«Crowdsourcing er en spesiell form for dugnad, hvor en stor, litt udefinerbar gruppe gjør en felles oppgave basert på fellesskap, medvirkning og selvorganisering [...]. Ordet er et ordspill på outsourcing og henspiller på at et firma kan bruke disse mekanismene for å nå et mål.»

Wikipedia, 23.03.2010.

Sammen er vi jo klokere, ikke sant? Vel, jeg blogger her litt om to tilnærminger: VG Rett (VG Nett) og Debate 2010 (Telegraph.co.uk).

Crowdsouring på VG Nett og Telegraph.co.uk. (Skjermbilder)

VG Rett. I dag slapp VG Nett nyheten om «VG Rett». «Er du en av de kvalitetsbevisste leserne som irriterer deg over skrive- og faktafeil på VG Nett, gir vi deg nå muligheten til å bruke frustrasjonen konstruktivt», skriver de på VG Meta – bloggen de omtaler som «VG Nett fra innsiden».

Skjermbilde fra forsiden til VG Nett, 23.10.2010.

«Enhver feil på VG Nett er én feil for mye, og vi skal være de første til å erkjenne at vi har et markant forbedringspotensial i så måte», skriver de. Selv om «journalistene i VG Nett er levende opptatt av god kvalitet i alle ledd» mener René Svendsen (@renesvendsen) at «den enorme tekstproduksjonen under et kronisk tidspress» gjør det svært vanskelig å unngå både språkfeil og faktafeil.

Kloke hoder. Derfor har noen kloke hoder i VG Nett funnet ut at crowdsourcing er vegen å gå. Ved å la leserne som irriterer seg over feilene si fra på en effektiv måte kan VG Nett heve kvaliteten sin. De leter nå etter rundt hundre engasjerte og bevisste lesere til å hjelpe til.

På alvor? Vel og bra. VG Nett kan helt sikkert bli bedre som følge av denne crowdsourcingen. For å være helt ærlig tar jeg skrivefeil personlig. Alle skrivefeil viser, som Tom Arild Haugen (@TomArildHaugen) er inne på i sitt blogginnlegg om VG Rett, at leserne ikke blir tatt på alvor. Haugen skriver videre:

– Du må aldri undervurdere leserne, formante en av mine gamle mentorer i sin tid.
Den tanken slår meg igjen når VG fortsetter:
– Vi kan dessverre ikke betale noe for jobben som skal gjøres, men lover å lage en “VG-lista Korrekturlesere” der de beste dugnadsleserne blir gjort stas på.
Right! Så Norges største avis, både på nett og papir, devalueres til et dugnadsprosjekt?

Tom Arild Haugen på bloggen IdagImorgen under tittelen «Dagen blir snart den samme uten».

En yrkestittel. Jeg trekkes mellom disse to ytterpunktene. VG Nett vil bli bedre, og velger å bruke sin største og viktigste ressurs for å oppnå det de vil. De bruker leserne. VG Nett fortjener skryt og klapp på skulderen for nytenking og utvikling.

Samtidig blir VG Nett, Norges største nettavis, et dugnadsprosjekt. «Korrekturleseren var yrkestittelen til den som skulle påse at der ikke var feil i det som sto i bøker og aviser», står det på Wikipedia. Der står det også at Norges siste rene korrekturavdeling var i VG, og ble lagt ned i 2007. Det er jobben til menneskene som jobbet der som nå blir erstattet av dugnadsarbeid. For dugnadsarbeid får du som kjent din lønn i himmelen. Klapp på skulderen eller ris på rumpa til VG Nett?

Politisk crowdsourcing. I Storbritannia kom jeg også over et eksempel på crowdsourcing i dag. Det er det Telegraph.co.uk (Daily Telegraph/Sunday Telegraph) som står bak. Prosjektet heter «Debate 2010», og går fram mot valget som skal avholdes i mai/juni.

På Journalism.co.uk er prosjektet omtalt slik:

The Telegraph has launched a new site to crowdsource ideas and encourage reader interaction with its coverage of politics and party policies ahead of the UK general election.

Debate2010 will feature topics for discussion, posted by the site’s editorial team, relating to general policy areas, such as business, defence and economics. Users will then be able to submit their ideas in response to these questions posed by the debate team and vote for or against others’ suggestions.

Journalism.co.uk, 23.03.2010.

Velgernes ståsted. Redaktør Marcus Warren omtaler prosjektet som en meningsmåling i sanntid, og et forsøk på å kartlegge sakene fram mot valget sett fra velgernes ståsted. Ideer, ikke meninger og lange kommentarer, vil bli promotert av moderatorene på siden.

«Listening to your audience and understanding who you are trying to involve» is an important part of managing Telegraph.co.uk’s communities and will be crucial to the success of this project, Kate Day, communities editor at Telegraph.co.uk, told Journalism.co.uk.

Journalism.co.uk, 23.10.2010.

Det vil velges ut debattemner som er har relevans til nyhetsbildet, men redaksjonen vil også oppfordre til diskusjon rundt temaer som ikke dominerer i nyhetene. Kate Day håper at siden vil få fram både hull i den politiske tenkingen og velgernes synspunkter.

Flere nivå. Jeg liker dette, og jeg liker det på flere måter. Sosiale medier brukes til noe veldig konstruktivt, rent journalistisk er det veldig spennende – og jeg liker at dette er demokratiutviklende. Kan dette skape økt engasjement er det absolutt noe norske nettaviser bør tenke på til neste valg her til fjells.

«… a digital experiense that reads like a newspaper, updates like a website, and delivers like – well, The New York Times.»

Apples iPad har blitt lansert. Skjermbilde fra Apple.com

Siden den gang har mye skjedd i vår verden. Det jeg ba om har fortsatt ikke kommet, men vi er nærmere. Apple har lansert sin tavle-PC, iPad, som plutselig muliggjør en av mine drømmer.

I mai konkluderte jeg med følgende:

Kobler man Times Reader 2.0 sammen med et lesebrett, da snakker vi. Gi meg et lesebrett med funksjonaliteten til dette programmet samt Wi-Fi ([...] 3G er ikke nødvendig, men kunne vært en fordel f.eks. når man er på hytta), og du har en sikker vinner i mine øyne. En kvalitetsredigert utgave, som alltid er oppdatert med siste nytt. Kan man ønske mer?

Hele blogginnlegget leser du her.

Nå har lesebrettet, eller tavle-PC-en, jeg ba om kommet. Nå er det vel bare Times Reader som mangler. Om den løsningen ikke er på plass innen få uker etter at iPad har kommet i salg blir jeg veldig overrasket. Da Steve Jobs presenterte iPad forleden, var det NY Times som ble brukt som ett av eksemplene i Safari. På alle bilder av iPad hvor Safari er åpent er det NY Times’ nettside som er avbildet.

Noen vil kanskje mene at det får være nok. Mange mener at nettaviser lett trumfer papiravisene. Jeg er tilbøyelig til å være enig, men bare på visse punkter.

Nettet trumfer papiret lett på hastighet og fordypningsmuligheter. Men papiret kan by på mer. På Drivhuskonferansen 2009 snakket Anders Brenna om sjokolademetaforen sin (se videoen under, levert av Hypervisjon). Kortsiktige behov mot langsiktige behov. På nett klikker du på fengende overskrifter, mens du i papiravisa i større grad leser saker du ikke ville ha klikket på i en nettavis. I alle fall er jeg sånn. Det mener jeg er et av de største fortrinnene til papiravisene. I tillegg til å gi deg det du vil ha nå, gir de deg også det som er bra for deg på lang sikt.

Notiser faller også inn under denne kategorien. På nettet kommer de bort i mengden (hvis de i det hele tatt publiseres), mens på papir er de plassert i margen slik at du får med deg noen småting hver dag.

Et annet fortrinn er redigeringen. En papiravis må prioritere knallhardt mellom saker. Blir det for mange sider faller annonseprosenten. Da ryker budsjettet. I stedet velger redaktøren ut de viktigste sakene, og leverer dem i postkassa mi neste morgen. (Jada, jeg er klar over sosiale medier og at vi i dag er våre egne redaktører, men for å holde innlegget innenfor en litt fornuftig lengde får jeg eventuelt komme tilbake til det en annen gang.)

Kan dette kombineres, på en måte som ligner på Times Reader 2.0, tror jeg vi snakker fornuftig.

Multimedialitet, løpende oppdateringer, interaktivitet og tydelige prioriteringer mener jeg er fire viktige poeng. Presentert på en måte som jeg kan ha ved siden av kaffekoppen under frokosten, på bussen, i sofaen. Hvor som helst.

Times Reader per i dag er ikke perfekt. Det er heller ikke iPad. Sammen blir de heller ikke perfekte, men vi nærmer oss. Når nettaviser får et Times Reader-lignende grensesnitt i nettleseren hopper jeg av glede.

App-en har kanskje vært rundt ei stund, men jeg ble ikke oppmerksom på den før i kveld. Den heter PressReader, er laget av NewspaperDirect og er tilgjengelig gratis i iTunes App Store.

Startskjermen. (Skjermbilde)

Saken med PressReader er at du kan få papiravisa rett inn i din iPhone – uten å felle et eneste tre.

Når du laster ned PressReader får du de sju første avisene gratis. Deretter koster de ifølge Netcoms iPhone blogg 6 kroner per avis. Du kan også abonnere på aviser, men jeg har ikke funnet noen priser på det ennå.

Totalt oppgis det at du får tilgang til 1300 aviser fra 82 land på 37 språk.

Produsenten har lagt ut en grei gjennomgang på YouTube:

Avisene laster du ned relativt raskt på WLAN, men jeg har ikke testet hastigheten på 3G-nettet. Det er heller ikke oppgitt noe sted hvor store avisene er, men det tok lengre tid å laste ned en avis fra Panama på 100 sider enn Wall Street Journal Europe på 32 sider, for å si det slik.

Biblioteket - avisene jeg har lastet ned mens jeg testet app-en. (Skjermbilde)

Avisene ser ut som en helt vanlig papiravis. På en så liten skjerm gjør det at du ikke får med deg annet enn de største overskriftene, og det blir mye zooming og bevegelse fram og tilbake for å lese avisa på «vanlig» måte. Å bytte side gjøres selvfølgelig på sedvanlig vis, dra siden til høyre eller venstre.

Forsida på The Wall Street Journal i PressReader. (Skjermbilde)

Du kan forsåvidt zoome og dra deg fram og tilbake, men det er enklere å klikke på titlene. Da får du opp artikkelen i et skjermtilpasset format, med bilder og det hele.

Artikkelvisning i PressReader. (Skjermbilde)

Helt kurant å lese artikler på denne måten, men om du ikke liker det kan du få artikkelen lest opp for deg.

Engelsk eksempel: [Lydklipp: se originalinnlegget for å høre]

Men på norsk er ikke alt bare fryd og gammen. Aftenposten er tilstede i programmet med både morgenutgaven og aftenutgaven, og Stavanger Aftenblad er der. Å vise sider og navigere på avissidene fungerer fint, men det oppstår problemer når du prøver å gå inn i artikkelvisningen.

Feilmelding: norsk er ikke støttet i artikkelvisning. (Skjermbilde)

Det betyr at du må trykke «OK» mange ganger, og når du omsider kommer inn i artikkelvisningen er det bare overskrift og ingress der. Brødteksten mangler. Men overraskende nok kan programmet fortsatt lese for deg, og det gjør det på helt ålreit norsk. Jeg mener, det er fortsatt syntetisk tale, men med litt godvilje er det veldig forståelig.

Norsk eksempel: [Lydklipp: se originalinnlegget for å høre]

Konklusjonen min er ganske enkel. Dette er et veldig spennende konsept, men det fungerer ikke veldig godt på en så liten skjerm. Jeg kan fort finne på å bruke det til å lese utenlandske aviser, men Aftenposten kjøper jeg like gjerne i butikken nedi gata her. Det blir en mer behagelig opplevelse, spesielt ettersom at artikkelvisningen ikke fungerer på norsk.

Heller ikke i La Prensa, avisa fra Panama jeg testet, fungerte artikkelvisningen. Der var titlene rett og slett ikke lenket, det var en ren PDF-utgave.

Men hvis de får fikset opp disse feilene – og Apple kommer med noe som kan ligne på en iPod Touch King Size eller noe slik – kan dette bli veldig spennende. Foreløpig er det vel stort sett en avansert PDF-leser med Retriever-funksjonalitet. Et veldig spennende konsept, og en artig idé – men langt fra perfekt. Men når Apple viser fram sin siste kreasjon onsdag 27. januar kan det hende vi snakker…

OPPDATERING: Før jeg begynte på denne bloggposten sendte jeg en e-post til utviklerne, hvor jeg lurte på hvorfor ikke norsk støttes fullt ut. I det øyeblikket jeg publiserte dette innlegget fikk jeg svar på e-posten.

I have escalated the problem with viewing Norwegian newspaper articles in text mode in PressReader application, to our technical team, who are actively working to fix it as soon as possible. We apologize for any inconvenience this may have caused.

Svar på supporthenvendelse innen 30 minutter, det noteres som et pluss i boka mi.

En haug med skjermbilder:

Seks av ti er villige til å betale, men ingen store summer.

Det var 259 nordmenn med i undersøkelsen. 20 prosent av disse sa at de betalte for nyheter på nettet i dag, mens 60 prosent sa at de var villige til å betale for nyheter på nett.

Riktignok er det småpenger det dreier seg om, i gjennomsnitt sa de norske deltakerne i undersøkelsen at de var villige til å betale $4 per måned.

Det er jo forsåvidt godt nytt, og du kan lese mer om undersøkelsen på Journalisten, på Betatales og hos NY Times, eller du kan be om å få et sammendrag fra BCG.

Jeg har dog lyst til å trekke fram ett poeng. Det ser ut til at det overrasker mange at de som er villige til å betale for nyheter på nett, er de som allerede betaler for nyheter på papir.

Hvor mye vil folk betale? (Kilde: BCG)

Lysegrønn er «ikke papiraviskonsumenter eller lette papiraviskonsumenter» (under $5 per måned på papiraviser), mens grønn er «tunge papiraviskonsumenter» (over $5 per måned på papiraviser). Grå er totalen.

I Norge er de såkalt «lette papiraviskonsumentene» villige til å betale i gjennomsnitt $3 per måned for nyheter på internett, mens de «tunge papiraviskonsumentene» er villige til å betale $5. Det totale gjennomsnittet er $4.

Den samme tendensen ser vi i alle de undersøkte landene, folk som allerede betaler en del for papiraviser er mer villige til å betale for seg på nettet. Hvordan kan det komme overraskende på noen?

Jeg hadde blitt virkelig overrasket om tendensen var motsatt, altså at de som ikke bruker penger på nyheter i dag plutselig var villige til å betale mer for nyheter enn de som er vant til å betale for nyheter.

Forøvrig, her er betalingsvilligheten for de norske deltakerne delt opp i hvor mange som er villige til å betale hvor mye:

Norge: hvor mye vil hvor mange betale for nyheter på nettet? (Kilde: BCG)

Grafene er hentet fra rapporten, som du kan få ved å be om den fra BCG.

Mange har vel ment at internett skulle ta livet av det meste. Musikkindustrien, TV, radio, aviser. Særlig papiraviser. Vel, jeg tror ikke noe på det.

Hva gjør avishusene for å sikre fremtidens avislesere?

Jeg er fullstendig klar over at verden er i endring, men jeg tror ikke papiravisene kommer til å dø, i alle fall ikke med det første. De kommer til å endres, og mange av avisene kommer nok til å dø. Men det skyldes ikke formatet, det skyldes innholdet.

Men de som ønsker å overleve, hva bør de satse på? De aller fleste avisene her i landet har mange felt hvor de har veldig mye å gå på. Men det viktigste er kanskje å sørge for at de unge leser aviser på papir. En av måtene de kan gjøre det på er gode studentrabatter.

Får avisene unge mennesker til å abonnere, er sjansen stor for at de fortsetter med det når de blir eldre. Da er det viktig å gi studentene gode priser, spesielt med tanke på hvordan studiestøtten er innrettet. (I studieåret 2009/2010 er studielån og -stipend 87.600 kroner, mens hvis vi ser på EU-normen for fattigdomsgrensa var den i 2005 på 127.000 kroner. Etter OECD-normen var den cirka 88.000 kroner i 2005.)

Altså, med lave studentpriser kan avisene lettere etablere adferdsmønster hos studentene. Blir du vant til å lese papiraviser til frokosten mens du studerer, er det lettere at denne vanen blir med deg når du skal ut i «den virkelige verden» også. Da skulle man jo tro at avisene hadde skikkelig gode studenttilbud, ikke sant?

Vel, jeg tok en sjekk.

Den eneste avisa som har gode studentpriser er Bergens Tidende med cirka 70 prosent rabatt, mens mange har lagt seg rundt 50 prosent.

Avisa Nordland, Klassekampen, Morgenbladet og Namdalsavisa har tydeligvis ikke spesielt lyst på studenter som kunder, og de ligger på rundt 25 prosent rabatt.

Klassekampen og Morgenbladet er dog i en litt annen klasse, ettersom de er aviser «for spesielt interesserte». Men det er jo Dagens Næringsliv, Dagsavisen og Vårt Land også, så det er kanskje ikke et gyldig argument.

Sunnmørsposten har tilsynelatende ikke lyst på studenter som abonnenter i det hele tatt. De har har kund 15 prosent studentrabatt.

Har avisene med lave studentrabatter gitt opp? Venter de på at fremtiden skal komme og dagens abonnenter dø ut, slik at de kan legge inn årene? Eller mangler de en bevisst tenking rundt dette?

Eller tenker de annerledes enn meg? Tenker de at folk abonnerer på avisa hvis de vil og har interesse av det, og at incentiver i form av rabatter ikke er nødvendig? Tenker de at nettet kommer til å ta over papiravisenes funksjon, og at papiravisa derfor er unødvendig?

Hva tror du?

Jeg skriver greit, og jeg tar ganske gode bilder. Men det kunne jeg like gjerne ha gjort på papir som på nett.

I nettet ligger det uante muligheter, og jeg tror at jeg må bli mer allsidig for å klare å utnytte potensialet som ligger der. Derfor følger jeg spent med på hva som skjer rundt om i verden.

En av de store inspirasjonskildene mine heter Eirik H. Urke. Han er kjent for de fleste i twitteruniverset, men kanskje ikke like kjent for resten av verden. Han er en god fotograf, og han er en av de som utvikler fotojournalistikken her på berget.

Hans siste prosjekt er et gigapikselbilde av Tromsø. Han har lagt ut flere gigapikselbilder tidligere, men med Tromsø tok han det til et nytt nivå. Omlag 2.200 enkeltbilder tatt med en Canon EOS 40D og et objektiv med 300 mm. Tilsammen blir det 13,3 gigapixler. Helt vilt imponerende resultat, sjekk det ut selv på gigapix.no.

Min gode kollega Johan Arnt Nesgård i Trønder-Avisa har forresten også laget gigapikselbilder. Han har laget fra flere steder rundt omkring i Nord-Trøndelag. De finner du på www.t-a.no/gigapix/.

Men Urke lager også mye annet tøft, og jeg anbefaler at du bruker litt tid på Gigapix.no for å se deg rundt. Sjekk spesielt ut disse:

• Hurtig-gigapikselbilde av Stoltenberg 2-regjeringen
• Panoramabilde fra Marit Larsens konsert på Øya i sommer
• Panoramabilde med lyd fra kunngjøringen av Nobels fredspris
• Soundslide fra Hovefestivalen 2008

I tillegg er Urke en veldig god fotograf, noe som selvsagt er en forutsetning for å klare å ta fotojournalistikken videre. Har du for eksempel sett bilder fra «Skal vi danse» i Dagbladet eller på Dagbladet.no i år? De er det Urke som har tatt. Det samme gjelder videointervjuene DB publiserer. Urke publiserer selvsagt selv på gigapix.no.

Og han deler av kunnskapen sin. På Gigapix og på twitter deler han ut tips og triks, slik at vi som har lyst kan lære av ham.

Nå merker jeg at dette ble en veldig o-store-Urke-post. Det var ikke meningen, men han er den som – så vidt jeg vet – gjør mest for å bringe fotojournalistikken videre her i landet. Har du tips om andre fotografer i samme gate er jeg takknemlig om du legger igjen en kommentar, enten her eller på twitter.

Men altså. Det jeg ville si med dette innlegget er at jeg ønsker å utvikle meg som journalist, og spesielt som nettjournalist. Da tror jeg mange av teknikkene Urke bruker er en veg jeg bør gå. Og ved å studere journalistikk ved Høgskolen i Bodø har jeg i høst vært gjennom grunnkurs i avis og radio, og skal neste uke ut i grunnkurs TV. Til våren er det grunnkurs nett.

Dersom jeg klarer å ta med meg kunnskapen fra disse grunnkursene ut i den virkelige verden – ut i praktisk journalistikk for nett, tror jeg at jeg kan bli en sabla god nettjournalist. En allsidig journalist som kan bidra til å fortelle historiene på en mer spennende måte enn i bare tekst og bilde. Bevegende bilder, lyd, stillbilder og tekst satt i sammenheng.

Verden er spennende, mulighetene er uante.

Montasje basert på skjermdumper fra Twitter og gilde.no

Hva er det egentlig som skjer? Det er så utrolig mye rart som skjer for tida som er hinsides all fornuft.

Jeg trodde vi hadde nådd et lavmål i verdenshistorien da «Smurfehits» var den store landeplagen for mange år siden. Men det var jo bare en myk start på hele sulamitten.

«Hits for kids». Trenger jeg si mer?

«Olsenbanden» var jo ikke nok, «Olsenbanden jr.» måtte jo komme. Som om ikke «Melodi Grand Prix» var nok av pinlige musikkonkurranser, så var det jo en glup type som fant ut at «Melodi Grand Prix jr.» var en sabla god idé.

Ikke få meg startet på ting som «Idol» og «X Faktor», eller andre såkalte «realityserier».

Hvor tar de det fra? Og hvem betaler lønna til menneskene som finner opp slikt?

Men det stopper ikke der. Det er ikke bare film og musikk det køddes med over en lav sko for tida. Du trodde Grandiosa var latmannsmat? Det gjorde jeg også før i tida. Helt til Toro lanserte pannekakerøre på pose. Tilsett vann, og røra er klar. Så kom ferdig pannekakerøre, du trengte ikke engang å tilsette vann lenger.

Men du måtte fortsatt steike pannekakene selv, og det er jo for mye, ikke sant? Selvsagt, ferdigstekte pannekaker måtte jo komme. Sleng dem i mikroen og middagen er klar.

Siste skudd på den forskrudde stammen? Ferdigstekt kjøttdeig. Den kommer i to smaker: «Stekt kjøttdeig med bolognesesaus» og «Stekt kjøttdeig taco». Ironisk nok tar det lenger tid å varme den ferdige kjøttdeigen enn å steike vanlig. Dessuten, hvis du ikke er kokk nok til å steike kjøttdeig kan du godt sulte for min del.

Hvor går vegen videre? For å være helt ærlig – hvis det fortsetter slik vil jeg ikke vite det.

Men gjør vi alle vårt kan vi kanskje snu utviklinga, og redde det lille som er igjen av den anstendige delen av verden.

For å lage en passe porsjon pannekaker trenger du fire til seks egg, en liter melk, åtte til ni desiliter mel, et par spiseskeier sukker og en dæsj smør. Pisk sammen egg og melk, tilsett mel til røren er passe tykk, og la den stå en stund før du steiker den i en middels varm steikepanne med smør.

Nyt det. God mat, og god samvittighet. Du er med og gjør verden til et bedre sted.

Jeg ga lederen til nyhetsredaktøren, og skrev selv en litt lengre kommentar. Med tanke på at avisa har hele Bodø kommune som tenkt nedslagsfelt var det en veldig introvert og navlebeskuende kommentar, men siden det var første utgave følte jeg det passet fint.

Uansett, dette er den første kommentaren jeg har hatt på trykk noensinne:

«Vi er den fjerde statsmakt»

Hva tenker vi på?

Når du leser dette har vi jobbet hardt for å få første utgave av Vindfang ut på gata. Da synes jeg det er på sin plass å se litt innover i redaksjonen.

For hva er det egentlig vi tenker på? For en drøy måned siden startet over 70 unge og håpefulle på en bachelor i journalistikk ved Høgskolen i Bodø. Ikke alle av oss er like unge, og for å være helt ærlig er vel ikke alle like håpefulle heller. Men åkke som har vi startet på en treårig utdannelse til et yrke mange frykter er på veg inn i historiebøkene.

Finanskrisen har rammet mediebransjen hardt. Tall fra TNS Gallup viser at totalomsetningen i norske medier har sunket med 14,7 prosent i årets første åtte måneder, sammenlignet med samme periode i fjor. I en fersk undersøkelse hvor 350 journalister i sju europeiske land ble spurt, svarte over halvparten at annonseinntektene hadde sunket med 10 prosent eller mer det siste året.

Over halvparten av de spurte i mener at finanskrisen i kombinasjon med «internettrevolusjonen» i media vil føre til at kvaliteten på innholdet vil synke på grunn av ressursmangel. Samtidig føler to av fem at den nye mediehverdagen fører til hardere arbeidspress, og at de må produsere mer enn tidligere. Nesten 30 prosent av de spurte jobber lengre dager nå enn tidligere.

Nå er vi altså over 70 personer som har startet på en treårig utdannelse. En utdannelse som forhåpentligvis ender med at vi får oss jobber i en av landets mange redaksjoner.

Tall fra TNS Gallup viser at stadig færre leser papiraviser. Spesielt de store løssalgsavisene VG og Dagbladet har mistet mange lesere det siste året, henholdsvis 79.000 og 80.000 lesere. Nordmenn er kjent som et avislesende folkeslag, men andelen personer som leser minst en avis hver dag har på ti år sunket fra 89 til 79 prosent.

Samtidig kuttes antall stillinger i redaksjonene over en lav sko. Dette gjelder ikke bare papir, radio og TV, det gjelder også nettavisene. VG Nett, landets mest lønnsomme og mest besøkte nettavis, har varslet at det vil komme kutt. Styret har bestemt at hver tiende stilling i den 100 personer store redaksjonen skal kuttes, til tross for protester fra de ansatte.

Så sitter vi her da, på Senter for journalistikk ved Høgskolen i Bodø. Tre år fram i tid er vi ferdigutdannede journalister. Mange mener vi er på veg inn i en døende bransje. «Det er ikke for sent å snu, du kan fortsatt velge en annen utdannelse» er jeg vel ikke den eneste som har hørt.

Likevel mener jeg vi har gjort et fornuftig valg. Bob Dylan sa det allerede i 1963. «[Y]ou better start swimmin’, or you’ll sink like a stone, for the times they are a-changin’.»

Mediebransjen er i stadig endring. Konjunkturene vil svinge også i framtiden. Behovet for journalister vil alltid være der, selv om mediene vi skal jobbe i endrer seg. Verden vil alltid trenge noen som kan bryte gjennom og fortelle om hva som skjer. Vi er den fjerde statsmakt, og noen må alltid passe på maktmenneskene.

Om våre saker publiseres på papir, radio, TV, internett eller gjennom andre kanaler som ennå ikke er oppfunnet er av underordnet betydning. Det viktige er at vi som skal bli gode journalister må være tilpasningsdyktige, og at vi produserer gode saker.

«Your old road is rapidly agin’. Please get out of the new one if you can’t lend your hand, for the times they are a-changin’.»

Allerede en drøy måned inn i studiet har vi vist at vi har noe å komme med. Du sitter nå med vår første avis i hendene. Vi kan love at det ikke blir det siste du hører fra oss. Pass opp, vi har kommet for å bli.

Og hvis dere lurer, slik ble avisas første forside:

Nestenfaksimile av første utgave av Vindfang.

Ja, i bildeteksten står det «nestenfaksimile». En faksimile er nemlig en «nøyaktig gjengivelse [...] av dokument». Dette er ikke en faksimile av forsida som gikk i trykken, der manglet det nemlig en «g» i tittelen på hovedoppslaget. Jeg må ærlig innrømme at det var litt flaut å oppdage det da vi fikk avisa fra trykkeriet.

Tilbakemeldinger, positive og negative, mottas med takk, både på kommentaren og forsida.

Slik ser Times Reader 2.0 ut. (Skjermdump)

I menyen til venstre har du de forskjellige seksjonene i avisen – front page, international, opinion, sports, arts, news in video, news in pictures osv. Øverst på «front page» har man «latest news» – fortløpende oppdatert. Bortsett fra at de siste sakene kommer rett inn i programmet, minner dette veldig mye om en vanlig avis.

Skaleringen er utrolig smart utført, tekst og bilder tilpasser seg vindusstørrelsen, og det flyter fint. Tekststørrelsen kan du justere etter eget forgodtbefinnende.  Noe småpirk er det, men det regner jeg med blir justert ganske kjapt. De mangler blant annet en «send til en venn»-knapp, og en «lenke til nettavisa»-knapp eller en måte å lenke inn i programmet på, slik at man kan dele saker med andre.

Og kommentarer mangler også, men slik mye av debattkulturen er på nett i disse dager er det kanskje like greit for den jevne bruker.

Du kan bla gjennom artiklene, litt på samme måte som i en papiravis. Dette gjør du enten via piltastene på tastaturet eller via knappene på den nederste linja i programmet.

For å få tilgang til alt stoffet må du abonnere, og det koster US$ 3,45 per uke (US$ 14,95 per måned). Litt under hundrelappen etter dagens kurs. Programmet er laget i Adobe AIR, og er følgelig tilgjengelig til både Windows, Mac og Linux. Men du kan også laste det ned uten å være abonnement. Da får du tilgang til en begrenset utgave med bare deler av innholdet – men det gir et godt inntrykk av hvordan det fungerer.

Konseptet er ganske så genialt i mine øyne. Det er en hyggeligere opplevelse enn den vanlige nettavisen, og minner mer om en papiravis. En kvalitetsredigert – og oppdatert – utgave av papiravisa. Og om du ikke er på nett har du likevel tilgang til avisa – og utgavene de siste syv dagene. Selv om jeg ikke leser NYT, får jeg lyst til å begynne med det. Dette er lekkert! Og dersom dette konseptet utvikles videre, håper jeg det ikke tar lang tid før norske aviser kaster seg på.

Kobler man Times Reader 2.0 sammen med et lesebrett, da snakker vi. Gi meg et lesebrett med funksjonaliteten til dette programmet samt Wi-Fi (Amazons «whispernet» som baserer seg på 3G er ikke nødvendig, men kunne vært en fordel f.eks. når man er på hytta), og du har en sikker vinner i mine øyne. En kvalitetsredigert utgave, som alltid er oppdatert med siste nytt. Kan man ønske mer?

Og forresten, de har også lagt til rette for reklame, så de baserer seg ikke bare på abonnementinntekter. Reklamen er både i bilder og tekst (via Google AdWords). Ikke forstyrrende – diskret, men lurt.

Hvem blir første norske avis til å følge etter? Og når kommer dette på et lesebrett nært meg?

1. Jeg er fra Steinkjer, hvor T-A har sitt hovedkontor. Jeg liker å følge med på det som skjer der hjemme.
2. Hadde jeg vært papirabonnent frykter jeg at avisa hadde kommet først dagen derpå – det gjør i alle fall Fædrelandsvennen her i huset.
3. Jeg skal jobbe for T-A i sommer, og vil være godt forberedt når jeg starter i jobben i midten av juni.

Derfor har jeg ordnet meg et PDF-abonnement på T-A. Prissettingen skrev jeg om i forrige innlegg, så det skal jeg ikke bruke mer tid på nå. Dette er en oppsummering av en uke med PDF-lesing.

For det første, jeg er glad i papiraviser. John Einar Sandvand (@JohnEi) tvitret faktisk om PDF-aviser mens jeg skrev dette, og han oppsummerte sin erfaring av VG og Aftenposten på PDF slik:

@JohnEi oppsummerer

«Not as nice». Jeg stemmer i, det er ikke like bra. (Papir vs. PDF, ikke nett vs. papir). Det føles ikke like bra. Hvorfor?

En papiravis har to motstående sider. En sak er ofte spredd over disse to sidene, gjerne både overskrift og bilder. På skjermen lar ikke dette seg lese. Skal man se begge sidene, blir teksten uleselig (både på 13,3-tommers MacBook-skjerm (1280×800) og 32-tommers ekstern skjerm (1280×720)). Jeg er klar over at dette har med størrelse og oppløsning å gjøre, men selv med større skjerm/bedre oppløsning vil det ikke gi samme følelse som papir.

For å kunne lese, må jeg zoome. Da blir teksten lesbar, men bare deler av en side synlig. For å bla bruker jeg «hand tool», slik at jeg kan dra meg rundt. Det fungerer, men ikke godt.

Noen spørsmål dukker opp i hodet mitt. Vil dette bli bedre f.eks. på en Amazon Kindle DX? Jeg har ikke troen. Som Carsten Pihl (@carstenhp) påpeker, er PDF et format mest for utskrift, ikke skjerm. En PDF-utgave er ikke tilpasset skjermen, og heller ikke på en Kindle vil du få plass til to sider samtidig. Ergo mye fram og tilbake og klabb og babb.

Det neste er spørsmålet Carsten Pihl kom med i tvitringen jeg lenket til ovenfor. «Er det ikke bedre med web?» Nei, papir har sine fordeler. En av disse er merverdisakene, som jeg skrev om i innlegget «Fremtidens medier». En annen ting, som kanskje mest gjelder for region- og lokalaviser, er notiser. Og bursdager, hilsninger og dødsannonser. Disse er ikke tilgjengelige på samme måte på nett, der er i alle fall jeg prisgitt overskriftene og de viktigste sakene. Småsaker leser jeg stort sett bare på papir.

Det tredje spørsmålet er om det er nødt til å være slik. Hvorfor kan man ikke lage en «tilpasset utgave» av papiravisa for oss som faktisk ser fordelene PDF har over nettavisene? Det perfekte hadde vært om «arket» blir snudd 90 grader, slik at vi får breddeformat. Men det er ikke nødvendig, det holder å holde hver sak til én side. Med det mener jeg selvsagt overskrifter og bilder, ikke nødvendigvis saker som sådan. Behold notisene og alt det andre som gjør at vi heller vil lese papiravisa enn nettavisa.

På den måten tror jeg faktisk aviser kan tjene penger, spesielt hvis det blir laget i et lesebrettvennlig format. Automatiske nedlastinger, avisa er klar til å leses på lesebrettet når man setter seg ved frokostbordet. Og et PDF-abonnement teller like mye i opplagstallene som et vanlig abonnement, har det blitt meg fortalt. Vinn-vinn-vinn-situasjon. Litt mer arbeid på desken, men det sparer de fort inn på trykkekostnadene dersom konseptet blir populært og faktisk får gjennomslag.

Og til sist – momsfritak for PDF på samme måte som papiraviser. Selvsagt.