saken oppdateres når/hvis jeg får svar.