Drømmen handler om en av de største ismene som rider landet vårt. Den handler om i forhold til-ismen.

«I forhold til» har gjennomsyret språket vårt. Jeg bruker det selv fra tid til annen, men prøver å bite meg hardt i tungen hver gang.

Regelen er enkel: kan «i forhold til» byttes ut med «sammenlignet med»? Hvis svaret på spørsmålet er ja blir setningen som regel mye bedre om du faktisk bytter. Er svaret nei skal du ikke bruke «i forhold til», men i stedet finne et uttrykk som passer.

Det krever ikke så mye, men om vi alle sammen gjør vårt blir verden plutselig et bedre sted.

(Dette innlegget ble skrevet i romjula, men av en eller annen merkelig grunn bare lagret som en kladd. Så tolk det som en litt forsinket romjulsdrøm, om du vil.)

Faksimiler av VG 13. og 27. juli 2005 i kjølvannet av terroraksjonene i London og Sharm el-Sheikh.

Men etter 22. juli kan jeg ikke huske å ha sett eller hørt en eneste journalist som har spurt Den norske kirken om det samme. Eller det norske folk som sådan. Pussig, sier du? Var ikke terroristen etnisk norsk? Ble han ikke beskrevet som kristen i dagene som fulgte? Skulle han ikke «beskytte» vesten mot islamiseringen av Europa, det som i antijihadistiske miljøer omtales som «Eurabia»?

Jeg skrev selv om det såkalte manifestet terroristen publiserte få timer før ugjerningene, og siterte blant annet fra det han skrev om hva som kunne skje om han overlevde en aksjon:

Jeg vil bli stemplet som det største (nazi-)monsteret siden andre verdenskrig. (…) Men jeg vil alltid vite at jeg er kanskje den største vinneren Europa har sett siden 1950. Jeg er en av mange ødeleggere av kulturmarxismen, og derfor en sann helt av Europa, en redder for vårt folk og for europeisk kristendom. Et perfekt eksempel som bør bli kopiert, applaudert og feiret. Den perfekte ridderen jeg alltid ville være.

BT.no, 23. juli, min utheving. (Det gir en rar smak i munnen å lese denne saken fem måneder senere…)

Riktignok ble høyreradikale partier og antijihadister spurt om de tok avstand fra terroren, men hadde det ikke også vært naturlig å spørre kirken om de tok avstand fra ugjerningene?

Jeg sendte en e-post til Trude Evenshaug, kommunikasjonsdirektør i Kirkerådet, Den norske kirke, hvor jeg spurte om ledende personer i kirken ble forberedt på at det kunne komme slike spørsmål fra pressen, og om spørsmålene faktisk kom.

Hva tror du hun svarte? Joda, medietreningen ble gitt, forberedelsene gjort, men spørsmålene kom aldri:

Så fort det ble klart at terroristen var en hvit nordmann, som knyttet handlingene sine til et mål om å beskytte kristen kultur, forberedte jeg kirkens ledere (særlig preses Helga Haugland Byfuglien) på et slikt spørsmål, men det kom ikke.

I dagene som fulgte, var det først og fremst utenlandsk presse som var opptatt av eventuell konflikt mellom trossamfunn i Norge, og som kontaktet kirken med slike spørsmål. Deres referanserammer var helt andre samfunnsforholdene enn det norske (særlig var det henvisninger til kristenfundamentalistiske bombene av abortklinikker) og vi brukte mye tid på å forklare at konservative kristne miljøer i Norge ikke er det samme som for eksempel i USA.

Det var tett kontakt mellom kirken og muslimske ledere i dagene etter terroren, og deres understreking av at dette selvsagt ikke hadde med kristendom å gjøre, var også viktig for hvordan dette ble håndtert i offentligheten.

Kirkens ledere har siden publisert kronikker som sier at det er blasfemi å knytte terrorhandlinger til forsvar for kristendom, og (sammen med Islamsk råd Norge) lansert verktøykasse mot religiøs ekstremisme.

Jeg er ikke den eneste som har stilt dette spørsmålet.

Medierna, Sveriges Radios medieprogram, intervjuet Eva Almqvist, pressesekretær i Svenska kyrkan, i sin sending 30. juli (32 minutter ut i denne MP3-filen). Reporteren startet med å spørre om Svenska kyrkan hadde fått spørsmål om de tok avstand fra terrorhandlingene i Norge.

– Det er kommet et par reaksjoner fra privatpersoner, men det er ingen journalister eller medier som har ringt angående akkurat det spørsmålet, svarer Almqvist.

– En bruker jo å gjøre det når muslimer utfører terroraksjoner i islams navn, så og si, da må representanter fra ulike muslimske organisasjoner liksom ta avstand fra det og si at vi er ikke sånn? spør journalisten.

– Ja, jeg er enig, og synes det hadde vært logisk om det spørsmålet hadde kommet til oss i denne sammenhengen, med det har det ikke gjort.

– Jeg tenker egentlig tvert om. Er det ikke egentlig bra at det ikke kommer til dere, men den burde kanskje heller ikke komme til muslimske organisasjoner den gang det er muslimske terrorister?

– Jo, absolutt, det er jeg helt enig med deg i, sier Almqvist.

Almqvist fortsetter med å si at hun håper dette kan få folk til å innse at muslimske terrorister er like lite representative for islam som kristne terrorister er for kristendom.

Medieforsker Elisabeth Eide, professor ved UiO og professor II ved UiB. Foto: Fredrik Mandal.

Jeg har også snakket med medieforsker og professor Elisabeth Eide (UiO/UiB) om dette da hun holdt et foredrag om mediadiskurser, migrasjon og debatt etter 22. juli ved UiB i november.

Da spurte jeg henne om hvorfor ingen har spurt kirken om de tar avstand fra handlingene, all den tid terroristen beskriver seg selv som kristen og en «redder for europeisk kristendom».

– Hvorfor har ingen spurt kirken om de tar avstand fra terroren?

– Si det, sa hun og tenkte seg litt om.

– Jeg tror svaret egentlig er veldig enkelt: majoriteten har ikke kollektiv skyldfølelse.

Så der har vi det. En majoritet føler ikke skyld for det en av deres «medlemmer» har gjort på samme måte som minoriteter gjør. Kan vi slå oss til ro med det?

Jeg er villig til å godta det som en forklaring på hvorfor spørsmålet aldri ble stilt av norsk presse, men jeg håper samtidig vi lærer noe av det hele.

La meg sitere Zenia Stampe, folketingsmedlem for Det radikale venstre, Venstres danske søsterparti. Hun skrev allerede 24. juli, to dager etter terrorangrepet, om kollektiv skyld etter Oslo:

Vi har i 10 år hørt moderate muslimer lavmælt bede os om at se den ekstremistiske terror som gale menneskers værk og ikke som en del af den muslimske tankeverden. Måske skulle vi have lyttet bedre efter.

Jeg håper vi har sett de siste muslimene måtte stå frem i media og ta avstand fra ekstreme handlinger utført av noen som tilfeldigvis har samme tro. For om noen hadde spurt meg om jeg tok avstand fra terroristens handlinger hadde jeg blitt beint fram forbanna.

Redigert 16. desember: Jeg blogger så sjelden at jeg glemte at lenker i bildetekst ikke fungerer. Sakene som er brukt som illustrasjon kan du lese på VG Nett:
– Steng alle moskeer
– Tar avstand fra terror
 I tillegg glemte jeg å legge til lenke til Medierna-sendingen, samt saken jeg skrev for På Høyden og Forskning.no om Elisabeth Eides foredrag.

Jeg var i en slik situasjon denne uken da jeg skrev om elbiler i Bergen. Jeg hadde fått tilgang til et datasett som viste antall elbiler per 10.000 innbyggere i de største byene i landet – og utviklingen over tid.

[raw_html_snippet id="elbiler-bilde"]

Dette er et enkelt datasett som sier veldig mye. Skal man forklare alt med ord blir det en veldig lang artikkel. Da hadde jeg to valg: enten bruke noen få momenter i teksten, eller vise fram dataene.

For å vise frem informasjonen snudde jeg meg til Google. Da kunne jeg presentere det hele slik:

[raw_html_snippet id="elbiler"]

Dette er ikke vanskelig i det hele tatt. Faktisk er det mye enklere enn de fleste tror.

Datasettet jeg hadde var i Excel-format. Det er enkelt å importere i Googles regneark. Derfra er det få klikk til en veldig informativ og interaktiv graf.

Det første du gjør når du kommer inn i Google spreadsheats er å sørge for at du jobber med et regneark som har norsk formatering (altså komma som desimaltegn, ikke punktum som det er på amerikansk). Hele oppskriften følger i dette bildegalleriet:

Ser du? Ikke vanskelig i det hele tatt.

For å publisere grafen limer du inn HTML-koden på riktig sted. Hva som er riktig sted kommer an på hvilken plattform du er på.

PS: Hvis du, som meg, bruker WordPress på en egen server er det nokså enkelt når du først forstår hvordan. Med en plugin, nærmere bestemt Raw HTML Snippets, går det lett som en lek. Gjennom innstillingene i WP-panelet kan du legge til en HTML-kode, og deretter sette den inn i et blogginnlegg ved å sette inn

[raw_html_snippet id="my-unique-id"]

Enkelt og greit, egentlig.

«Crowdsourcing er en spesiell form for dugnad, hvor en stor, litt udefinerbar gruppe gjør en felles oppgave basert på fellesskap, medvirkning og selvorganisering [...]. Ordet er et ordspill på outsourcing og henspiller på at et firma kan bruke disse mekanismene for å nå et mål.»

Wikipedia, 23.03.2010.

Sammen er vi jo klokere, ikke sant? Vel, jeg blogger her litt om to tilnærminger: VG Rett (VG Nett) og Debate 2010 (Telegraph.co.uk).

Crowdsouring på VG Nett og Telegraph.co.uk. (Skjermbilder)

VG Rett. I dag slapp VG Nett nyheten om «VG Rett». «Er du en av de kvalitetsbevisste leserne som irriterer deg over skrive- og faktafeil på VG Nett, gir vi deg nå muligheten til å bruke frustrasjonen konstruktivt», skriver de på VG Meta – bloggen de omtaler som «VG Nett fra innsiden».

Skjermbilde fra forsiden til VG Nett, 23.10.2010.

«Enhver feil på VG Nett er én feil for mye, og vi skal være de første til å erkjenne at vi har et markant forbedringspotensial i så måte», skriver de. Selv om «journalistene i VG Nett er levende opptatt av god kvalitet i alle ledd» mener René Svendsen (@renesvendsen) at «den enorme tekstproduksjonen under et kronisk tidspress» gjør det svært vanskelig å unngå både språkfeil og faktafeil.

Kloke hoder. Derfor har noen kloke hoder i VG Nett funnet ut at crowdsourcing er vegen å gå. Ved å la leserne som irriterer seg over feilene si fra på en effektiv måte kan VG Nett heve kvaliteten sin. De leter nå etter rundt hundre engasjerte og bevisste lesere til å hjelpe til.

På alvor? Vel og bra. VG Nett kan helt sikkert bli bedre som følge av denne crowdsourcingen. For å være helt ærlig tar jeg skrivefeil personlig. Alle skrivefeil viser, som Tom Arild Haugen (@TomArildHaugen) er inne på i sitt blogginnlegg om VG Rett, at leserne ikke blir tatt på alvor. Haugen skriver videre:

– Du må aldri undervurdere leserne, formante en av mine gamle mentorer i sin tid.
Den tanken slår meg igjen når VG fortsetter:
– Vi kan dessverre ikke betale noe for jobben som skal gjøres, men lover å lage en “VG-lista Korrekturlesere” der de beste dugnadsleserne blir gjort stas på.
Right! Så Norges største avis, både på nett og papir, devalueres til et dugnadsprosjekt?

Tom Arild Haugen på bloggen IdagImorgen under tittelen «Dagen blir snart den samme uten».

En yrkestittel. Jeg trekkes mellom disse to ytterpunktene. VG Nett vil bli bedre, og velger å bruke sin største og viktigste ressurs for å oppnå det de vil. De bruker leserne. VG Nett fortjener skryt og klapp på skulderen for nytenking og utvikling.

Samtidig blir VG Nett, Norges største nettavis, et dugnadsprosjekt. «Korrekturleseren var yrkestittelen til den som skulle påse at der ikke var feil i det som sto i bøker og aviser», står det på Wikipedia. Der står det også at Norges siste rene korrekturavdeling var i VG, og ble lagt ned i 2007. Det er jobben til menneskene som jobbet der som nå blir erstattet av dugnadsarbeid. For dugnadsarbeid får du som kjent din lønn i himmelen. Klapp på skulderen eller ris på rumpa til VG Nett?

Politisk crowdsourcing. I Storbritannia kom jeg også over et eksempel på crowdsourcing i dag. Det er det Telegraph.co.uk (Daily Telegraph/Sunday Telegraph) som står bak. Prosjektet heter «Debate 2010», og går fram mot valget som skal avholdes i mai/juni.

På Journalism.co.uk er prosjektet omtalt slik:

The Telegraph has launched a new site to crowdsource ideas and encourage reader interaction with its coverage of politics and party policies ahead of the UK general election.

Debate2010 will feature topics for discussion, posted by the site’s editorial team, relating to general policy areas, such as business, defence and economics. Users will then be able to submit their ideas in response to these questions posed by the debate team and vote for or against others’ suggestions.

Journalism.co.uk, 23.03.2010.

Velgernes ståsted. Redaktør Marcus Warren omtaler prosjektet som en meningsmåling i sanntid, og et forsøk på å kartlegge sakene fram mot valget sett fra velgernes ståsted. Ideer, ikke meninger og lange kommentarer, vil bli promotert av moderatorene på siden.

«Listening to your audience and understanding who you are trying to involve» is an important part of managing Telegraph.co.uk’s communities and will be crucial to the success of this project, Kate Day, communities editor at Telegraph.co.uk, told Journalism.co.uk.

Journalism.co.uk, 23.10.2010.

Det vil velges ut debattemner som er har relevans til nyhetsbildet, men redaksjonen vil også oppfordre til diskusjon rundt temaer som ikke dominerer i nyhetene. Kate Day håper at siden vil få fram både hull i den politiske tenkingen og velgernes synspunkter.

Flere nivå. Jeg liker dette, og jeg liker det på flere måter. Sosiale medier brukes til noe veldig konstruktivt, rent journalistisk er det veldig spennende – og jeg liker at dette er demokratiutviklende. Kan dette skape økt engasjement er det absolutt noe norske nettaviser bør tenke på til neste valg her til fjells.

Egentlig skulle jeg jobbe i Trønder-Avisa denne sommeren også, og hadde en avtale om at jeg skulle få jobbe fulltid i sommer dersom jeg ønsket det. Men sånn blir det ikke i år.

Bergen by, sett fra Ulriken i mai 2008.

Norges beste avis. Jeg sendte nemlig tre søknader da redaksjonene rundt omkring lyste ut sommerjobbene sine. Sommerjobben jeg hadde mest lyst på var i den avisa jeg (og Mediebedriftenes Landsforening i 2007 og 2009) mener er Norges beste, en avis jeg faktisk savner å få levert på døra. Vi snakker selvsagt om Bergens Tidende.

Lang historie kort, jeg ble ringt opp, kalt inn på intervju, og halvannen uke etterpå hadde jeg takket ja til tilbudet om sommerjobb i BTs nyhetsredaksjon. Nærmere bestemt i avdelingen som går under navnet «Økonomi, politikk og utland».

BTs avishode siden avisa ble kåret til «Årets avis» av Mediebedriftenes Landsforening i mai 2009. Avisa fikk den samme utmerkelsen i 2007. (Skjermbilde)

Overrasket. For å være helt ærlig er det ganske mange tanker som surrer rundt i hodet mitt omkring akkurat dette nå.

For det første er jeg litt overrasket over at BT kontaktet meg, siden jeg ikke hadde gjort noe annet enn å sende en søknad og en CV. Det var ikke veldig aktiv jobbsøking, det var mer «sende en søknad bare i tilfelle, for det hadde jo vært sabla gøy».

For det andre gleder jeg meg noe helt vilt til å få prøve meg i BTs redaksjon. Det er en avis jeg har stor respekt for, og det kommer til å være veldig lærerikt å prøve seg i en annen og større redaksjon enn Trønder-Avisas. Jeg vet at det jobber utrolig mange dyktige folk i BT, og jeg gleder meg veldig til å kunne lære av de beste.

Savn. Samtidig er det litt trist at jeg ikke skal jobbe i Trønder-Avisa i sommer. Der kjenner jeg alle, og når jeg kommer til pulten min der føler jeg meg «hjemme». Jeg har stor tillit i redaksjonen. Jeg får stort sett gjøre som jeg vil. Selv om jeg er i nyhetsredaksjonen er det ikke noe i vegen for at jeg dekker en konsert eller to om jeg har lyst til det. Og i Trønder-Avisa er jeg tett på både papiret og nettet.

Jeg vet ikke hvordan det kommer til å bli i BT med tanke på nett og papir. Det jeg vet er at jeg gleder meg utrolig mye, men at jeg trolig må synge selv for at det skal bli noe særlig med sang i sommer. Det som er helt sikkert er at det kommer til å bli både sol og regn og latter, og tre av fire er jammen ikke verst det heller!

Og det kan jo hende at jeg får jobbet litt i Trønder-Avisa i perioden mellom bachelorinnleveringa i mai og sommerjobbstarten i juni. Kanskje jeg får både i pose og sekk?

Men det er ikke alltid man vender tilbake til kladdene. Jeg har tre liggende nå. Tre kladder som kunne ha blitt gode blogginnlegg, men som nå har blitt liggende for lenge i kladdmappa.

Hvorfor hemmeligholde?

Det eldste er «Hvorfor hemmeligholde?». Et innlegg om hvorfor journalister ikke vil fortelle hva de stemmer, og hvor lurt det egentlig er. Om det ikke hadde vært bedre med full åpenhet. Jeg lagret kladden siste gang 17. september 2009, tre dager etter valget.

Det som satte meg i gang var saken «– Det forteller jeg ikke» på Journalisten.no. En sak om at svært få redaktører og journalister ville si hva de stemte. Jeg tenkte at åpenhet er bra, så hvorfor hemmeligholde? Men jeg kom aldri så langt at jeg skrev ferdig.

Minaretforbud

Det andre innlegget har tittelen «Minaretforbud». Det lagret jeg siste gang sent på kvelden 16. desember 2009. Kladden starter med to definerende setninger: «Et innlegg utenom det vanlige. Jeg tar stilling til et politisk spørsmål!»

Årsaken til at jeg ville skrive innlegget var en NTB-artikkel om at 31 prosent av de spurte i en landsomfattende spørreundersøkelse sier at de ønsker et forbud mot muslimske bønnetårn, minareter, i Norge. Saken stammet egentlig fra Aftenposten.

Jeg hadde tenkt å fortelle om hvor negativt jeg reagerte på trangsyntheten til 31 prosent av de spurte i undersøkelsen. Men så langt kom jeg aldri.

Rydd forsida

Den siste kladden er fra 6. januar 2010. Det bærer tittelen «Rydd forsida». Starten er «Av og til kommer norske medier med sjokkerende nyheter. Gode, gammeldagse «breaking news». Rydd forsida, stop pressa!»

Igjen var det en NTB-artikkel som sto for inspirasjonen. En NTB-artikkel som ble gjengitt i utallige nettaviser og mange papiraviser. Trønder-Avisa trykte også artikkelen langt bak i avisa under «Godtfolk»-seksjonen. Artikkelen finner du bl.a. på RBnett.

Saken handlet om at Bjørnstjerne Bjørnson-biograf Edvard Hoem ikke var i tvil. «Bjørnson er en feiring verdig».

Herre min hatt. Rydd forsida!

Jeg stoppet skrivinga, rydda aldri forsida mi for den saken heller.

«… a digital experiense that reads like a newspaper, updates like a website, and delivers like – well, The New York Times.»

Apples iPad har blitt lansert. Skjermbilde fra Apple.com

Siden den gang har mye skjedd i vår verden. Det jeg ba om har fortsatt ikke kommet, men vi er nærmere. Apple har lansert sin tavle-PC, iPad, som plutselig muliggjør en av mine drømmer.

I mai konkluderte jeg med følgende:

Kobler man Times Reader 2.0 sammen med et lesebrett, da snakker vi. Gi meg et lesebrett med funksjonaliteten til dette programmet samt Wi-Fi ([...] 3G er ikke nødvendig, men kunne vært en fordel f.eks. når man er på hytta), og du har en sikker vinner i mine øyne. En kvalitetsredigert utgave, som alltid er oppdatert med siste nytt. Kan man ønske mer?

Hele blogginnlegget leser du her.

Nå har lesebrettet, eller tavle-PC-en, jeg ba om kommet. Nå er det vel bare Times Reader som mangler. Om den løsningen ikke er på plass innen få uker etter at iPad har kommet i salg blir jeg veldig overrasket. Da Steve Jobs presenterte iPad forleden, var det NY Times som ble brukt som ett av eksemplene i Safari. På alle bilder av iPad hvor Safari er åpent er det NY Times’ nettside som er avbildet.

Noen vil kanskje mene at det får være nok. Mange mener at nettaviser lett trumfer papiravisene. Jeg er tilbøyelig til å være enig, men bare på visse punkter.

Nettet trumfer papiret lett på hastighet og fordypningsmuligheter. Men papiret kan by på mer. På Drivhuskonferansen 2009 snakket Anders Brenna om sjokolademetaforen sin (se videoen under, levert av Hypervisjon). Kortsiktige behov mot langsiktige behov. På nett klikker du på fengende overskrifter, mens du i papiravisa i større grad leser saker du ikke ville ha klikket på i en nettavis. I alle fall er jeg sånn. Det mener jeg er et av de største fortrinnene til papiravisene. I tillegg til å gi deg det du vil ha nå, gir de deg også det som er bra for deg på lang sikt.

Notiser faller også inn under denne kategorien. På nettet kommer de bort i mengden (hvis de i det hele tatt publiseres), mens på papir er de plassert i margen slik at du får med deg noen småting hver dag.

Et annet fortrinn er redigeringen. En papiravis må prioritere knallhardt mellom saker. Blir det for mange sider faller annonseprosenten. Da ryker budsjettet. I stedet velger redaktøren ut de viktigste sakene, og leverer dem i postkassa mi neste morgen. (Jada, jeg er klar over sosiale medier og at vi i dag er våre egne redaktører, men for å holde innlegget innenfor en litt fornuftig lengde får jeg eventuelt komme tilbake til det en annen gang.)

Kan dette kombineres, på en måte som ligner på Times Reader 2.0, tror jeg vi snakker fornuftig.

Multimedialitet, løpende oppdateringer, interaktivitet og tydelige prioriteringer mener jeg er fire viktige poeng. Presentert på en måte som jeg kan ha ved siden av kaffekoppen under frokosten, på bussen, i sofaen. Hvor som helst.

Times Reader per i dag er ikke perfekt. Det er heller ikke iPad. Sammen blir de heller ikke perfekte, men vi nærmer oss. Når nettaviser får et Times Reader-lignende grensesnitt i nettleseren hopper jeg av glede.

Første steg på vegen når man skal skrive en bacheloroppgave om blogging er selvsagt å blogge om det. (Foto: Fredrik Mandal)

Bacheloren er altså i journalistikk. Selv om jeg ikke har bestemt meg for noen problemstilling ennå, har jeg bestemt meg for tema. Det blir blogging – i en eller annen form.

For å komme i gang må jeg lese en god del. En av foreleserne ved Høgskolen i Bodø, Dag Nordbotten Kristoffersen , blir etter alt å dømme veileder for oppgaven min. Han mente jeg burde starte med å lese Jill Walker Rettbergs bok «Blogging».

Så da er jo det greit, jeg bestilte den fra Amazon.co.uk.

Etter et par tips fra Iacob Prebensen (@iacob) og Espen Waldal (@waldal), samt random søking på Amazon, endte jeg opp med følgende bøker (utgivelsesdato i parentes):

• Blogging (Digital Media and Society) av Jill Walker Rettberg (17 Jun 2008).
• Journalism & Citizenship (New Agendas in Communication Series) av Zizi Papacharissi (13 Jul 2009).
• The Hyperlinked Society: Questioning Connections in the Digital Age av Joseph Turow og Lokman Tsui (med bidrag fra bl.a. Matthew Hindman, som @iacob anbefalte) (15 Jul 2008).
• Web Journalism: A New Form of Citizenship? av Sean Tunney og Garrett Monaghan (1 Sep 2009).
• Citizen Journalism: Global Perspectives (Global Crises and the Media) av Stuart Allan og Einar Thorsen (May 1, 2009).
• The Wealth of Networks: How Social Production Transforms Markets and Freedom av Yochai Benkler (etter tips fra @waldal) (30 Nov 2007).

I tillegg kjøpte jeg The Elements of Journalism: What Newspeople Should Know and the Public Should Expect, Completely Updated and Revised av Bill Kovach og Tom Rosenstiel. Jeg har lest den før, men da på Kindle på iPhone. Kan være greit å ha den i papirformat også, tenker jeg.

Ett problem med å kjøpe bøker om blogging er at de på mange måter er utdaterte før de har kommet ut fra trykkeriet. Det er noe med nettets natur som gjør at det føles feil å kjøpe bøker om blogging, men det får være så. Litteratur trenger jeg jo, og selv om jeg neppe kommer til å bruke alle bøkene over som litteratur i oppgaven er det helt sikkert kurant lesing.

Men jeg kommer selvsagt ikke til å begrense meg til det som finnes på døde trær, det hadde vel tatt seg ut. Jeg er også i gang med å samle en haug med bokmerker og lenker om blogging. Hvis du har tips til sider jeg bør se på eller bøker jeg bør lese er jeg meget takknemlig for tips!

PS: De fleste bøkene kjøpte jeg på Amazon.co.uk, mens et par ble kjøpt på Amazon.com. Amazon.co.uk oppgir 3-7 dager som standard postgang, mens Amazon.com bruker mer tid på å levere.

App-en har kanskje vært rundt ei stund, men jeg ble ikke oppmerksom på den før i kveld. Den heter PressReader, er laget av NewspaperDirect og er tilgjengelig gratis i iTunes App Store.

Startskjermen. (Skjermbilde)

Saken med PressReader er at du kan få papiravisa rett inn i din iPhone – uten å felle et eneste tre.

Når du laster ned PressReader får du de sju første avisene gratis. Deretter koster de ifølge Netcoms iPhone blogg 6 kroner per avis. Du kan også abonnere på aviser, men jeg har ikke funnet noen priser på det ennå.

Totalt oppgis det at du får tilgang til 1300 aviser fra 82 land på 37 språk.

Produsenten har lagt ut en grei gjennomgang på YouTube:

Avisene laster du ned relativt raskt på WLAN, men jeg har ikke testet hastigheten på 3G-nettet. Det er heller ikke oppgitt noe sted hvor store avisene er, men det tok lengre tid å laste ned en avis fra Panama på 100 sider enn Wall Street Journal Europe på 32 sider, for å si det slik.

Biblioteket - avisene jeg har lastet ned mens jeg testet app-en. (Skjermbilde)

Avisene ser ut som en helt vanlig papiravis. På en så liten skjerm gjør det at du ikke får med deg annet enn de største overskriftene, og det blir mye zooming og bevegelse fram og tilbake for å lese avisa på «vanlig» måte. Å bytte side gjøres selvfølgelig på sedvanlig vis, dra siden til høyre eller venstre.

Forsida på The Wall Street Journal i PressReader. (Skjermbilde)

Du kan forsåvidt zoome og dra deg fram og tilbake, men det er enklere å klikke på titlene. Da får du opp artikkelen i et skjermtilpasset format, med bilder og det hele.

Artikkelvisning i PressReader. (Skjermbilde)

Helt kurant å lese artikler på denne måten, men om du ikke liker det kan du få artikkelen lest opp for deg.

Engelsk eksempel: [Lydklipp: se originalinnlegget for å høre]

Men på norsk er ikke alt bare fryd og gammen. Aftenposten er tilstede i programmet med både morgenutgaven og aftenutgaven, og Stavanger Aftenblad er der. Å vise sider og navigere på avissidene fungerer fint, men det oppstår problemer når du prøver å gå inn i artikkelvisningen.

Feilmelding: norsk er ikke støttet i artikkelvisning. (Skjermbilde)

Det betyr at du må trykke «OK» mange ganger, og når du omsider kommer inn i artikkelvisningen er det bare overskrift og ingress der. Brødteksten mangler. Men overraskende nok kan programmet fortsatt lese for deg, og det gjør det på helt ålreit norsk. Jeg mener, det er fortsatt syntetisk tale, men med litt godvilje er det veldig forståelig.

Norsk eksempel: [Lydklipp: se originalinnlegget for å høre]

Konklusjonen min er ganske enkel. Dette er et veldig spennende konsept, men det fungerer ikke veldig godt på en så liten skjerm. Jeg kan fort finne på å bruke det til å lese utenlandske aviser, men Aftenposten kjøper jeg like gjerne i butikken nedi gata her. Det blir en mer behagelig opplevelse, spesielt ettersom at artikkelvisningen ikke fungerer på norsk.

Heller ikke i La Prensa, avisa fra Panama jeg testet, fungerte artikkelvisningen. Der var titlene rett og slett ikke lenket, det var en ren PDF-utgave.

Men hvis de får fikset opp disse feilene – og Apple kommer med noe som kan ligne på en iPod Touch King Size eller noe slik – kan dette bli veldig spennende. Foreløpig er det vel stort sett en avansert PDF-leser med Retriever-funksjonalitet. Et veldig spennende konsept, og en artig idé – men langt fra perfekt. Men når Apple viser fram sin siste kreasjon onsdag 27. januar kan det hende vi snakker…

OPPDATERING: Før jeg begynte på denne bloggposten sendte jeg en e-post til utviklerne, hvor jeg lurte på hvorfor ikke norsk støttes fullt ut. I det øyeblikket jeg publiserte dette innlegget fikk jeg svar på e-posten.

I have escalated the problem with viewing Norwegian newspaper articles in text mode in PressReader application, to our technical team, who are actively working to fix it as soon as possible. We apologize for any inconvenience this may have caused.

Svar på supporthenvendelse innen 30 minutter, det noteres som et pluss i boka mi.

En haug med skjermbilder:

Seks av ti er villige til å betale, men ingen store summer.

Det var 259 nordmenn med i undersøkelsen. 20 prosent av disse sa at de betalte for nyheter på nettet i dag, mens 60 prosent sa at de var villige til å betale for nyheter på nett.

Riktignok er det småpenger det dreier seg om, i gjennomsnitt sa de norske deltakerne i undersøkelsen at de var villige til å betale $4 per måned.

Det er jo forsåvidt godt nytt, og du kan lese mer om undersøkelsen på Journalisten, på Betatales og hos NY Times, eller du kan be om å få et sammendrag fra BCG.

Jeg har dog lyst til å trekke fram ett poeng. Det ser ut til at det overrasker mange at de som er villige til å betale for nyheter på nett, er de som allerede betaler for nyheter på papir.

Hvor mye vil folk betale? (Kilde: BCG)

Lysegrønn er «ikke papiraviskonsumenter eller lette papiraviskonsumenter» (under $5 per måned på papiraviser), mens grønn er «tunge papiraviskonsumenter» (over $5 per måned på papiraviser). Grå er totalen.

I Norge er de såkalt «lette papiraviskonsumentene» villige til å betale i gjennomsnitt $3 per måned for nyheter på internett, mens de «tunge papiraviskonsumentene» er villige til å betale $5. Det totale gjennomsnittet er $4.

Den samme tendensen ser vi i alle de undersøkte landene, folk som allerede betaler en del for papiraviser er mer villige til å betale for seg på nettet. Hvordan kan det komme overraskende på noen?

Jeg hadde blitt virkelig overrasket om tendensen var motsatt, altså at de som ikke bruker penger på nyheter i dag plutselig var villige til å betale mer for nyheter enn de som er vant til å betale for nyheter.

Forøvrig, her er betalingsvilligheten for de norske deltakerne delt opp i hvor mange som er villige til å betale hvor mye:

Norge: hvor mye vil hvor mange betale for nyheter på nettet? (Kilde: BCG)

Grafene er hentet fra rapporten, som du kan få ved å be om den fra BCG.