Jeg var i en slik situasjon denne uken da jeg skrev om elbiler i Bergen. Jeg hadde fått tilgang til et datasett som viste antall elbiler per 10.000 innbyggere i de største byene i landet – og utviklingen over tid.

[raw_html_snippet id="elbiler-bilde"]

Dette er et enkelt datasett som sier veldig mye. Skal man forklare alt med ord blir det en veldig lang artikkel. Da hadde jeg to valg: enten bruke noen få momenter i teksten, eller vise fram dataene.

For å vise frem informasjonen snudde jeg meg til Google. Da kunne jeg presentere det hele slik:

[raw_html_snippet id="elbiler"]

Dette er ikke vanskelig i det hele tatt. Faktisk er det mye enklere enn de fleste tror.

Datasettet jeg hadde var i Excel-format. Det er enkelt å importere i Googles regneark. Derfra er det få klikk til en veldig informativ og interaktiv graf.

Det første du gjør når du kommer inn i Google spreadsheats er å sørge for at du jobber med et regneark som har norsk formatering (altså komma som desimaltegn, ikke punktum som det er på amerikansk). Hele oppskriften følger i dette bildegalleriet:

Ser du? Ikke vanskelig i det hele tatt.

For å publisere grafen limer du inn HTML-koden på riktig sted. Hva som er riktig sted kommer an på hvilken plattform du er på.

PS: Hvis du, som meg, bruker WordPress på en egen server er det nokså enkelt når du først forstår hvordan. Med en plugin, nærmere bestemt Raw HTML Snippets, går det lett som en lek. Gjennom innstillingene i WP-panelet kan du legge til en HTML-kode, og deretter sette den inn i et blogginnlegg ved å sette inn

[raw_html_snippet id="my-unique-id"]

Enkelt og greit, egentlig.

Forsiden på bacheloroppgaven i journalistikk.

Jeg merker nå at dette kan bli et innlegg for de spesielt interesserte, men det får så være. Dere andre får bare surfe videre, mens vi som faktisk synes dette er interessant kan kose oss i fred.

Først må jeg presisere at jeg ikke ser på blogger som kilder i oppgaven – jeg ser kun på hvordan blogger blir brukt som innhold i nettavisene, altså henvisninger til blogginnlegg på nettavisenes forsider. Det var en bacheloroppgave, ikke en masteroppgave – jeg hadde 20 sider til disposisjon.

Uansett, utgangspunktet var at det ligger et demokratisk potensial i bloggene. I Stortingsmelding 57 (2000–2001) «I ytringsfrihetens tjeneste» heter det at «[e]t fungerende demokrati krever en befolkning som kan delta fritt i meningsutvikling om politikk og andre samfunnspørsmål». Enli og Skogerbø (2008) skriver i Digitale dilemmaer. Nye medieformer, nye utfordringer at «[d]e nye debattformene er interessante fra et demokratiperspektiv fordi de inkluderer uporfesjonelle mediedeltakere og dermed representerer en arena for debattanter som sjelden slipper til i de tradisjonelle mediene». På godt norsk: nye kanaler gir «vanlige folk» muligheten til å ytre meninger og diskutere saker de er opptatt av. Flere stemmer er bra for demokratiet, selv om det også kan lede oss inn i offentlighetens forfall. Men vil du vite mer om det får du lese oppgaven.

I oppgaven tok jeg for meg Adressa, Aftenposten, Bergens Tidende, Dagbladet og VG Nett. Hver dag i en uke, klokken 15.00, gikk jeg gjennom forsidene til disse nettavisene. Jeg registrerte blogghenvisninger på forsidene i et skjema, samt lagret skjermbilder og utskrifter av forsider og blogginnlegg.

Etter å ha samlet ganske mye data (8 A4-ark dataplott, diverse analyser, et par–tre hundre PDF- og PNG-filer) satt jeg igjen med et bilde av fem nettaviser med forskjellige tilnærminger. Dagbladet hadde ingen blogghenvisninger, mens Adressa, Aftenposten og Bergens Tidende lot eksperter blogge om utvalgte tema. Adressa og Bergens Tidende hadde hovedsaklig fotballblogger (Petter Rasmus og Doddo), mens Aftenposten hadde eksterne eksperter som blogget om litt av hvert. Eneste nettavis i undersøkelsen som slapp til «hvermannsen» var VG Nett. Hvem som helst kan si nesten hva som helst, men det er selvsagt en viss prioritering som avgjør hvem som havner på front.

Konklusjonen er at det er en lang vei å gå. Intensjonene kan kanskje være gode (selv om jeg har mine tvil, og ingen empiri å basere det på), men gjennomføringen er så som så – hvis vi ser det i lys av demokratiteori. I det store og hele kan det synes som at blogger ikke er noe nettavisene har satset på, det kan virke som noe de tenker at de er nødt til å ha for å henge med i tiden.

Av de fem nettavisene er det kun VG Nett – og til en viss grad Aftenposten – som kan sies å utnytte demokratipotensialet i noen særlig grad. Dagbladet hadde ingen blogger på front, Adressa og Bergens Tidende hadde én eller to bloggere. Aftenposten hadde sine eksperter, mens VG Nett slapp til hvem som helst. Men også VG Nett har en lang vei å gå dersom målet er å utnytte det demokratiske potensialet. Med ett unntak var alle blogghenvisningene gjemt bort nederst på siden. Unntaket var selvsagt en journalist i redaksjonen som blogget om fotball.

Har jeg ikke skremt deg bort ennå har du kanskje lyst til å lese selve oppgaven: Blogging i norske medier med vedlegg (PDF, 4,7 MB). Er du ekstra interessert kan du få se på plottingen av undersøkelsen også: Undersøkelse (XLSX (Excel), 37 kB). Undersøkelsen er med i oppgavefilen, men den er litt enklere å studere i Excel-format enn i PDF-format.

Og hvis du lurer på hvilken karakter jeg fikk på oppgaven: B. Hadde håpet på noe bedre, men B er ikke dårlig nok til at jeg syntes det var lurt å klage.

Egentlig skulle jeg jobbe i Trønder-Avisa denne sommeren også, og hadde en avtale om at jeg skulle få jobbe fulltid i sommer dersom jeg ønsket det. Men sånn blir det ikke i år.

Bergen by, sett fra Ulriken i mai 2008.

Norges beste avis. Jeg sendte nemlig tre søknader da redaksjonene rundt omkring lyste ut sommerjobbene sine. Sommerjobben jeg hadde mest lyst på var i den avisa jeg (og Mediebedriftenes Landsforening i 2007 og 2009) mener er Norges beste, en avis jeg faktisk savner å få levert på døra. Vi snakker selvsagt om Bergens Tidende.

Lang historie kort, jeg ble ringt opp, kalt inn på intervju, og halvannen uke etterpå hadde jeg takket ja til tilbudet om sommerjobb i BTs nyhetsredaksjon. Nærmere bestemt i avdelingen som går under navnet «Økonomi, politikk og utland».

BTs avishode siden avisa ble kåret til «Årets avis» av Mediebedriftenes Landsforening i mai 2009. Avisa fikk den samme utmerkelsen i 2007. (Skjermbilde)

Overrasket. For å være helt ærlig er det ganske mange tanker som surrer rundt i hodet mitt omkring akkurat dette nå.

For det første er jeg litt overrasket over at BT kontaktet meg, siden jeg ikke hadde gjort noe annet enn å sende en søknad og en CV. Det var ikke veldig aktiv jobbsøking, det var mer «sende en søknad bare i tilfelle, for det hadde jo vært sabla gøy».

For det andre gleder jeg meg noe helt vilt til å få prøve meg i BTs redaksjon. Det er en avis jeg har stor respekt for, og det kommer til å være veldig lærerikt å prøve seg i en annen og større redaksjon enn Trønder-Avisas. Jeg vet at det jobber utrolig mange dyktige folk i BT, og jeg gleder meg veldig til å kunne lære av de beste.

Savn. Samtidig er det litt trist at jeg ikke skal jobbe i Trønder-Avisa i sommer. Der kjenner jeg alle, og når jeg kommer til pulten min der føler jeg meg «hjemme». Jeg har stor tillit i redaksjonen. Jeg får stort sett gjøre som jeg vil. Selv om jeg er i nyhetsredaksjonen er det ikke noe i vegen for at jeg dekker en konsert eller to om jeg har lyst til det. Og i Trønder-Avisa er jeg tett på både papiret og nettet.

Jeg vet ikke hvordan det kommer til å bli i BT med tanke på nett og papir. Det jeg vet er at jeg gleder meg utrolig mye, men at jeg trolig må synge selv for at det skal bli noe særlig med sang i sommer. Det som er helt sikkert er at det kommer til å bli både sol og regn og latter, og tre av fire er jammen ikke verst det heller!

Og det kan jo hende at jeg får jobbet litt i Trønder-Avisa i perioden mellom bachelorinnleveringa i mai og sommerjobbstarten i juni. Kanskje jeg får både i pose og sekk?

Mange har vel ment at internett skulle ta livet av det meste. Musikkindustrien, TV, radio, aviser. Særlig papiraviser. Vel, jeg tror ikke noe på det.

Hva gjør avishusene for å sikre fremtidens avislesere?

Jeg er fullstendig klar over at verden er i endring, men jeg tror ikke papiravisene kommer til å dø, i alle fall ikke med det første. De kommer til å endres, og mange av avisene kommer nok til å dø. Men det skyldes ikke formatet, det skyldes innholdet.

Men de som ønsker å overleve, hva bør de satse på? De aller fleste avisene her i landet har mange felt hvor de har veldig mye å gå på. Men det viktigste er kanskje å sørge for at de unge leser aviser på papir. En av måtene de kan gjøre det på er gode studentrabatter.

Får avisene unge mennesker til å abonnere, er sjansen stor for at de fortsetter med det når de blir eldre. Da er det viktig å gi studentene gode priser, spesielt med tanke på hvordan studiestøtten er innrettet. (I studieåret 2009/2010 er studielån og -stipend 87.600 kroner, mens hvis vi ser på EU-normen for fattigdomsgrensa var den i 2005 på 127.000 kroner. Etter OECD-normen var den cirka 88.000 kroner i 2005.)

Altså, med lave studentpriser kan avisene lettere etablere adferdsmønster hos studentene. Blir du vant til å lese papiraviser til frokosten mens du studerer, er det lettere at denne vanen blir med deg når du skal ut i «den virkelige verden» også. Da skulle man jo tro at avisene hadde skikkelig gode studenttilbud, ikke sant?

Vel, jeg tok en sjekk.

Den eneste avisa som har gode studentpriser er Bergens Tidende med cirka 70 prosent rabatt, mens mange har lagt seg rundt 50 prosent.

Avisa Nordland, Klassekampen, Morgenbladet og Namdalsavisa har tydeligvis ikke spesielt lyst på studenter som kunder, og de ligger på rundt 25 prosent rabatt.

Klassekampen og Morgenbladet er dog i en litt annen klasse, ettersom de er aviser «for spesielt interesserte». Men det er jo Dagens Næringsliv, Dagsavisen og Vårt Land også, så det er kanskje ikke et gyldig argument.

Sunnmørsposten har tilsynelatende ikke lyst på studenter som abonnenter i det hele tatt. De har har kund 15 prosent studentrabatt.

Har avisene med lave studentrabatter gitt opp? Venter de på at fremtiden skal komme og dagens abonnenter dø ut, slik at de kan legge inn årene? Eller mangler de en bevisst tenking rundt dette?

Eller tenker de annerledes enn meg? Tenker de at folk abonnerer på avisa hvis de vil og har interesse av det, og at incentiver i form av rabatter ikke er nødvendig? Tenker de at nettet kommer til å ta over papiravisenes funksjon, og at papiravisa derfor er unødvendig?

Hva tror du?