Jeg var i en slik situasjon denne uken da jeg skrev om elbiler i Bergen. Jeg hadde fått tilgang til et datasett som viste antall elbiler per 10.000 innbyggere i de største byene i landet – og utviklingen over tid.

[raw_html_snippet id="elbiler-bilde"]

Dette er et enkelt datasett som sier veldig mye. Skal man forklare alt med ord blir det en veldig lang artikkel. Da hadde jeg to valg: enten bruke noen få momenter i teksten, eller vise fram dataene.

For å vise frem informasjonen snudde jeg meg til Google. Da kunne jeg presentere det hele slik:

[raw_html_snippet id="elbiler"]

Dette er ikke vanskelig i det hele tatt. Faktisk er det mye enklere enn de fleste tror.

Datasettet jeg hadde var i Excel-format. Det er enkelt å importere i Googles regneark. Derfra er det få klikk til en veldig informativ og interaktiv graf.

Det første du gjør når du kommer inn i Google spreadsheats er å sørge for at du jobber med et regneark som har norsk formatering (altså komma som desimaltegn, ikke punktum som det er på amerikansk). Hele oppskriften følger i dette bildegalleriet:

Ser du? Ikke vanskelig i det hele tatt.

For å publisere grafen limer du inn HTML-koden på riktig sted. Hva som er riktig sted kommer an på hvilken plattform du er på.

PS: Hvis du, som meg, bruker WordPress på en egen server er det nokså enkelt når du først forstår hvordan. Med en plugin, nærmere bestemt Raw HTML Snippets, går det lett som en lek. Gjennom innstillingene i WP-panelet kan du legge til en HTML-kode, og deretter sette den inn i et blogginnlegg ved å sette inn

[raw_html_snippet id="my-unique-id"]

Enkelt og greit, egentlig.

«Crowdsourcing er en spesiell form for dugnad, hvor en stor, litt udefinerbar gruppe gjør en felles oppgave basert på fellesskap, medvirkning og selvorganisering [...]. Ordet er et ordspill på outsourcing og henspiller på at et firma kan bruke disse mekanismene for å nå et mål.»

Wikipedia, 23.03.2010.

Sammen er vi jo klokere, ikke sant? Vel, jeg blogger her litt om to tilnærminger: VG Rett (VG Nett) og Debate 2010 (Telegraph.co.uk).

Crowdsouring på VG Nett og Telegraph.co.uk. (Skjermbilder)

VG Rett. I dag slapp VG Nett nyheten om «VG Rett». «Er du en av de kvalitetsbevisste leserne som irriterer deg over skrive- og faktafeil på VG Nett, gir vi deg nå muligheten til å bruke frustrasjonen konstruktivt», skriver de på VG Meta – bloggen de omtaler som «VG Nett fra innsiden».

Skjermbilde fra forsiden til VG Nett, 23.10.2010.

«Enhver feil på VG Nett er én feil for mye, og vi skal være de første til å erkjenne at vi har et markant forbedringspotensial i så måte», skriver de. Selv om «journalistene i VG Nett er levende opptatt av god kvalitet i alle ledd» mener René Svendsen (@renesvendsen) at «den enorme tekstproduksjonen under et kronisk tidspress» gjør det svært vanskelig å unngå både språkfeil og faktafeil.

Kloke hoder. Derfor har noen kloke hoder i VG Nett funnet ut at crowdsourcing er vegen å gå. Ved å la leserne som irriterer seg over feilene si fra på en effektiv måte kan VG Nett heve kvaliteten sin. De leter nå etter rundt hundre engasjerte og bevisste lesere til å hjelpe til.

På alvor? Vel og bra. VG Nett kan helt sikkert bli bedre som følge av denne crowdsourcingen. For å være helt ærlig tar jeg skrivefeil personlig. Alle skrivefeil viser, som Tom Arild Haugen (@TomArildHaugen) er inne på i sitt blogginnlegg om VG Rett, at leserne ikke blir tatt på alvor. Haugen skriver videre:

– Du må aldri undervurdere leserne, formante en av mine gamle mentorer i sin tid.
Den tanken slår meg igjen når VG fortsetter:
– Vi kan dessverre ikke betale noe for jobben som skal gjøres, men lover å lage en “VG-lista Korrekturlesere” der de beste dugnadsleserne blir gjort stas på.
Right! Så Norges største avis, både på nett og papir, devalueres til et dugnadsprosjekt?

Tom Arild Haugen på bloggen IdagImorgen under tittelen «Dagen blir snart den samme uten».

En yrkestittel. Jeg trekkes mellom disse to ytterpunktene. VG Nett vil bli bedre, og velger å bruke sin største og viktigste ressurs for å oppnå det de vil. De bruker leserne. VG Nett fortjener skryt og klapp på skulderen for nytenking og utvikling.

Samtidig blir VG Nett, Norges største nettavis, et dugnadsprosjekt. «Korrekturleseren var yrkestittelen til den som skulle påse at der ikke var feil i det som sto i bøker og aviser», står det på Wikipedia. Der står det også at Norges siste rene korrekturavdeling var i VG, og ble lagt ned i 2007. Det er jobben til menneskene som jobbet der som nå blir erstattet av dugnadsarbeid. For dugnadsarbeid får du som kjent din lønn i himmelen. Klapp på skulderen eller ris på rumpa til VG Nett?

Politisk crowdsourcing. I Storbritannia kom jeg også over et eksempel på crowdsourcing i dag. Det er det Telegraph.co.uk (Daily Telegraph/Sunday Telegraph) som står bak. Prosjektet heter «Debate 2010», og går fram mot valget som skal avholdes i mai/juni.

På Journalism.co.uk er prosjektet omtalt slik:

The Telegraph has launched a new site to crowdsource ideas and encourage reader interaction with its coverage of politics and party policies ahead of the UK general election.

Debate2010 will feature topics for discussion, posted by the site’s editorial team, relating to general policy areas, such as business, defence and economics. Users will then be able to submit their ideas in response to these questions posed by the debate team and vote for or against others’ suggestions.

Journalism.co.uk, 23.03.2010.

Velgernes ståsted. Redaktør Marcus Warren omtaler prosjektet som en meningsmåling i sanntid, og et forsøk på å kartlegge sakene fram mot valget sett fra velgernes ståsted. Ideer, ikke meninger og lange kommentarer, vil bli promotert av moderatorene på siden.

«Listening to your audience and understanding who you are trying to involve» is an important part of managing Telegraph.co.uk’s communities and will be crucial to the success of this project, Kate Day, communities editor at Telegraph.co.uk, told Journalism.co.uk.

Journalism.co.uk, 23.10.2010.

Det vil velges ut debattemner som er har relevans til nyhetsbildet, men redaksjonen vil også oppfordre til diskusjon rundt temaer som ikke dominerer i nyhetene. Kate Day håper at siden vil få fram både hull i den politiske tenkingen og velgernes synspunkter.

Flere nivå. Jeg liker dette, og jeg liker det på flere måter. Sosiale medier brukes til noe veldig konstruktivt, rent journalistisk er det veldig spennende – og jeg liker at dette er demokratiutviklende. Kan dette skape økt engasjement er det absolutt noe norske nettaviser bør tenke på til neste valg her til fjells.

«… a digital experiense that reads like a newspaper, updates like a website, and delivers like – well, The New York Times.»

Apples iPad har blitt lansert. Skjermbilde fra Apple.com

Siden den gang har mye skjedd i vår verden. Det jeg ba om har fortsatt ikke kommet, men vi er nærmere. Apple har lansert sin tavle-PC, iPad, som plutselig muliggjør en av mine drømmer.

I mai konkluderte jeg med følgende:

Kobler man Times Reader 2.0 sammen med et lesebrett, da snakker vi. Gi meg et lesebrett med funksjonaliteten til dette programmet samt Wi-Fi ([...] 3G er ikke nødvendig, men kunne vært en fordel f.eks. når man er på hytta), og du har en sikker vinner i mine øyne. En kvalitetsredigert utgave, som alltid er oppdatert med siste nytt. Kan man ønske mer?

Hele blogginnlegget leser du her.

Nå har lesebrettet, eller tavle-PC-en, jeg ba om kommet. Nå er det vel bare Times Reader som mangler. Om den løsningen ikke er på plass innen få uker etter at iPad har kommet i salg blir jeg veldig overrasket. Da Steve Jobs presenterte iPad forleden, var det NY Times som ble brukt som ett av eksemplene i Safari. På alle bilder av iPad hvor Safari er åpent er det NY Times’ nettside som er avbildet.

Noen vil kanskje mene at det får være nok. Mange mener at nettaviser lett trumfer papiravisene. Jeg er tilbøyelig til å være enig, men bare på visse punkter.

Nettet trumfer papiret lett på hastighet og fordypningsmuligheter. Men papiret kan by på mer. På Drivhuskonferansen 2009 snakket Anders Brenna om sjokolademetaforen sin (se videoen under, levert av Hypervisjon). Kortsiktige behov mot langsiktige behov. På nett klikker du på fengende overskrifter, mens du i papiravisa i større grad leser saker du ikke ville ha klikket på i en nettavis. I alle fall er jeg sånn. Det mener jeg er et av de største fortrinnene til papiravisene. I tillegg til å gi deg det du vil ha nå, gir de deg også det som er bra for deg på lang sikt.

Notiser faller også inn under denne kategorien. På nettet kommer de bort i mengden (hvis de i det hele tatt publiseres), mens på papir er de plassert i margen slik at du får med deg noen småting hver dag.

Et annet fortrinn er redigeringen. En papiravis må prioritere knallhardt mellom saker. Blir det for mange sider faller annonseprosenten. Da ryker budsjettet. I stedet velger redaktøren ut de viktigste sakene, og leverer dem i postkassa mi neste morgen. (Jada, jeg er klar over sosiale medier og at vi i dag er våre egne redaktører, men for å holde innlegget innenfor en litt fornuftig lengde får jeg eventuelt komme tilbake til det en annen gang.)

Kan dette kombineres, på en måte som ligner på Times Reader 2.0, tror jeg vi snakker fornuftig.

Multimedialitet, løpende oppdateringer, interaktivitet og tydelige prioriteringer mener jeg er fire viktige poeng. Presentert på en måte som jeg kan ha ved siden av kaffekoppen under frokosten, på bussen, i sofaen. Hvor som helst.

Times Reader per i dag er ikke perfekt. Det er heller ikke iPad. Sammen blir de heller ikke perfekte, men vi nærmer oss. Når nettaviser får et Times Reader-lignende grensesnitt i nettleseren hopper jeg av glede.

App-en har kanskje vært rundt ei stund, men jeg ble ikke oppmerksom på den før i kveld. Den heter PressReader, er laget av NewspaperDirect og er tilgjengelig gratis i iTunes App Store.

Startskjermen. (Skjermbilde)

Saken med PressReader er at du kan få papiravisa rett inn i din iPhone – uten å felle et eneste tre.

Når du laster ned PressReader får du de sju første avisene gratis. Deretter koster de ifølge Netcoms iPhone blogg 6 kroner per avis. Du kan også abonnere på aviser, men jeg har ikke funnet noen priser på det ennå.

Totalt oppgis det at du får tilgang til 1300 aviser fra 82 land på 37 språk.

Produsenten har lagt ut en grei gjennomgang på YouTube:

Avisene laster du ned relativt raskt på WLAN, men jeg har ikke testet hastigheten på 3G-nettet. Det er heller ikke oppgitt noe sted hvor store avisene er, men det tok lengre tid å laste ned en avis fra Panama på 100 sider enn Wall Street Journal Europe på 32 sider, for å si det slik.

Biblioteket - avisene jeg har lastet ned mens jeg testet app-en. (Skjermbilde)

Avisene ser ut som en helt vanlig papiravis. På en så liten skjerm gjør det at du ikke får med deg annet enn de største overskriftene, og det blir mye zooming og bevegelse fram og tilbake for å lese avisa på «vanlig» måte. Å bytte side gjøres selvfølgelig på sedvanlig vis, dra siden til høyre eller venstre.

Forsida på The Wall Street Journal i PressReader. (Skjermbilde)

Du kan forsåvidt zoome og dra deg fram og tilbake, men det er enklere å klikke på titlene. Da får du opp artikkelen i et skjermtilpasset format, med bilder og det hele.

Artikkelvisning i PressReader. (Skjermbilde)

Helt kurant å lese artikler på denne måten, men om du ikke liker det kan du få artikkelen lest opp for deg.

Engelsk eksempel: [Lydklipp: se originalinnlegget for å høre]

Men på norsk er ikke alt bare fryd og gammen. Aftenposten er tilstede i programmet med både morgenutgaven og aftenutgaven, og Stavanger Aftenblad er der. Å vise sider og navigere på avissidene fungerer fint, men det oppstår problemer når du prøver å gå inn i artikkelvisningen.

Feilmelding: norsk er ikke støttet i artikkelvisning. (Skjermbilde)

Det betyr at du må trykke «OK» mange ganger, og når du omsider kommer inn i artikkelvisningen er det bare overskrift og ingress der. Brødteksten mangler. Men overraskende nok kan programmet fortsatt lese for deg, og det gjør det på helt ålreit norsk. Jeg mener, det er fortsatt syntetisk tale, men med litt godvilje er det veldig forståelig.

Norsk eksempel: [Lydklipp: se originalinnlegget for å høre]

Konklusjonen min er ganske enkel. Dette er et veldig spennende konsept, men det fungerer ikke veldig godt på en så liten skjerm. Jeg kan fort finne på å bruke det til å lese utenlandske aviser, men Aftenposten kjøper jeg like gjerne i butikken nedi gata her. Det blir en mer behagelig opplevelse, spesielt ettersom at artikkelvisningen ikke fungerer på norsk.

Heller ikke i La Prensa, avisa fra Panama jeg testet, fungerte artikkelvisningen. Der var titlene rett og slett ikke lenket, det var en ren PDF-utgave.

Men hvis de får fikset opp disse feilene – og Apple kommer med noe som kan ligne på en iPod Touch King Size eller noe slik – kan dette bli veldig spennende. Foreløpig er det vel stort sett en avansert PDF-leser med Retriever-funksjonalitet. Et veldig spennende konsept, og en artig idé – men langt fra perfekt. Men når Apple viser fram sin siste kreasjon onsdag 27. januar kan det hende vi snakker…

OPPDATERING: Før jeg begynte på denne bloggposten sendte jeg en e-post til utviklerne, hvor jeg lurte på hvorfor ikke norsk støttes fullt ut. I det øyeblikket jeg publiserte dette innlegget fikk jeg svar på e-posten.

I have escalated the problem with viewing Norwegian newspaper articles in text mode in PressReader application, to our technical team, who are actively working to fix it as soon as possible. We apologize for any inconvenience this may have caused.

Svar på supporthenvendelse innen 30 minutter, det noteres som et pluss i boka mi.

En haug med skjermbilder:

I Trønder-Avisa skrives det om ting som skjer i Nord-Trøndelag. Bodø er, som du sikkert vet, ikke i Nord-Trøndelag, men ca 420 kilometer lenger nord. Det er 595 kilometer mellom leiligheta mi og Trønder-Avisas lokaler i Steinkjer.

Likevel sitter jeg i Bodø og lager lokalnyheter fra Nord-Trøndelag.

Saken om tabbeforsikringer skrev jeg i går kveld.

Jeg jobber for det meste på nettet, men det blir jo som regel et par papirsaker for hver arbeidsøkt. Innimellom lager jeg til og med saker som blir blåst opp på forsida. I dag kjørte Trønder-Avisa en delt forside, og en sak jeg laget i går kveld var tekstoppslaget på forsida (se bildet til høyre).

Saken handler om at elkjedene tjener store penger på såkalte tabbeforsikringer, og stortingsrepresentant Arild Stokkan-Grande (Ap) fra Levanger reagerer på dette. Han mener at elkjedene utnytter folks usikkerhet, og at de må opplyse om at folks innboforsikringer i stor grad dekker det samme som disse tabbeforsikringene.

Dette er et kroneksempel på hvorfor det ikke har noe å si om jeg sitter i Steinkjer eller i Bodø når jeg lager lokalnyheter. Stokkan-Grande befinner seg i Oslo, og jeg kunne uansett ikke ha møtt ham i går kveld. Intervjuet ble gjort per telefon, bildet ble funnet fram i arkivet.

Jaktulykke i Overhalla

For en uke siden var det en jaktulykke i Overhalla kommune. Jeg hadde kveldsvakt lørdag. En kollega rykket ut på saken, mens jeg fulgte den for nett fra Bodø. Dagen etter hadde jeg morgenvakt, og fikk ordnet et telefonintervju med mannen som ble skutt i hodet med haglegevær av en annen jeger.

Saken ble forsidesak, og lot seg greit løse selv om jeg satt i Bodø.

For noen uker siden brøt det ut brann i et hus i Steinkjer. Jeg satt i Bodø og dekket saken for nettutgaven. Kanskje 20 minutter etter at brannvesenet ble varslet hadde vi et bilde på nettet, takket være at en av mine kolleger rykket ut og tok bildet.

Det er ikke et perfekt system, men langreist lokaljournalistikk har vist seg å fungere fint.

Jeg vet at nyhetsredaktøren var litt skeptisk da vi skulle forsøke det for første gang i høst, men han er vel nå overbevist om at det fungerer fint – så lenge jeg kan kalle ut en av mine gode kolleger når situasjonen krever at vi er på stedet, eller når vi skal ha et bilde av en sak.

For noen uker siden brøt det ut en brann i Steinkjer, ikke så langt unna Trønder-Avisas lokaler. Da jeg snakket med operasjonslederen i Nord-Trøndelag politidistrikt og spurte om hva det var som foregikk, ba han meg om å se ut vinduet… Jeg gjorde det, og sa at jeg ikke så noe. Kanskje ikke så rart, ettersom at det er et godt stykke fra Bodø til Steinkjer.

Med telefon og gode kolleger fungerer langreist journalistikk brillefint. Jeg må dog innrømme at det er godt å «komme hjem» til redaksjonen en gang i blant. Å sitte alene ved pulten min er ikke det samme som å sitte i en redaksjon, og jeg får ikke følelsen med «den ordentlige verden». Jeg får ikke den samme nærheten til sakene. Men rent praktisk er det jo det samme for leserne om jeg sitter ved en pult i Steinkjer eller i Bodø, så lenge nyhetene er relevante.

Og for en student – for ikke å si journalistikkstudent – er det en perfekt ordning. Jeg har ordnede arbeidsforhold, jeg har gode kolleger (selv om jeg ikke ser så mye til dem snakker jeg jo med dem rimelig ofte), jeg har overordnede som stoler på meg og som gir meg både tillit og utfordringer, og jeg får relevant arbeidserfaring.

Jeg skriver greit, og jeg tar ganske gode bilder. Men det kunne jeg like gjerne ha gjort på papir som på nett.

I nettet ligger det uante muligheter, og jeg tror at jeg må bli mer allsidig for å klare å utnytte potensialet som ligger der. Derfor følger jeg spent med på hva som skjer rundt om i verden.

En av de store inspirasjonskildene mine heter Eirik H. Urke. Han er kjent for de fleste i twitteruniverset, men kanskje ikke like kjent for resten av verden. Han er en god fotograf, og han er en av de som utvikler fotojournalistikken her på berget.

Hans siste prosjekt er et gigapikselbilde av Tromsø. Han har lagt ut flere gigapikselbilder tidligere, men med Tromsø tok han det til et nytt nivå. Omlag 2.200 enkeltbilder tatt med en Canon EOS 40D og et objektiv med 300 mm. Tilsammen blir det 13,3 gigapixler. Helt vilt imponerende resultat, sjekk det ut selv på gigapix.no.

Min gode kollega Johan Arnt Nesgård i Trønder-Avisa har forresten også laget gigapikselbilder. Han har laget fra flere steder rundt omkring i Nord-Trøndelag. De finner du på www.t-a.no/gigapix/.

Men Urke lager også mye annet tøft, og jeg anbefaler at du bruker litt tid på Gigapix.no for å se deg rundt. Sjekk spesielt ut disse:

• Hurtig-gigapikselbilde av Stoltenberg 2-regjeringen
• Panoramabilde fra Marit Larsens konsert på Øya i sommer
• Panoramabilde med lyd fra kunngjøringen av Nobels fredspris
• Soundslide fra Hovefestivalen 2008

I tillegg er Urke en veldig god fotograf, noe som selvsagt er en forutsetning for å klare å ta fotojournalistikken videre. Har du for eksempel sett bilder fra «Skal vi danse» i Dagbladet eller på Dagbladet.no i år? De er det Urke som har tatt. Det samme gjelder videointervjuene DB publiserer. Urke publiserer selvsagt selv på gigapix.no.

Og han deler av kunnskapen sin. På Gigapix og på twitter deler han ut tips og triks, slik at vi som har lyst kan lære av ham.

Nå merker jeg at dette ble en veldig o-store-Urke-post. Det var ikke meningen, men han er den som – så vidt jeg vet – gjør mest for å bringe fotojournalistikken videre her i landet. Har du tips om andre fotografer i samme gate er jeg takknemlig om du legger igjen en kommentar, enten her eller på twitter.

Men altså. Det jeg ville si med dette innlegget er at jeg ønsker å utvikle meg som journalist, og spesielt som nettjournalist. Da tror jeg mange av teknikkene Urke bruker er en veg jeg bør gå. Og ved å studere journalistikk ved Høgskolen i Bodø har jeg i høst vært gjennom grunnkurs i avis og radio, og skal neste uke ut i grunnkurs TV. Til våren er det grunnkurs nett.

Dersom jeg klarer å ta med meg kunnskapen fra disse grunnkursene ut i den virkelige verden – ut i praktisk journalistikk for nett, tror jeg at jeg kan bli en sabla god nettjournalist. En allsidig journalist som kan bidra til å fortelle historiene på en mer spennende måte enn i bare tekst og bilde. Bevegende bilder, lyd, stillbilder og tekst satt i sammenheng.

Verden er spennende, mulighetene er uante.

Dette er vinklingen som ble valgt da NTB/adressa.no skulle fortelle sine lesere at fossilet Ida var kommet til Norge: «Ida mer populær enn Rybak»!

Fra saken har jeg sakset følgende:

- Fantastisk. Vi er stolte over at vi har en stjerneforsker som Jørn Hurum i vår midte. Han har sikret Norge en verdenssensasjon og plassert oss på det internasjonale forskningskartet. Større norgesreklame enn Alexander Rybak, sa universitetsdirektør Gunn-Elin Bjørneboe ved presentasjonen av «Ida» for norsk presse på Naturhistorisk museum på Tøyen fredag ettermiddag.
Bjørneboe har nettopp kommet tilbake fra London og kan fortelle om enorm internasjonal interesse for funnet og dermed også for norsk forskning. På Google var det registrert ikke mindre enn 2 milliarder klikk på «Ida» og Hurum.

Adressa.no, 29.05.09

Herre. Ut fra denne uttalelsen finner man altså ut at tittelen naturligvis skal være «Ida mer populær enn Rybak», men det stopper ikke der.

Hvilke saker er det naturlig å lenke til når du skal liste opp relaterte saker? Et kjapt googlesøk gir følgende alternativer på adressa.no:

• – Har funnet «the missing link» (19.05.09)
  
• Norske forskere tetter hull i arvelæren (19.05.09)
  
• Norske forskere: – Har funnet «the missing link» (19.05.09)
  

Men nei da. Se på dette:

Disse sakene er altså relatert til at fossilet Ida har kommet til Norge. Ja vel, ja.

Nå er det lov å håpe at Adressa har et system som gjør at alle NTB-saker blir kjørt ut på nettsiden automatisk, og at de såkalte «relaterte sakene» er automatisk generert. Men likevel. Burde det ikke vært en viss kvalitetskontroll? Det tar ikke nettdesken mange sekunder å oppdage at noe skurrer i denne saken, gjør det vel?

Og dersom det er automatisk utrulling av saker, er ikke det et problem i seg selv? Hva med redaktørens ansvar? Hva med ansvaret overfor leserne i forhold til kvaliteten på sakene som publiseres? Og hva i all verden er det som får NTB til å vinkle slik i utgangspunktet? Klikkstatistikk? Kjendisstoff genererer jo klikk, Rybak er i vinden – og med denne Ida/Rybak-koblingen genererer vel saken flere klikk enn om det hadde vært en «normalt» vinklet sak. Men hva med leserne? Genererer denne saken fornøyde lesere?

Ikke her i gården. Da var det en befrielse å lese saken hos Aftenposten i stedet. En god sak med fakta om hva det dreier seg om, og viktigst av alt – ingen klikkgenererende Rybak-referanser.

Ikke engang Dagbladet eller VG Nett hadde klart å vinkle på Rybak i denne saken. VG Nett fikk riktignok inn et annet kjendisnavn i undertittelen, men apen Julius er likevel mer relevant enn Rybak.

- Dette er den mest berømte apen vi har. Julius er ingenting i forhold, sier Hurum med et smil.

Jørn Hurum til VG Nett, 29.05.09

Denne saken er å finne på flere nettaviser, blant annet Avisen Agder, Drammens Tidende og Harstad Tidende. Den finnes også hos Stavanger Aftenblad og ANBs Siste.no, men da i en mer forseggjort ANB-NTB-utgave med faktaboks og det hele.

Jeg har også sendt en e-post til journalisten som har skrevet saken, Arne Børcke, for å se om han har lyst til å komme med en kommentar. Saken oppdateres når/hvis jeg får svar.

På trykk i T-A 30.01.06, min første sak som journalist. Dessverre (?) finnes ikke saken på nett lenger.

Jeg har visst det lenge. Det er journalist jeg skal bli når jeg blir stor. Helt fra da jeg første gang ble spurt om jeg kunne ta noen bilder og skrive noen ord for Trønder-Avisa første gang. Tilfeldighetene ville det slik at jeg skulle til Namsos den kvelden for å ta bilder av Ungdommens Kulturmønstring (UKM) på oppdrag fra UKM. Så ble jeg spurt av Trønder-Avisa om jeg kunne ta bilder og skrive litt for dem i tillegg. Da var det gjort.

Siden har jeg jobbet som frilanser for Trønder-Avisa, helt fram til jeg flyttet til Bergen i august 2007. I begynnelsen var det fotograferinga som drev meg, etter hvert ble jeg mer glad i selve skrivingen. Jeg har jobbet både som dedikert fotograf og dedikert journalist, men flest oppdrag hadde jeg som begge deler. Hovedvekten var som kulturjournalist, men sommeren 2008 fikk jeg et sommervikariat i Trønder-Avisa som nyhetsjournalist, med innslag av kultur innimellom. Nå til sommeren skal jeg igjen være sommervikar i Trønder-Avisa, denne gang som både nyhets- og kulturjournalist.

Men jeg har aldri tenkt på å studere journalistikk. Det vil si, jeg har tenkt på det, men jeg har ikke hatt lyst. Selv om det er journalist jeg skal bli, har jeg fram til for en måned eller to siden tenkt at journalistutdanningen er for smal. Derfor har jeg studert statsvitenskap ved NTNU. Så ble det et semester spansk i Nicaragua. Og nå sist begynte jeg på profesjonsstudiet i samfunnsøkonomi ved UiB. Og i alle fall siden 2006 har jeg studert for å bli journalist, men jeg har ment at det er en for «smal» utdanning, med for få muligheter etterpå. Og mediebransjen har jo ikke akkurat blomstret de siste årene.

Derfor ble jeg litt paff da jeg nylig kjente at det var journalistutdanningen som fristet meg. Det var etter å ha lest et blogginnlegg av Julie Andersen (blogg/twitter). Julie er journaliststudent ved HiO, og hun skrev om det å være «på vei inn i en døende bransje»:

It’s not too late, Julie. Min amerikanske venninne, som har samme navn og yrke som meg, har praksis i en stor amerikansk avis med økonomiske problemer. [...] Erfarne kollegaer klapper den nyutdannede praksisstudenten på hodet: Du er på vei inn i en døende bransje. Du er ung. Det er ikke for sent å velge en annen karriere.

I Norge diskuteres avisdød, økt pressestøtte og egen krisepakke til mediene. Finanskrisen gjør vondt verre [...]. Leserne slutter å abonnere og leser heller på internett. Der skal det ti lesere til for å oppnå samme annonseinntekt som én papirabonnent, i hvert fall i følge Dagbladets John Olav Egeland.

Likevel har jeg begynt på journalistikkutdanningen på Høgskolen i Oslo. Jeg tror nemlig ikke journalistikken er død. Papirprodusenter og avistrykkere går en vanskelig tid i møte, men verden vil alltid trenge gode journalister.

Sakset fra http://www.espen.com/julie/archives/2009/03/papiraviser_dr.html, først publisert på http://journalen.hio.no/ettertanke/article90292.ece

Det resulterte blant annet i et oppslag på Journalisten.no, journalistenes fagblad her på berget. Julie skal ha praksisplass hos Teknisk Ukeblad fra mai, og senere sommerjobb samme sted – så vidt jeg har forstått det, blant annet på grunn av innlegget jeg ble inspirert av.

Jeg skylder Julie Andersen en stor takk. Det samme gjelder mange andre, blant dem Anders Brenna, nettsjef i Teknisk Ukeblad, og andre jeg følger på twitter og/eller deltar i debatten om journalistikkens framtid. Dere har åpnet mine øyne.

Nå skal jeg studere noe jeg vet at jeg kommer til å trives med, noe jeg ser en hensikt med å studere. Jeg så også hensikten med å studere samfunnsøkonomi – det var jo for å bli journalist. Men nå gjør jeg alvor av det, og har søkt journalistikk til høsten. Sayonara, samfunnsøkonomi – du er et godt grunnlag å ha med seg videre, men ikke riktig vei for meg å gå akkurat nå.