Seks av ti er villige til å betale, men ingen store summer.

Det var 259 nordmenn med i undersøkelsen. 20 prosent av disse sa at de betalte for nyheter på nettet i dag, mens 60 prosent sa at de var villige til å betale for nyheter på nett.

Riktignok er det småpenger det dreier seg om, i gjennomsnitt sa de norske deltakerne i undersøkelsen at de var villige til å betale $4 per måned.

Det er jo forsåvidt godt nytt, og du kan lese mer om undersøkelsen på Journalisten, på Betatales og hos NY Times, eller du kan be om å få et sammendrag fra BCG.

Jeg har dog lyst til å trekke fram ett poeng. Det ser ut til at det overrasker mange at de som er villige til å betale for nyheter på nett, er de som allerede betaler for nyheter på papir.

Hvor mye vil folk betale? (Kilde: BCG)

Lysegrønn er «ikke papiraviskonsumenter eller lette papiraviskonsumenter» (under $5 per måned på papiraviser), mens grønn er «tunge papiraviskonsumenter» (over $5 per måned på papiraviser). Grå er totalen.

I Norge er de såkalt «lette papiraviskonsumentene» villige til å betale i gjennomsnitt $3 per måned for nyheter på internett, mens de «tunge papiraviskonsumentene» er villige til å betale $5. Det totale gjennomsnittet er $4.

Den samme tendensen ser vi i alle de undersøkte landene, folk som allerede betaler en del for papiraviser er mer villige til å betale for seg på nettet. Hvordan kan det komme overraskende på noen?

Jeg hadde blitt virkelig overrasket om tendensen var motsatt, altså at de som ikke bruker penger på nyheter i dag plutselig var villige til å betale mer for nyheter enn de som er vant til å betale for nyheter.

Forøvrig, her er betalingsvilligheten for de norske deltakerne delt opp i hvor mange som er villige til å betale hvor mye:

Norge: hvor mye vil hvor mange betale for nyheter på nettet? (Kilde: BCG)

Grafene er hentet fra rapporten, som du kan få ved å be om den fra BCG.

Mange har vel ment at internett skulle ta livet av det meste. Musikkindustrien, TV, radio, aviser. Særlig papiraviser. Vel, jeg tror ikke noe på det.

Hva gjør avishusene for å sikre fremtidens avislesere?

Jeg er fullstendig klar over at verden er i endring, men jeg tror ikke papiravisene kommer til å dø, i alle fall ikke med det første. De kommer til å endres, og mange av avisene kommer nok til å dø. Men det skyldes ikke formatet, det skyldes innholdet.

Men de som ønsker å overleve, hva bør de satse på? De aller fleste avisene her i landet har mange felt hvor de har veldig mye å gå på. Men det viktigste er kanskje å sørge for at de unge leser aviser på papir. En av måtene de kan gjøre det på er gode studentrabatter.

Får avisene unge mennesker til å abonnere, er sjansen stor for at de fortsetter med det når de blir eldre. Da er det viktig å gi studentene gode priser, spesielt med tanke på hvordan studiestøtten er innrettet. (I studieåret 2009/2010 er studielån og -stipend 87.600 kroner, mens hvis vi ser på EU-normen for fattigdomsgrensa var den i 2005 på 127.000 kroner. Etter OECD-normen var den cirka 88.000 kroner i 2005.)

Altså, med lave studentpriser kan avisene lettere etablere adferdsmønster hos studentene. Blir du vant til å lese papiraviser til frokosten mens du studerer, er det lettere at denne vanen blir med deg når du skal ut i «den virkelige verden» også. Da skulle man jo tro at avisene hadde skikkelig gode studenttilbud, ikke sant?

Vel, jeg tok en sjekk.

Den eneste avisa som har gode studentpriser er Bergens Tidende med cirka 70 prosent rabatt, mens mange har lagt seg rundt 50 prosent.

Avisa Nordland, Klassekampen, Morgenbladet og Namdalsavisa har tydeligvis ikke spesielt lyst på studenter som kunder, og de ligger på rundt 25 prosent rabatt.

Klassekampen og Morgenbladet er dog i en litt annen klasse, ettersom de er aviser «for spesielt interesserte». Men det er jo Dagens Næringsliv, Dagsavisen og Vårt Land også, så det er kanskje ikke et gyldig argument.

Sunnmørsposten har tilsynelatende ikke lyst på studenter som abonnenter i det hele tatt. De har har kund 15 prosent studentrabatt.

Har avisene med lave studentrabatter gitt opp? Venter de på at fremtiden skal komme og dagens abonnenter dø ut, slik at de kan legge inn årene? Eller mangler de en bevisst tenking rundt dette?

Eller tenker de annerledes enn meg? Tenker de at folk abonnerer på avisa hvis de vil og har interesse av det, og at incentiver i form av rabatter ikke er nødvendig? Tenker de at nettet kommer til å ta over papiravisenes funksjon, og at papiravisa derfor er unødvendig?

Hva tror du?

Slik ser Times Reader 2.0 ut. (Skjermdump)

I menyen til venstre har du de forskjellige seksjonene i avisen – front page, international, opinion, sports, arts, news in video, news in pictures osv. Øverst på «front page» har man «latest news» – fortløpende oppdatert. Bortsett fra at de siste sakene kommer rett inn i programmet, minner dette veldig mye om en vanlig avis.

Skaleringen er utrolig smart utført, tekst og bilder tilpasser seg vindusstørrelsen, og det flyter fint. Tekststørrelsen kan du justere etter eget forgodtbefinnende.  Noe småpirk er det, men det regner jeg med blir justert ganske kjapt. De mangler blant annet en «send til en venn»-knapp, og en «lenke til nettavisa»-knapp eller en måte å lenke inn i programmet på, slik at man kan dele saker med andre.

Og kommentarer mangler også, men slik mye av debattkulturen er på nett i disse dager er det kanskje like greit for den jevne bruker.

Du kan bla gjennom artiklene, litt på samme måte som i en papiravis. Dette gjør du enten via piltastene på tastaturet eller via knappene på den nederste linja i programmet.

For å få tilgang til alt stoffet må du abonnere, og det koster US$ 3,45 per uke (US$ 14,95 per måned). Litt under hundrelappen etter dagens kurs. Programmet er laget i Adobe AIR, og er følgelig tilgjengelig til både Windows, Mac og Linux. Men du kan også laste det ned uten å være abonnement. Da får du tilgang til en begrenset utgave med bare deler av innholdet – men det gir et godt inntrykk av hvordan det fungerer.

Konseptet er ganske så genialt i mine øyne. Det er en hyggeligere opplevelse enn den vanlige nettavisen, og minner mer om en papiravis. En kvalitetsredigert – og oppdatert – utgave av papiravisa. Og om du ikke er på nett har du likevel tilgang til avisa – og utgavene de siste syv dagene. Selv om jeg ikke leser NYT, får jeg lyst til å begynne med det. Dette er lekkert! Og dersom dette konseptet utvikles videre, håper jeg det ikke tar lang tid før norske aviser kaster seg på.

Kobler man Times Reader 2.0 sammen med et lesebrett, da snakker vi. Gi meg et lesebrett med funksjonaliteten til dette programmet samt Wi-Fi (Amazons «whispernet» som baserer seg på 3G er ikke nødvendig, men kunne vært en fordel f.eks. når man er på hytta), og du har en sikker vinner i mine øyne. En kvalitetsredigert utgave, som alltid er oppdatert med siste nytt. Kan man ønske mer?

Og forresten, de har også lagt til rette for reklame, så de baserer seg ikke bare på abonnementinntekter. Reklamen er både i bilder og tekst (via Google AdWords). Ikke forstyrrende – diskret, men lurt.

Hvem blir første norske avis til å følge etter? Og når kommer dette på et lesebrett nært meg?

1. Jeg er fra Steinkjer, hvor T-A har sitt hovedkontor. Jeg liker å følge med på det som skjer der hjemme.
2. Hadde jeg vært papirabonnent frykter jeg at avisa hadde kommet først dagen derpå – det gjør i alle fall Fædrelandsvennen her i huset.
3. Jeg skal jobbe for T-A i sommer, og vil være godt forberedt når jeg starter i jobben i midten av juni.

Derfor har jeg ordnet meg et PDF-abonnement på T-A. Prissettingen skrev jeg om i forrige innlegg, så det skal jeg ikke bruke mer tid på nå. Dette er en oppsummering av en uke med PDF-lesing.

For det første, jeg er glad i papiraviser. John Einar Sandvand (@JohnEi) tvitret faktisk om PDF-aviser mens jeg skrev dette, og han oppsummerte sin erfaring av VG og Aftenposten på PDF slik:

@JohnEi oppsummerer

«Not as nice». Jeg stemmer i, det er ikke like bra. (Papir vs. PDF, ikke nett vs. papir). Det føles ikke like bra. Hvorfor?

En papiravis har to motstående sider. En sak er ofte spredd over disse to sidene, gjerne både overskrift og bilder. På skjermen lar ikke dette seg lese. Skal man se begge sidene, blir teksten uleselig (både på 13,3-tommers MacBook-skjerm (1280×800) og 32-tommers ekstern skjerm (1280×720)). Jeg er klar over at dette har med størrelse og oppløsning å gjøre, men selv med større skjerm/bedre oppløsning vil det ikke gi samme følelse som papir.

For å kunne lese, må jeg zoome. Da blir teksten lesbar, men bare deler av en side synlig. For å bla bruker jeg «hand tool», slik at jeg kan dra meg rundt. Det fungerer, men ikke godt.

Noen spørsmål dukker opp i hodet mitt. Vil dette bli bedre f.eks. på en Amazon Kindle DX? Jeg har ikke troen. Som Carsten Pihl (@carstenhp) påpeker, er PDF et format mest for utskrift, ikke skjerm. En PDF-utgave er ikke tilpasset skjermen, og heller ikke på en Kindle vil du få plass til to sider samtidig. Ergo mye fram og tilbake og klabb og babb.

Det neste er spørsmålet Carsten Pihl kom med i tvitringen jeg lenket til ovenfor. «Er det ikke bedre med web?» Nei, papir har sine fordeler. En av disse er merverdisakene, som jeg skrev om i innlegget «Fremtidens medier». En annen ting, som kanskje mest gjelder for region- og lokalaviser, er notiser. Og bursdager, hilsninger og dødsannonser. Disse er ikke tilgjengelige på samme måte på nett, der er i alle fall jeg prisgitt overskriftene og de viktigste sakene. Småsaker leser jeg stort sett bare på papir.

Det tredje spørsmålet er om det er nødt til å være slik. Hvorfor kan man ikke lage en «tilpasset utgave» av papiravisa for oss som faktisk ser fordelene PDF har over nettavisene? Det perfekte hadde vært om «arket» blir snudd 90 grader, slik at vi får breddeformat. Men det er ikke nødvendig, det holder å holde hver sak til én side. Med det mener jeg selvsagt overskrifter og bilder, ikke nødvendigvis saker som sådan. Behold notisene og alt det andre som gjør at vi heller vil lese papiravisa enn nettavisa.

På den måten tror jeg faktisk aviser kan tjene penger, spesielt hvis det blir laget i et lesebrettvennlig format. Automatiske nedlastinger, avisa er klar til å leses på lesebrettet når man setter seg ved frokostbordet. Og et PDF-abonnement teller like mye i opplagstallene som et vanlig abonnement, har det blitt meg fortalt. Vinn-vinn-vinn-situasjon. Litt mer arbeid på desken, men det sparer de fort inn på trykkekostnadene dersom konseptet blir populært og faktisk får gjennomslag.

Og til sist – momsfritak for PDF på samme måte som papiraviser. Selvsagt.

I dag var jeg vitne til noe nytt. I en sak, som forøvrig er så trist på så mange måter at jeg ikke har tenkt å kommentere den verken den ene eller andre veien (eller lenke til den, for den saks skyld), står følgende tekst nederst:

Les mer i lørdagens papirutgave av Trønder-Avisa.

Du kan også kjøpe avisa i PDF-format.

For første gang har jeg sett en påminnelse om at du også kan kjøpe avisa i PDF-format. Da er det bare to ting som mangler.

Det første er at det i teksten lenkes til den siden hvor du kan kjøpe PDF-avisa. Det er ingen vanskelig sak å legge inn, og gjør det mye enklere for oss som leser avisa på nett å faktisk kjøpe PDF-avisa.

Det andre er at det ikke koster like mye å distribuere PDF som papir, likevel er utsalgsprisen akkurat den samme. Dette gjelder vel ikke bare Trønder-Avisa, men sikkert også andre aviser som selges gjennom buyandread.com. Koster det ikke mer å trykke og distribuere papir enn PDF? Koster det ikke mer å sende papirutgaven fra Steinkjer til Bergen hver dag, enn det gjør å sende meg en PDF? Likevel er både løssalgsprisene og abonnementsprisene akkurat de samme.

Har jeg gått glipp av noe, eller er det systemet som er skeivt?

Mye av dette ble vi vitner til da VG Nett overdrev vinklingen i en overskrift, og Bård Vegard Solhjell svarte i sin blogg. Dette er så godt oppsummert av Anders Brenna (@abrenna) i et innlegg Teknisk Beta, at jeg ikke engang skal forsøke. Les det heller der, det anbefales.

Det jeg vil fram til akkurat nå, er svaret jeg fikk fra Brenna på min kommentar. Først tar vi min kommentar til innlegget:

Jeg vet ikke helt om jeg er enig i at dette er et nytt «hvor var du da»-øyeblikk, men det er så absolutt et steg i riktig retning. En retning hvor god journalistikk ikke lenger er synonymt med trykksverte, og en retning hvor journalistikken er mer utsatt for «hugg». Som Espen Egil Hansen skriver vil disse «angrepene» tvinge fram bedre journalistikk.

Fremtiden kan du lese om på internett, og vi som fortsatt elsker lukten av papiravis kan lese om den i papirutgaven dagen derpå.

Og deretter svarte Anders Brenna dette:

Papiravisene kan overleve mye lengre ved å ikke late som de er noe de ikke er. De bør satse på å bruke sin slagkraft til å promotere hele merkevaren, og selge seg selv som den kvalitetsredigerte utgaven av hva som har skjedd av nyheter det siste døgnet.

Profilintervjuer, analyser, kommentarer og annet aktualitetsstoff som er mer gjennomtenkt kan fylle resten av papiravisen. Det kan publiseres senere på nettet til de som ikke betaler, men umiddelbart til de som betaler abonnement.

Brikkene er ferdig laget, men det tar litt tid før de faller på plass. Det kan vi i mediene bidra til å fremskynde, istedenfor å forsinke.

At fremtiden skjer på internett, er det vel ikke lenger særlig grunn til å diskutere. Noe som heller er verdt å diskutere er hvordan man skal tjene penger på nettet. At troen på at annonseinntektene fra papir lett skulle la seg overføre til internett ikke stemmer, vet vi vel nå. Hva skal man da gjøre?

Jeg liker tanken på papiravisen som en kvalitetsredigert utgave av det siste døgnets hendelser, utfylt av «merverdistoff». (Og la oss heller ikke glemme at TV ikke tok livet av radio.) Men tanken om «forsinket publisering» til de som ikke betaler, vet jeg ikke om jeg klarer å venne meg til.

I det papiravisa sendes ut, skal altså saker publiseres til de som betaler for det. (Dette er altså «merverdisaker», hendelsesnyheter kan man vel aldri ta betalt for igjen). Men hvordan vil betalingsvilligheten være? Og hva skjer dersom denne betalingsmodellen ikke innføres på likt?

La oss si at VG/VG Nett er først ute. De beholder mye som det er i dag, hendelser går rett ut på nett. «Merverdisakene» går rett på nett til de som betaler, de går i trykken, og etter f.eks. 12 eller 24 timer går de ut til de som ikke betaler. Greit, i bunn og grunn en kjempetanke. Jeg ser at det kanskje kan fungere.

Men hva om Aftenposten beholder dagens modell, og ikke tar betalt for «merverdisakene», men kjører de rett ut på nett? Jeg ser for meg at internettgenerasjonen, som er vant til å få ting gratis – og helst før de har funnet sted, vil rømme fra VG/VG Nett raskere enn rotter fra et synkende skip.

Og var det ikke nettopp en slik modell New York Times prøvde seg på, men som de ga opp i september 2007? Nå er jeg klar over at norske aviser ikke er like utsatte for «direktetreff» fra Google og Yahoo som amerikanske aviser, men hva vil de norske avisene tape på en abonnementsmodell?

Mange aviser vil miste mange treff. Jeg er daglig innom minst 11 forskjellige norske nettaviser, ofte mange ganger om dagen. Da NYTimes fortsatt hadde «merverdimodellen», var jeg svært sjelden innom. Nå er jeg innom nesten daglig. Og jeg kommer aldri i verden til å betale for tilgang til «merverdiartikler» i 11 forskjellige norske nettaviser.

Fremtiden er nå, og fremtiden kommer enten vi vil eller ikke. Så får vi se hva som er den riktige modellen for lønnshomhet på nettet.