Profilen min lød som følger:

Student, nerd, livsnyter, (analog) fotograf, journalist, sportsidiot, Guitar Hero-helt, tenker, dranker, leser, skribent, språkelsker, etc.

Alt dette er selvsagt sant, kanskje med unntak av Guitar Hero-helt. Det begynner [...]]]> Plutselig slo det meg. Den profilen jeg hadde på twitter var suboptimal. (Ja, suboptimal er et veldig … suboptimalt ord, men jeg liker det likevel.)

Profilen min lød som følger:

Student, nerd, livsnyter, (analog) fotograf, journalist, sportsidiot, Guitar Hero-helt, tenker, dranker, leser, skribent, språkelsker, etc.

Alt dette er selvsagt sant, kanskje med unntak av Guitar Hero-helt. Det begynner å bli en stund siden sist jeg spilte Guitar Hero nå, men jeg var min egen helt og bedre enn mine venner en stund. Kanskje er jeg det fortsat?

Uansett. Nå er profilen oppdatert. Det er ikke de helt store endringene, men de teller likevel.

Jeg er nå:

Journalist, student, nerd, fotograf, internettinnbygger, tenker, språkelsker, glad skattebetaler, livsnyter, dranker, skribent, sportsidiot, trønder, etc.

Borte er statusen som Guitar Hero-helt. Det er også analog-delen av fotografen i meg. Jeg har fortsatt en god samling analoge kamera, men tida mellom hver gang jeg tar bilder på film øker. Det samme gjør selvfølgelig tida mellom hver gang jeg fremkaller film. Derfor måtte den delen ut.

Men det viktigste var å få inn et noen nye ting, samt å reorganisere hele lista. Jeg er mer journalist enn jeg er student, og så videre. Til en viss grad.

Men uansett. De nye tingene:

• internettinnbygger
• glad skattebetaler
• trønder

Jeg lever mitt liv på nettet. Selv om ikke alt er offentlig og selv om du ikke får ta del i alt, er mye av livet mitt online.

Jeg betaler min skatt med glede. Selv om jeg gjerne skulle hatt hver eneste krone selv, ser jeg verdien av å dele. Som Frank M. Rossavik skrev i Morgenbladet 7. mai 2010:

Pensjonert statsmeteorolog Vidar Theisen sa en gang i et intervju at han ikke krevde minstefradrag fordi han så gjerne ville bidra litt ekstra til fellesskapet. Helt der har ikke jeg vært. Men skatt har jeg alltid betalt med sinnsro, og uten å bruke mange kalorier på å finne lure fradrag. For min del kan skattene gjerne også økes, hvis det gir bedre offentlige tjenester.

Og jeg er selvsagt trønder. Av hele min sjel. Selv om jeg ikke alltid oppfattes sånn, så er jeg det når du kommer til bunns.

Spør Google og du får svar. (Foto: Skjermbilde)

Poenget med forskning.

«Hva er poenget [...]]]> Google sender meg av og til noen ganske merkelige spørsmål. Ved hjelp av Google Analytics ser jeg hva folk har søkt på for å komme til min ringe blogg, og det er de merkeligste ting. Her forsøker jeg å besvare noen av spørsmålene.

Spør Google og du får svar. (Foto: Skjermbilde)

Poenget med forskning.

«Hva er poenget med forskning?» Det enkleste er selvsagt å gjøre et søk på Google. Da kommer jeg opp på femteplass med en sak om Alexander Rybak og fossilet Ida. Men det har ikke så mye med saken å gjøre.

Wikipedia sier at forskning «er en aktiv, grundig og systematisk granskning for å finne ny viten og øke kunnskapen. [...] Alle kan drive med forskning, men som oftest tenker man på vitenskapelig ansatte på universitet, forskningsinstitutter eller andre steder.» Det vises også til OECD. Organisasjonen mener ifølge Wikipedia at «Forskning og utviklingsarbeid (FoU) er skapende arbeid på systematisk grunnlag med henblikk på å øke den vitenskabelige og tekniske viten, herunder viten vedrørende mennesker, kultur og samfunn – samt utnyttelse av den eksisterende viten til å anvise nye praktiske anvendelser.»

URL til et bilde.

Høyreklikk på bildet og velg «Kopier bildeadresse». (Foto: Skjermbilde)

«Hvordan finner man url til et bilde?» Hvorfor folk da har havnet på bloggen min vet jeg ikke. Men et svar kan man jo gi likevel.

For å finne URL-en til et bilde kan du høyreklikke på bildet og velge «kopier bildeadresse». Gjett hva som skjer da? Joda, URL-en til bildet kopieres så du kan lime den inn et annet sted. Men husk at du ikke skal stjele bilder. Sjekk alltid om du har lov til å bruke bildet! Sett deg inn i Creative Commons-systemet; en grei innføring får du ved å klikke på «Commons deed» for hver lisens på creativecommons.no. Skal du ha bilder til din private, ikke-kommersielle blogg er det veldig enkelt å finne bilder på Flickr med riktig lisens (BY). Å bruke bilder fra nettaviser, andre blogger eller Googles bildesøk er ikke greit med mindre du får tillatelse fra bildets eier.

Årsaken til Panamakanalen.

Gatun Locks, Panama Canal. (Foto: lyng883 / CC-By-2.0)

«Hvorfor panamakanalen ble funnet opp». Jo, nå skal du høre. Panamakanalen er ved siden av Suezkanalen verdens viktigste kanal. Den gjør det mulig for skip å ta snarveien fra Atlanderhavet til Stillehavet – uten å måtte gå rundt Kapp Horn på Sør-Amerikas spiss. «En seilingsrute fra New York til San Francisco gjennom kanalen er på 9 500 kilometer, noe som er under halvparten av den tidigere ruten rundt Kapp Horn, som er 22 500 kilometer lang», står det på Wikipedia. Historien om hvorfor kanalen ble bygget i Panama i stedet for i Nicaragua er fascinerende, og den kan du også lese på Wikipedia. Har du lyst til å se en timelapse fra Panamakanalen har jeg selvsagt laget det, og jeg antar det var grunnen til at noen havnet på bloggen min med dette søket.

Antall bilder på minnekortet.

«Mange raw bilder på 4gb». Om man får mange RAW-bilder på en 4GB-brikke? Det kommer selvsagt an på hvilken oppløsning du bruker. Med full oppløsning på Canon EOS350D (8 megapixler) er svaret «ja», men med Canon EOS 7D (18 megapixler) er svaret «nei». Med 18 mpix og 4GB får man plass til cirka 150 bilder. Med 8 mpix får man kanskje plass til 350 bilder. Løsningen? Kjøp større minnekort – med god hastighet. Jeg bruker nå et SanDisk 16 GB Extreme III, og det er i treigeste laget. Neste minnekort blir enten Sandisk 16GB Extreme UDMA (60MB/s) eller SanDisk 16GB Extreme Pro UDMA (90MB/s). Eller et 32- eller 64GB-kort, men UDMA blir det i alle fall.

Eir Inderhaug i Aftenposten.

Eir Inderhaug på Stiklestad, sommeren 2009. (Foto: Fredrik Mandal)

«Kultur Aftenposten Eir Inderhaug 2010». Saken i Aftenpostens kulturdel om Eir Inderhaug var på trykk fredag 19. mars 2010. Det er mulig du finner artikkelen ved å søke i Retriever Research, og den er verdt å lete fram. Men uansett: jeg er full av beundring for dama, og la ut noen bilder av henne i kreativbloggen min etter å ha lest artikkelen.

Sånn, Google. Er du fornøyd med svarene du har fått?

«Crowdsourcing er en spesiell form for dugnad, hvor en stor, litt udefinerbar gruppe gjør en felles oppgave basert på fellesskap, medvirkning og selvorganisering [...]. Ordet er et ordspill på outsourcing og [...]]]> I dag har jeg kommet over to forskjellige tilnærminger til crowdsourcing. Vet du ikke hva crowdsourcing er? Slapp av, det kommer en forklaring.

«Crowdsourcing er en spesiell form for dugnad, hvor en stor, litt udefinerbar gruppe gjør en felles oppgave basert på fellesskap, medvirkning og selvorganisering [...]. Ordet er et ordspill på outsourcing og henspiller på at et firma kan bruke disse mekanismene for å nå et mål.»

Wikipedia, 23.03.2010.

Sammen er vi jo klokere, ikke sant? Vel, jeg blogger her litt om to tilnærminger: VG Rett (VG Nett) og Debate 2010 (Telegraph.co.uk).

Crowdsouring på VG Nett og Telegraph.co.uk. (Skjermbilder)

VG Rett. I dag slapp VG Nett nyheten om «VG Rett». «Er du en av de kvalitetsbevisste leserne som irriterer deg over skrive- og faktafeil på VG Nett, gir vi deg nå muligheten til å bruke frustrasjonen konstruktivt», skriver de på VG Meta – bloggen de omtaler som «VG Nett fra innsiden».

Skjermbilde fra forsiden til VG Nett, 23.10.2010.

«Enhver feil på VG Nett er én feil for mye, og vi skal være de første til å erkjenne at vi har et markant forbedringspotensial i så måte», skriver de. Selv om «journalistene i VG Nett er levende opptatt av god kvalitet i alle ledd» mener René Svendsen (@renesvendsen) at «den enorme tekstproduksjonen under et kronisk tidspress» gjør det svært vanskelig å unngå både språkfeil og faktafeil.

Kloke hoder. Derfor har noen kloke hoder i VG Nett funnet ut at crowdsourcing er vegen å gå. Ved å la leserne som irriterer seg over feilene si fra på en effektiv måte kan VG Nett heve kvaliteten sin. De leter nå etter rundt hundre engasjerte og bevisste lesere til å hjelpe til.

På alvor? Vel og bra. VG Nett kan helt sikkert bli bedre som følge av denne crowdsourcingen. For å være helt ærlig tar jeg skrivefeil personlig. Alle skrivefeil viser, som Tom Arild Haugen (@TomArildHaugen) er inne på i sitt blogginnlegg om VG Rett, at leserne ikke blir tatt på alvor. Haugen skriver videre:

– Du må aldri undervurdere leserne, formante en av mine gamle mentorer i sin tid.
Den tanken slår meg igjen når VG fortsetter:
– Vi kan dessverre ikke betale noe for jobben som skal gjøres, men lover å lage en “VG-lista Korrekturlesere” der de beste dugnadsleserne blir gjort stas på.
Right! Så Norges største avis, både på nett og papir, devalueres til et dugnadsprosjekt?

Tom Arild Haugen på bloggen IdagImorgen under tittelen «Dagen blir snart den samme uten».

En yrkestittel. Jeg trekkes mellom disse to ytterpunktene. VG Nett vil bli bedre, og velger å bruke sin største og viktigste ressurs for å oppnå det de vil. De bruker leserne. VG Nett fortjener skryt og klapp på skulderen for nytenking og utvikling.

Samtidig blir VG Nett, Norges største nettavis, et dugnadsprosjekt. «Korrekturleseren var yrkestittelen til den som skulle påse at der ikke var feil i det som sto i bøker og aviser», står det på Wikipedia. Der står det også at Norges siste rene korrekturavdeling var i VG, og ble lagt ned i 2007. Det er jobben til menneskene som jobbet der som nå blir erstattet av dugnadsarbeid. For dugnadsarbeid får du som kjent din lønn i himmelen. Klapp på skulderen eller ris på rumpa til VG Nett?

Politisk crowdsourcing. I Storbritannia kom jeg også over et eksempel på crowdsourcing i dag. Det er det Telegraph.co.uk (Daily Telegraph/Sunday Telegraph) som står bak. Prosjektet heter «Debate 2010», og går fram mot valget som skal avholdes i mai/juni.

På Journalism.co.uk er prosjektet omtalt slik:

The Telegraph has launched a new site to crowdsource ideas and encourage reader interaction with its coverage of politics and party policies ahead of the UK general election.

Debate2010 will feature topics for discussion, posted by the site’s editorial team, relating to general policy areas, such as business, defence and economics. Users will then be able to submit their ideas in response to these questions posed by the debate team and vote for or against others’ suggestions.

Journalism.co.uk, 23.03.2010.

Velgernes ståsted. Redaktør Marcus Warren omtaler prosjektet som en meningsmåling i sanntid, og et forsøk på å kartlegge sakene fram mot valget sett fra velgernes ståsted. Ideer, ikke meninger og lange kommentarer, vil bli promotert av moderatorene på siden.

“Listening to your audience and understanding who you are trying to involve” is an important part of managing Telegraph.co.uk’s communities and will be crucial to the success of this project, Kate Day, communities editor at Telegraph.co.uk, told Journalism.co.uk.

Journalism.co.uk, 23.10.2010.

Det vil velges ut debattemner som er har relevans til nyhetsbildet, men redaksjonen vil også oppfordre til diskusjon rundt temaer som ikke dominerer i nyhetene. Kate Day håper at siden vil få fram både hull i den politiske tenkingen og velgernes synspunkter.

Flere nivå. Jeg liker dette, og jeg liker det på flere måter. Sosiale medier brukes til noe veldig konstruktivt, rent journalistisk er det veldig spennende – og jeg liker at dette er demokratiutviklende. Kan dette skape økt engasjement er det absolutt noe norske nettaviser bør tenke på til neste valg her til fjells.

Jeg har i helga lagt inn en haug med innlegg, masse bilder og en video. Hvis [...]]]> Av og til er det greit å få luftet ut litt kreativitet. Kreativitet er jo som regel ikke gøy med mindre det kan deles med andre. Derfor opprettet jeg for en tid tilbake kreativbloggen min. Den finner du på http://kreativ.fmandal.no/.

Jeg har i helga lagt inn en haug med innlegg, masse bilder og en video. Hvis du har lyst til å se kan du vel ta turen over?

Ett av innleggene i kreativbloggen er med bilder av Eir Inderhaug. Hun var intervjuet i Aftenposten på fredag, og da jeg leste den saken kom jeg på et par bilder jeg ikke hadde lagt ut på Flickr en gang. De finner du nå i dette innlegget i kreativbloggen.

«… a digital experiense that reads like a newspaper, updates like a website, and delivers like – well, The New York Times.»

12. mai 2009 skrev jeg et blogginnlegg om Times Reader 2.0. Det er et program fra The New York Times (NYT) som kanskje best kan beskrives som en mellomting mellom papiravis og nettavis.

«… a digital experiense that reads like a newspaper, updates like a website, and delivers like – well, The New York Times.»

Apples iPad har blitt lansert. Skjermbilde fra Apple.com

Siden den gang har mye skjedd i vår verden. Det jeg ba om har fortsatt ikke kommet, men vi er nærmere. Apple har lansert sin tavle-PC, iPad, som plutselig muliggjør en av mine drømmer.

I mai konkluderte jeg med følgende:

Kobler man Times Reader 2.0 sammen med et lesebrett, da snakker vi. Gi meg et lesebrett med funksjonaliteten til dette programmet samt Wi-Fi ([...] 3G er ikke nødvendig, men kunne vært en fordel f.eks. når man er på hytta), og du har en sikker vinner i mine øyne. En kvalitetsredigert utgave, som alltid er oppdatert med siste nytt. Kan man ønske mer?

Hele blogginnlegget leser du her.

Nå har lesebrettet, eller tavle-PC-en, jeg ba om kommet. Nå er det vel bare Times Reader som mangler. Om den løsningen ikke er på plass innen få uker etter at iPad har kommet i salg blir jeg veldig overrasket. Da Steve Jobs presenterte iPad forleden, var det NY Times som ble brukt som ett av eksemplene i Safari. På alle bilder av iPad hvor Safari er åpent er det NY Times’ nettside som er avbildet.

Noen vil kanskje mene at det får være nok. Mange mener at nettaviser lett trumfer papiravisene. Jeg er tilbøyelig til å være enig, men bare på visse punkter.

Nettet trumfer papiret lett på hastighet og fordypningsmuligheter. Men papiret kan by på mer. På Drivhuskonferansen 2009 snakket Anders Brenna om sjokolademetaforen sin (se videoen under, levert av Hypervisjon). Kortsiktige behov mot langsiktige behov. På nett klikker du på fengende overskrifter, mens du i papiravisa i større grad leser saker du ikke ville ha klikket på i en nettavis. I alle fall er jeg sånn. Det mener jeg er et av de største fortrinnene til papiravisene. I tillegg til å gi deg det du vil ha nå, gir de deg også det som er bra for deg på lang sikt.

Notiser faller også inn under denne kategorien. På nettet kommer de bort i mengden (hvis de i det hele tatt publiseres), mens på papir er de plassert i margen slik at du får med deg noen småting hver dag.

Et annet fortrinn er redigeringen. En papiravis må prioritere knallhardt mellom saker. Blir det for mange sider faller annonseprosenten. Da ryker budsjettet. I stedet velger redaktøren ut de viktigste sakene, og leverer dem i postkassa mi neste morgen. (Jada, jeg er klar over sosiale medier og at vi i dag er våre egne redaktører, men for å holde innlegget innenfor en litt fornuftig lengde får jeg eventuelt komme tilbake til det en annen gang.)

Kan dette kombineres, på en måte som ligner på Times Reader 2.0, tror jeg vi snakker fornuftig.

Multimedialitet, løpende oppdateringer, interaktivitet og tydelige prioriteringer mener jeg er fire viktige poeng. Presentert på en måte som jeg kan ha ved siden av kaffekoppen under frokosten, på bussen, i sofaen. Hvor som helst.

Times Reader per i dag er ikke perfekt. Det er heller ikke iPad. Sammen blir de heller ikke perfekte, men vi nærmer oss. Når nettaviser får et Times Reader-lignende grensesnitt i nettleseren hopper jeg av glede.

Jeg har aldri sett et mer imponerende byggverk enn Panamakanalen. «Anlegget var, da det ble bygget, blant de største og vanskeligste ingeniørprosjekter noensinne», står det på Wikipedia. Siden jeg ikke har ingeniørkompetanse nok til å påstå at det fortsatt er det, får jeg bare si at [...]]]> And Now for Something Completely Different: Timelapse-video fra Panamakanalen!

Jeg har aldri sett et mer imponerende byggverk enn Panamakanalen. «Anlegget var, da det ble bygget, blant de største og vanskeligste ingeniørprosjekter noensinne», står det på Wikipedia. Siden jeg ikke har ingeniørkompetanse nok til å påstå at det fortsatt er det, får jeg bare si at kanalen er sykt imponerende den dag i dag.

Gatun Locks, på den karibiske sida av Panamakanalen. (Foto: lyng883 / CC BY 2.0)

Det knappe året jeg bodde i Panama (august 2002 til juli 2003) presterte jeg å ikke dra for å se på slusene en eneste gang. Jeg kjørte over kanalen utallige ganger, ettersom jeg måtte krysse den for å komme meg inn til Panama City, men jeg så aldri slusene. Å kjøre Puente de las Americas («Bridge of the Americas») over kanalen er jo omtrent som å krysse ei vanlig elv eller noe slik…

I ettertid har jeg vært i Panama tre ganger. På begge de to første returene mine dro jeg for å se på slusene, og jeg angrer på at jeg ikke gjorde det den tredje gangen. Neste gang blir det helt sikkert en ny slusetur!

Men i mellomtida, mens jeg drømmer om Panama, har jeg sluppet løs geeken i meg. Med hjelp av Automator, QuickTime og litt kjapp videoredigering har jeg fanget opp 24 timer av kanalens liv. Autoridad del Canal de Panamá (Panama Canal Authority), de som har ansvaret for kanalen, har satt opp fire webkamera langs kanalen.

Miraflores-slusene like ved Panama City (Stillehavet), utvidelsesprogrammet, Puente Centenario («hundreårsbrua», ei bru som ble bygget etter mitt år der), og Gatún-slusene like ved Colón på den karibiske siden. Kameraene ved slusene er i «HD», altså 1024×768 pixler, mens de to andre er i 640×480 pixler.

Jeg satte opp Automator til å laste ned bilder fra kameraene én gang i minuttet, og lot den drive på i 24 timer. Totalt ble det 5026 bilder. Med litt redigering og 60 bilder per sekund ser ett døgn langs Panamakanalen slik ut:

PS: Naiv som jeg er la jeg på låta «Panama» av Van Halen. (Ikke fordi den har noe med landet Panama å gjøre, den handler faktisk om en bil, men fordi det var en av låtene vi spilte høyt da vi var på roadtrip i Panama i 2006. Så det så. Good times.) Men selvsagt ble jeg anklaget for å ha brutt copyrightlover i det jeg lastet opp. YouTube har visst en automatisk sanggjenkjenningsalgoritme av noe slag. Så da ble det noe crappy YouTube-musikk i stedet…

App-en har kanskje vært rundt ei stund, men jeg ble ikke oppmerksom på den før i kveld. Den heter PressReader, er laget av NewspaperDirect og er tilgjengelig gratis i iTunes App Store.

Startskjermen. (Skjermbilde)

Saken med PressReader er at du [...]]]> Jada, du leste riktig. Les aviser på iPhone! Ikke nettutgavene, men helt vanlige aviser fra hele verden.

App-en har kanskje vært rundt ei stund, men jeg ble ikke oppmerksom på den før i kveld. Den heter PressReader, er laget av NewspaperDirect og er tilgjengelig gratis i iTunes App Store.

Startskjermen. (Skjermbilde)

Saken med PressReader er at du kan få papiravisa rett inn i din iPhone – uten å felle et eneste tre.

Når du laster ned PressReader får du de sju første avisene gratis. Deretter koster de ifølge Netcoms iPhone blogg 6 kroner per avis. Du kan også abonnere på aviser, men jeg har ikke funnet noen priser på det ennå.

Totalt oppgis det at du får tilgang til 1300 aviser fra 82 land på 37 språk.

Produsenten har lagt ut en grei gjennomgang på YouTube:

Avisene laster du ned relativt raskt på WLAN, men jeg har ikke testet hastigheten på 3G-nettet. Det er heller ikke oppgitt noe sted hvor store avisene er, men det tok lengre tid å laste ned en avis fra Panama på 100 sider enn Wall Street Journal Europe på 32 sider, for å si det slik.

Biblioteket - avisene jeg har lastet ned mens jeg testet app-en. (Skjermbilde)

Avisene ser ut som en helt vanlig papiravis. På en så liten skjerm gjør det at du ikke får med deg annet enn de største overskriftene, og det blir mye zooming og bevegelse fram og tilbake for å lese avisa på «vanlig» måte. Å bytte side gjøres selvfølgelig på sedvanlig vis, dra siden til høyre eller venstre.

Forsida på The Wall Street Journal i PressReader. (Skjermbilde)

Du kan forsåvidt zoome og dra deg fram og tilbake, men det er enklere å klikke på titlene. Da får du opp artikkelen i et skjermtilpasset format, med bilder og det hele.

Artikkelvisning i PressReader. (Skjermbilde)

Helt kurant å lese artikler på denne måten, men om du ikke liker det kan du få artikkelen lest opp for deg.

Engelsk eksempel: [Lydklipp: se originalinnlegget for å høre]

Men på norsk er ikke alt bare fryd og gammen. Aftenposten er tilstede i programmet med både morgenutgaven og aftenutgaven, og Stavanger Aftenblad er der. Å vise sider og navigere på avissidene fungerer fint, men det oppstår problemer når du prøver å gå inn i artikkelvisningen.

Feilmelding: norsk er ikke støttet i artikkelvisning. (Skjermbilde)

Det betyr at du må trykke «OK» mange ganger, og når du omsider kommer inn i artikkelvisningen er det bare overskrift og ingress der. Brødteksten mangler. Men overraskende nok kan programmet fortsatt lese for deg, og det gjør det på helt ålreit norsk. Jeg mener, det er fortsatt syntetisk tale, men med litt godvilje er det veldig forståelig.

Norsk eksempel: [Lydklipp: se originalinnlegget for å høre]

Konklusjonen min er ganske enkel. Dette er et veldig spennende konsept, men det fungerer ikke veldig godt på en så liten skjerm. Jeg kan fort finne på å bruke det til å lese utenlandske aviser, men Aftenposten kjøper jeg like gjerne i butikken nedi gata her. Det blir en mer behagelig opplevelse, spesielt ettersom at artikkelvisningen ikke fungerer på norsk.

Heller ikke i La Prensa, avisa fra Panama jeg testet, fungerte artikkelvisningen. Der var titlene rett og slett ikke lenket, det var en ren PDF-utgave.

Men hvis de får fikset opp disse feilene – og Apple kommer med noe som kan ligne på en iPod Touch King Size eller noe slik – kan dette bli veldig spennende. Foreløpig er det vel stort sett en avansert PDF-leser med Retriever-funksjonalitet. Et veldig spennende konsept, og en artig idé – men langt fra perfekt. Men når Apple viser fram sin siste kreasjon onsdag 27. januar kan det hende vi snakker…

OPPDATERING: Før jeg begynte på denne bloggposten sendte jeg en e-post til utviklerne, hvor jeg lurte på hvorfor ikke norsk støttes fullt ut. I det øyeblikket jeg publiserte dette innlegget fikk jeg svar på e-posten.

I have escalated the problem with viewing Norwegian newspaper articles in text mode in PressReader application, to our technical team, who are actively working to fix it as soon as possible. We apologize for any inconvenience this may have caused.

Svar på supporthenvendelse innen 30 minutter, det noteres som et pluss i boka mi.

En haug med skjermbilder:

Seks av ti er villige til [...]]]> I dag kom det en artikkel på Journalisten.no om betalingsvilje for nettnyheter. De viser til en undersøkelse gjort av The Boston Consulting Group (BCG), hvor de har kommet fram til at mange faktisk kan se for seg å betale for nyheter. Det stemmer, betale for nyheter – på nett.

Seks av ti er villige til å betale, men ingen store summer.

Det var 259 nordmenn med i undersøkelsen. 20 prosent av disse sa at de betalte for nyheter på nettet i dag, mens 60 prosent sa at de var villige til å betale for nyheter på nett.

Riktignok er det småpenger det dreier seg om, i gjennomsnitt sa de norske deltakerne i undersøkelsen at de var villige til å betale $4 per måned.

Det er jo forsåvidt godt nytt, og du kan lese mer om undersøkelsen på Journalisten, på Betatales og hos NY Times, eller du kan be om å få et sammendrag fra BCG.

Jeg har dog lyst til å trekke fram ett poeng. Det ser ut til at det overrasker mange at de som er villige til å betale for nyheter på nett, er de som allerede betaler for nyheter på papir.

Hvor mye vil folk betale? (Kilde: BCG)

Lysegrønn er «ikke papiraviskonsumenter eller lette papiraviskonsumenter» (under $5 per måned på papiraviser), mens grønn er «tunge papiraviskonsumenter» (over $5 per måned på papiraviser). Grå er totalen.

I Norge er de såkalt «lette papiraviskonsumentene» villige til å betale i gjennomsnitt $3 per måned for nyheter på internett, mens de «tunge papiraviskonsumentene» er villige til å betale $5. Det totale gjennomsnittet er $4.

Den samme tendensen ser vi i alle de undersøkte landene, folk som allerede betaler en del for papiraviser er mer villige til å betale for seg på nettet. Hvordan kan det komme overraskende på noen?

Jeg hadde blitt virkelig overrasket om tendensen var motsatt, altså at de som ikke bruker penger på nyheter i dag plutselig var villige til å betale mer for nyheter enn de som er vant til å betale for nyheter.

Forøvrig, her er betalingsvilligheten for de norske deltakerne delt opp i hvor mange som er villige til å betale hvor mye:

Norge: hvor mye vil hvor mange betale for nyheter på nettet? (Kilde: BCG)

Grafene er hentet fra rapporten, som du kan få ved å be om den fra BCG.

I Trønder-Avisa skrives det om ting som skjer i Nord-Trøndelag. Bodø er, som du sikkert vet, ikke i Nord-Trøndelag, men ca 420 kilometer lenger nord. Det er [...]]]> De som har fulgt med i timen vet at jeg bor og studerer i Bodø. De som har fulgt nøye med vet også at jeg jevnlig jobber i Trønder-Avisa.

I Trønder-Avisa skrives det om ting som skjer i Nord-Trøndelag. Bodø er, som du sikkert vet, ikke i Nord-Trøndelag, men ca 420 kilometer lenger nord. Det er 595 kilometer mellom leiligheta mi og Trønder-Avisas lokaler i Steinkjer.

Likevel sitter jeg i Bodø og lager lokalnyheter fra Nord-Trøndelag.

Saken om tabbeforsikringer skrev jeg i går kveld.

Jeg jobber for det meste på nettet, men det blir jo som regel et par papirsaker for hver arbeidsøkt. Innimellom lager jeg til og med saker som blir blåst opp på forsida. I dag kjørte Trønder-Avisa en delt forside, og en sak jeg laget i går kveld var tekstoppslaget på forsida (se bildet til høyre).

Saken handler om at elkjedene tjener store penger på såkalte tabbeforsikringer, og stortingsrepresentant Arild Stokkan-Grande (Ap) fra Levanger reagerer på dette. Han mener at elkjedene utnytter folks usikkerhet, og at de må opplyse om at folks innboforsikringer i stor grad dekker det samme som disse tabbeforsikringene.

Dette er et kroneksempel på hvorfor det ikke har noe å si om jeg sitter i Steinkjer eller i Bodø når jeg lager lokalnyheter. Stokkan-Grande befinner seg i Oslo, og jeg kunne uansett ikke ha møtt ham i går kveld. Intervjuet ble gjort per telefon, bildet ble funnet fram i arkivet.

Jaktulykke i Overhalla

For en uke siden var det en jaktulykke i Overhalla kommune. Jeg hadde kveldsvakt lørdag. En kollega rykket ut på saken, mens jeg fulgte den for nett fra Bodø. Dagen etter hadde jeg morgenvakt, og fikk ordnet et telefonintervju med mannen som ble skutt i hodet med haglegevær av en annen jeger.

Saken ble forsidesak, og lot seg greit løse selv om jeg satt i Bodø.

For noen uker siden brøt det ut brann i et hus i Steinkjer. Jeg satt i Bodø og dekket saken for nettutgaven. Kanskje 20 minutter etter at brannvesenet ble varslet hadde vi et bilde på nettet, takket være at en av mine kolleger rykket ut og tok bildet.

Det er ikke et perfekt system, men langreist lokaljournalistikk har vist seg å fungere fint.

Jeg vet at nyhetsredaktøren var litt skeptisk da vi skulle forsøke det for første gang i høst, men han er vel nå overbevist om at det fungerer fint – så lenge jeg kan kalle ut en av mine gode kolleger når situasjonen krever at vi er på stedet, eller når vi skal ha et bilde av en sak.

For noen uker siden brøt det ut en brann i Steinkjer, ikke så langt unna Trønder-Avisas lokaler. Da jeg snakket med operasjonslederen i Nord-Trøndelag politidistrikt og spurte om hva det var som foregikk, ba han meg om å se ut vinduet… Jeg gjorde det, og sa at jeg ikke så noe. Kanskje ikke så rart, ettersom at det er et godt stykke fra Bodø til Steinkjer.

Med telefon og gode kolleger fungerer langreist journalistikk brillefint. Jeg må dog innrømme at det er godt å «komme hjem» til redaksjonen en gang i blant. Å sitte alene ved pulten min er ikke det samme som å sitte i en redaksjon, og jeg får ikke følelsen med «den ordentlige verden». Jeg får ikke den samme nærheten til sakene. Men rent praktisk er det jo det samme for leserne om jeg sitter ved en pult i Steinkjer eller i Bodø, så lenge nyhetene er relevante.

Og for en student – for ikke å si journalistikkstudent – er det en perfekt ordning. Jeg har ordnede arbeidsforhold, jeg har gode kolleger (selv om jeg ikke ser så mye til dem snakker jeg jo med dem rimelig ofte), jeg har overordnede som stoler på meg og som gir meg både tillit og utfordringer, og jeg får relevant arbeidserfaring.

Jeg skriver greit, og jeg tar ganske gode bilder. Men det kunne jeg [...]]]> Selv om jeg er veldig glad i papir som formidlingsform, altså papiraviser, jobber jeg nå for det meste på nett. Og jeg trives veldig godt på nett. Men jeg får ikke utnyttet potensialet som ligger i nettet, ettersom jeg ikke er allsidig nok.

Jeg skriver greit, og jeg tar ganske gode bilder. Men det kunne jeg like gjerne ha gjort på papir som på nett.

I nettet ligger det uante muligheter, og jeg tror at jeg må bli mer allsidig for å klare å utnytte potensialet som ligger der. Derfor følger jeg spent med på hva som skjer rundt om i verden.

En av de store inspirasjonskildene mine heter Eirik H. Urke. Han er kjent for de fleste i twitteruniverset, men kanskje ikke like kjent for resten av verden. Han er en god fotograf, og han er en av de som utvikler fotojournalistikken her på berget.

Hans siste prosjekt er et gigapikselbilde av Tromsø. Han har lagt ut flere gigapikselbilder tidligere, men med Tromsø tok han det til et nytt nivå. Omlag 2.200 enkeltbilder tatt med en Canon EOS 40D og et objektiv med 300 mm. Tilsammen blir det 13,3 gigapixler. Helt vilt imponerende resultat, sjekk det ut selv på gigapix.no.

Min gode kollega Johan Arnt Nesgård i Trønder-Avisa har forresten også laget gigapikselbilder. Han har laget fra flere steder rundt omkring i Nord-Trøndelag. De finner du på www.t-a.no/gigapix/.

Men Urke lager også mye annet tøft, og jeg anbefaler at du bruker litt tid på Gigapix.no for å se deg rundt. Sjekk spesielt ut disse:

• Hurtig-gigapikselbilde av Stoltenberg 2-regjeringen
• Panoramabilde fra Marit Larsens konsert på Øya i sommer
• Panoramabilde med lyd fra kunngjøringen av Nobels fredspris
• Soundslide fra Hovefestivalen 2008

I tillegg er Urke en veldig god fotograf, noe som selvsagt er en forutsetning for å klare å ta fotojournalistikken videre. Har du for eksempel sett bilder fra «Skal vi danse» i Dagbladet eller på Dagbladet.no i år? De er det Urke som har tatt. Det samme gjelder videointervjuene DB publiserer. Urke publiserer selvsagt selv på gigapix.no.

Og han deler av kunnskapen sin. På Gigapix og på twitter deler han ut tips og triks, slik at vi som har lyst kan lære av ham.

Nå merker jeg at dette ble en veldig o-store-Urke-post. Det var ikke meningen, men han er den som – så vidt jeg vet – gjør mest for å bringe fotojournalistikken videre her i landet. Har du tips om andre fotografer i samme gate er jeg takknemlig om du legger igjen en kommentar, enten her eller på twitter.

Men altså. Det jeg ville si med dette innlegget er at jeg ønsker å utvikle meg som journalist, og spesielt som nettjournalist. Da tror jeg mange av teknikkene Urke bruker er en veg jeg bør gå. Og ved å studere journalistikk ved Høgskolen i Bodø har jeg i høst vært gjennom grunnkurs i avis og radio, og skal neste uke ut i grunnkurs TV. Til våren er det grunnkurs nett.

Dersom jeg klarer å ta med meg kunnskapen fra disse grunnkursene ut i den virkelige verden – ut i praktisk journalistikk for nett, tror jeg at jeg kan bli en sabla god nettjournalist. En allsidig journalist som kan bidra til å fortelle historiene på en mer spennende måte enn i bare tekst og bilde. Bevegende bilder, lyd, stillbilder og tekst satt i sammenheng.

Verden er spennende, mulighetene er uante.