Det er noen elementer som må på plass for at det virkelig skal være fredag. Taco i magen, Morgenbladet og Aftenposten med A-magasinet som lesestoff samt Dagsnytt 18 på NRK2.

Ett av høydepunktene denne fredagen av A-magasinets fotoreportasje fra undergrunnsbanen i Tokyo. Folk presset [...]]]> Selv om det ikke er fredag i dag må dette innlegget publiseres likevel.

Det er noen elementer som må på plass for at det virkelig skal være fredag. Taco i magen, Morgenbladet og Aftenposten med A-magasinet som lesestoff samt Dagsnytt 18 på NRK2.

Ett av høydepunktene denne fredagen av A-magasinets fotoreportasje fra undergrunnsbanen i Tokyo. Folk presset opp mot glasset, uten mulighet for å gjemme seg når Michael Wolf løfter kameraet for å knipse. Svette og dugg gjør det vanskelig å se gjennom vinduene.

Bildene var fantastiske, og minnet om at det kanskje ikke er så ille å bo her i Bodø likevel.

Dessverre kan jeg ikke vise noen av bildene her på bloggen min, men bildene er tilgjengelige på Wolfs hjemmeside. Bildeserien heter Tokyo Subway Dreams.

I tillegg til å vise bildene oppga A-magasinet URL-en til en YouTube-video som viser hvordan rushtiden på Tokyos undergrunnsbane er. Når man ser dette er det lett å konkludere med at det går helt greit å bo i Bodø, hvor jeg aldri har opplevd å måtte stå på bussen.

Tenk deg at du står som sild i tønne på en av disse vognene. Så skal du av på neste stasjon…

PS: Sjekk Is it Friday? og Is it Friday yet? om du er usikker på om det er fredag i dag.

Profilen min lød som følger:

Student, nerd, livsnyter, (analog) fotograf, journalist, sportsidiot, Guitar Hero-helt, tenker, dranker, leser, skribent, språkelsker, etc.

Alt dette er selvsagt sant, kanskje med unntak av Guitar Hero-helt. Det begynner [...]]]> Plutselig slo det meg. Den profilen jeg hadde på twitter var suboptimal. (Ja, suboptimal er et veldig … suboptimalt ord, men jeg liker det likevel.)

Profilen min lød som følger:

Student, nerd, livsnyter, (analog) fotograf, journalist, sportsidiot, Guitar Hero-helt, tenker, dranker, leser, skribent, språkelsker, etc.

Alt dette er selvsagt sant, kanskje med unntak av Guitar Hero-helt. Det begynner å bli en stund siden sist jeg spilte Guitar Hero nå, men jeg var min egen helt og bedre enn mine venner en stund. Kanskje er jeg det fortsat?

Uansett. Nå er profilen oppdatert. Det er ikke de helt store endringene, men de teller likevel.

Jeg er nå:

Journalist, student, nerd, fotograf, internettinnbygger, tenker, språkelsker, glad skattebetaler, livsnyter, dranker, skribent, sportsidiot, trønder, etc.

Borte er statusen som Guitar Hero-helt. Det er også analog-delen av fotografen i meg. Jeg har fortsatt en god samling analoge kamera, men tida mellom hver gang jeg tar bilder på film øker. Det samme gjør selvfølgelig tida mellom hver gang jeg fremkaller film. Derfor måtte den delen ut.

Men det viktigste var å få inn et noen nye ting, samt å reorganisere hele lista. Jeg er mer journalist enn jeg er student, og så videre. Til en viss grad.

Men uansett. De nye tingene:

• internettinnbygger
• glad skattebetaler
• trønder

Jeg lever mitt liv på nettet. Selv om ikke alt er offentlig og selv om du ikke får ta del i alt, er mye av livet mitt online.

Jeg betaler min skatt med glede. Selv om jeg gjerne skulle hatt hver eneste krone selv, ser jeg verdien av å dele. Som Frank M. Rossavik skrev i Morgenbladet 7. mai 2010:

Pensjonert statsmeteorolog Vidar Theisen sa en gang i et intervju at han ikke krevde minstefradrag fordi han så gjerne ville bidra litt ekstra til fellesskapet. Helt der har ikke jeg vært. Men skatt har jeg alltid betalt med sinnsro, og uten å bruke mange kalorier på å finne lure fradrag. For min del kan skattene gjerne også økes, hvis det gir bedre offentlige tjenester.

Og jeg er selvsagt trønder. Av hele min sjel. Selv om jeg ikke alltid oppfattes sånn, så er jeg det når du kommer til bunns.

Spør Google og du får svar. (Foto: Skjermbilde)

Poenget med forskning.

«Hva er poenget [...]]]> Google sender meg av og til noen ganske merkelige spørsmål. Ved hjelp av Google Analytics ser jeg hva folk har søkt på for å komme til min ringe blogg, og det er de merkeligste ting. Her forsøker jeg å besvare noen av spørsmålene.

Spør Google og du får svar. (Foto: Skjermbilde)

Poenget med forskning.

«Hva er poenget med forskning?» Det enkleste er selvsagt å gjøre et søk på Google. Da kommer jeg opp på femteplass med en sak om Alexander Rybak og fossilet Ida. Men det har ikke så mye med saken å gjøre.

Wikipedia sier at forskning «er en aktiv, grundig og systematisk granskning for å finne ny viten og øke kunnskapen. [...] Alle kan drive med forskning, men som oftest tenker man på vitenskapelig ansatte på universitet, forskningsinstitutter eller andre steder.» Det vises også til OECD. Organisasjonen mener ifølge Wikipedia at «Forskning og utviklingsarbeid (FoU) er skapende arbeid på systematisk grunnlag med henblikk på å øke den vitenskabelige og tekniske viten, herunder viten vedrørende mennesker, kultur og samfunn – samt utnyttelse av den eksisterende viten til å anvise nye praktiske anvendelser.»

URL til et bilde.

Høyreklikk på bildet og velg «Kopier bildeadresse». (Foto: Skjermbilde)

«Hvordan finner man url til et bilde?» Hvorfor folk da har havnet på bloggen min vet jeg ikke. Men et svar kan man jo gi likevel.

For å finne URL-en til et bilde kan du høyreklikke på bildet og velge «kopier bildeadresse». Gjett hva som skjer da? Joda, URL-en til bildet kopieres så du kan lime den inn et annet sted. Men husk at du ikke skal stjele bilder. Sjekk alltid om du har lov til å bruke bildet! Sett deg inn i Creative Commons-systemet; en grei innføring får du ved å klikke på «Commons deed» for hver lisens på creativecommons.no. Skal du ha bilder til din private, ikke-kommersielle blogg er det veldig enkelt å finne bilder på Flickr med riktig lisens (BY). Å bruke bilder fra nettaviser, andre blogger eller Googles bildesøk er ikke greit med mindre du får tillatelse fra bildets eier.

Årsaken til Panamakanalen.

Gatun Locks, Panama Canal. (Foto: lyng883 / CC-By-2.0)

«Hvorfor panamakanalen ble funnet opp». Jo, nå skal du høre. Panamakanalen er ved siden av Suezkanalen verdens viktigste kanal. Den gjør det mulig for skip å ta snarveien fra Atlanderhavet til Stillehavet – uten å måtte gå rundt Kapp Horn på Sør-Amerikas spiss. «En seilingsrute fra New York til San Francisco gjennom kanalen er på 9 500 kilometer, noe som er under halvparten av den tidigere ruten rundt Kapp Horn, som er 22 500 kilometer lang», står det på Wikipedia. Historien om hvorfor kanalen ble bygget i Panama i stedet for i Nicaragua er fascinerende, og den kan du også lese på Wikipedia. Har du lyst til å se en timelapse fra Panamakanalen har jeg selvsagt laget det, og jeg antar det var grunnen til at noen havnet på bloggen min med dette søket.

Antall bilder på minnekortet.

«Mange raw bilder på 4gb». Om man får mange RAW-bilder på en 4GB-brikke? Det kommer selvsagt an på hvilken oppløsning du bruker. Med full oppløsning på Canon EOS350D (8 megapixler) er svaret «ja», men med Canon EOS 7D (18 megapixler) er svaret «nei». Med 18 mpix og 4GB får man plass til cirka 150 bilder. Med 8 mpix får man kanskje plass til 350 bilder. Løsningen? Kjøp større minnekort – med god hastighet. Jeg bruker nå et SanDisk 16 GB Extreme III, og det er i treigeste laget. Neste minnekort blir enten Sandisk 16GB Extreme UDMA (60MB/s) eller SanDisk 16GB Extreme Pro UDMA (90MB/s). Eller et 32- eller 64GB-kort, men UDMA blir det i alle fall.

Eir Inderhaug i Aftenposten.

Eir Inderhaug på Stiklestad, sommeren 2009. (Foto: Fredrik Mandal)

«Kultur Aftenposten Eir Inderhaug 2010». Saken i Aftenpostens kulturdel om Eir Inderhaug var på trykk fredag 19. mars 2010. Det er mulig du finner artikkelen ved å søke i Retriever Research, og den er verdt å lete fram. Men uansett: jeg er full av beundring for dama, og la ut noen bilder av henne i kreativbloggen min etter å ha lest artikkelen.

Sånn, Google. Er du fornøyd med svarene du har fått?

«Crowdsourcing er en spesiell form for dugnad, hvor en stor, litt udefinerbar gruppe gjør en felles oppgave basert på fellesskap, medvirkning og selvorganisering [...]. Ordet er et ordspill på outsourcing og [...]]]> I dag har jeg kommet over to forskjellige tilnærminger til crowdsourcing. Vet du ikke hva crowdsourcing er? Slapp av, det kommer en forklaring.

«Crowdsourcing er en spesiell form for dugnad, hvor en stor, litt udefinerbar gruppe gjør en felles oppgave basert på fellesskap, medvirkning og selvorganisering [...]. Ordet er et ordspill på outsourcing og henspiller på at et firma kan bruke disse mekanismene for å nå et mål.»

Wikipedia, 23.03.2010.

Sammen er vi jo klokere, ikke sant? Vel, jeg blogger her litt om to tilnærminger: VG Rett (VG Nett) og Debate 2010 (Telegraph.co.uk).

Crowdsouring på VG Nett og Telegraph.co.uk. (Skjermbilder)

VG Rett. I dag slapp VG Nett nyheten om «VG Rett». «Er du en av de kvalitetsbevisste leserne som irriterer deg over skrive- og faktafeil på VG Nett, gir vi deg nå muligheten til å bruke frustrasjonen konstruktivt», skriver de på VG Meta – bloggen de omtaler som «VG Nett fra innsiden».

Skjermbilde fra forsiden til VG Nett, 23.10.2010.

«Enhver feil på VG Nett er én feil for mye, og vi skal være de første til å erkjenne at vi har et markant forbedringspotensial i så måte», skriver de. Selv om «journalistene i VG Nett er levende opptatt av god kvalitet i alle ledd» mener René Svendsen (@renesvendsen) at «den enorme tekstproduksjonen under et kronisk tidspress» gjør det svært vanskelig å unngå både språkfeil og faktafeil.

Kloke hoder. Derfor har noen kloke hoder i VG Nett funnet ut at crowdsourcing er vegen å gå. Ved å la leserne som irriterer seg over feilene si fra på en effektiv måte kan VG Nett heve kvaliteten sin. De leter nå etter rundt hundre engasjerte og bevisste lesere til å hjelpe til.

På alvor? Vel og bra. VG Nett kan helt sikkert bli bedre som følge av denne crowdsourcingen. For å være helt ærlig tar jeg skrivefeil personlig. Alle skrivefeil viser, som Tom Arild Haugen (@TomArildHaugen) er inne på i sitt blogginnlegg om VG Rett, at leserne ikke blir tatt på alvor. Haugen skriver videre:

– Du må aldri undervurdere leserne, formante en av mine gamle mentorer i sin tid.
Den tanken slår meg igjen når VG fortsetter:
– Vi kan dessverre ikke betale noe for jobben som skal gjøres, men lover å lage en “VG-lista Korrekturlesere” der de beste dugnadsleserne blir gjort stas på.
Right! Så Norges største avis, både på nett og papir, devalueres til et dugnadsprosjekt?

Tom Arild Haugen på bloggen IdagImorgen under tittelen «Dagen blir snart den samme uten».

En yrkestittel. Jeg trekkes mellom disse to ytterpunktene. VG Nett vil bli bedre, og velger å bruke sin største og viktigste ressurs for å oppnå det de vil. De bruker leserne. VG Nett fortjener skryt og klapp på skulderen for nytenking og utvikling.

Samtidig blir VG Nett, Norges største nettavis, et dugnadsprosjekt. «Korrekturleseren var yrkestittelen til den som skulle påse at der ikke var feil i det som sto i bøker og aviser», står det på Wikipedia. Der står det også at Norges siste rene korrekturavdeling var i VG, og ble lagt ned i 2007. Det er jobben til menneskene som jobbet der som nå blir erstattet av dugnadsarbeid. For dugnadsarbeid får du som kjent din lønn i himmelen. Klapp på skulderen eller ris på rumpa til VG Nett?

Politisk crowdsourcing. I Storbritannia kom jeg også over et eksempel på crowdsourcing i dag. Det er det Telegraph.co.uk (Daily Telegraph/Sunday Telegraph) som står bak. Prosjektet heter «Debate 2010», og går fram mot valget som skal avholdes i mai/juni.

På Journalism.co.uk er prosjektet omtalt slik:

The Telegraph has launched a new site to crowdsource ideas and encourage reader interaction with its coverage of politics and party policies ahead of the UK general election.

Debate2010 will feature topics for discussion, posted by the site’s editorial team, relating to general policy areas, such as business, defence and economics. Users will then be able to submit their ideas in response to these questions posed by the debate team and vote for or against others’ suggestions.

Journalism.co.uk, 23.03.2010.

Velgernes ståsted. Redaktør Marcus Warren omtaler prosjektet som en meningsmåling i sanntid, og et forsøk på å kartlegge sakene fram mot valget sett fra velgernes ståsted. Ideer, ikke meninger og lange kommentarer, vil bli promotert av moderatorene på siden.

“Listening to your audience and understanding who you are trying to involve” is an important part of managing Telegraph.co.uk’s communities and will be crucial to the success of this project, Kate Day, communities editor at Telegraph.co.uk, told Journalism.co.uk.

Journalism.co.uk, 23.10.2010.

Det vil velges ut debattemner som er har relevans til nyhetsbildet, men redaksjonen vil også oppfordre til diskusjon rundt temaer som ikke dominerer i nyhetene. Kate Day håper at siden vil få fram både hull i den politiske tenkingen og velgernes synspunkter.

Flere nivå. Jeg liker dette, og jeg liker det på flere måter. Sosiale medier brukes til noe veldig konstruktivt, rent journalistisk er det veldig spennende – og jeg liker at dette er demokratiutviklende. Kan dette skape økt engasjement er det absolutt noe norske nettaviser bør tenke på til neste valg her til fjells.

Egentlig skulle jeg jobbe i Trønder-Avisa denne sommeren også, og hadde en avtale om at jeg [...]]]> «Sommer kommer, sommer kommer, sol og regn og latter og sang!» For min del vil sommeren i alle fall ha både sol og regn og latter. Sangen må jeg kanskje stå for selv denne sommeren, men det får så være.

Egentlig skulle jeg jobbe i Trønder-Avisa denne sommeren også, og hadde en avtale om at jeg skulle få jobbe fulltid i sommer dersom jeg ønsket det. Men sånn blir det ikke i år.

Bergen by, sett fra Ulriken i mai 2008.

Norges beste avis. Jeg sendte nemlig tre søknader da redaksjonene rundt omkring lyste ut sommerjobbene sine. Sommerjobben jeg hadde mest lyst på var i den avisa jeg (og Mediebedriftenes Landsforening i 2007 og 2009) mener er Norges beste, en avis jeg faktisk savner å få levert på døra. Vi snakker selvsagt om Bergens Tidende.

Lang historie kort, jeg ble ringt opp, kalt inn på intervju, og halvannen uke etterpå hadde jeg takket ja til tilbudet om sommerjobb i BTs nyhetsredaksjon. Nærmere bestemt i avdelingen som går under navnet «Økonomi, politikk og utland».

BTs avishode siden avisa ble kåret til «Årets avis» av Mediebedriftenes Landsforening i mai 2009. Avisa fikk den samme utmerkelsen i 2007. (Skjermbilde)

Overrasket. For å være helt ærlig er det ganske mange tanker som surrer rundt i hodet mitt omkring akkurat dette nå.

For det første er jeg litt overrasket over at BT kontaktet meg, siden jeg ikke hadde gjort noe annet enn å sende en søknad og en CV. Det var ikke veldig aktiv jobbsøking, det var mer «sende en søknad bare i tilfelle, for det hadde jo vært sabla gøy».

For det andre gleder jeg meg noe helt vilt til å få prøve meg i BTs redaksjon. Det er en avis jeg har stor respekt for, og det kommer til å være veldig lærerikt å prøve seg i en annen og større redaksjon enn Trønder-Avisas. Jeg vet at det jobber utrolig mange dyktige folk i BT, og jeg gleder meg veldig til å kunne lære av de beste.

Savn. Samtidig er det litt trist at jeg ikke skal jobbe i Trønder-Avisa i sommer. Der kjenner jeg alle, og når jeg kommer til pulten min der føler jeg meg «hjemme». Jeg har stor tillit i redaksjonen. Jeg får stort sett gjøre som jeg vil. Selv om jeg er i nyhetsredaksjonen er det ikke noe i vegen for at jeg dekker en konsert eller to om jeg har lyst til det. Og i Trønder-Avisa er jeg tett på både papiret og nettet.

Jeg vet ikke hvordan det kommer til å bli i BT med tanke på nett og papir. Det jeg vet er at jeg gleder meg utrolig mye, men at jeg trolig må synge selv for at det skal bli noe særlig med sang i sommer. Det som er helt sikkert er at det kommer til å bli både sol og regn og latter, og tre av fire er jammen ikke verst det heller!

Og det kan jo hende at jeg får jobbet litt i Trønder-Avisa i perioden mellom bachelorinnleveringa i mai og sommerjobbstarten i juni. Kanskje jeg får både i pose og sekk?

Jeg har i helga lagt inn en haug med innlegg, masse bilder og en video. Hvis [...]]]> Av og til er det greit å få luftet ut litt kreativitet. Kreativitet er jo som regel ikke gøy med mindre det kan deles med andre. Derfor opprettet jeg for en tid tilbake kreativbloggen min. Den finner du på http://kreativ.fmandal.no/.

Jeg har i helga lagt inn en haug med innlegg, masse bilder og en video. Hvis du har lyst til å se kan du vel ta turen over?

Ett av innleggene i kreativbloggen er med bilder av Eir Inderhaug. Hun var intervjuet i Aftenposten på fredag, og da jeg leste den saken kom jeg på et par bilder jeg ikke hadde lagt ut på Flickr en gang. De finner du nå i dette innlegget i kreativbloggen.

Men det er ikke alltid man vender tilbake til kladdene. Jeg har tre liggende nå. Tre kladder som kunne ha blitt [...]]]> I Wordpress kan man lagre kladder. Innlegg man begynner på, men av en eller annen grunn ikke skriver ferdig til publisering. Så ligger de der, til spott og spe, inntil man gjør noe med dem.

Men det er ikke alltid man vender tilbake til kladdene. Jeg har tre liggende nå. Tre kladder som kunne ha blitt gode blogginnlegg, men som nå har blitt liggende for lenge i kladdmappa.

Hvorfor hemmeligholde?

Det eldste er «Hvorfor hemmeligholde?». Et innlegg om hvorfor journalister ikke vil fortelle hva de stemmer, og hvor lurt det egentlig er. Om det ikke hadde vært bedre med full åpenhet. Jeg lagret kladden siste gang 17. september 2009, tre dager etter valget.

Det som satte meg i gang var saken «– Det forteller jeg ikke» på Journalisten.no. En sak om at svært få redaktører og journalister ville si hva de stemte. Jeg tenkte at åpenhet er bra, så hvorfor hemmeligholde? Men jeg kom aldri så langt at jeg skrev ferdig.

Minaretforbud

Det andre innlegget har tittelen «Minaretforbud». Det lagret jeg siste gang sent på kvelden 16. desember 2009. Kladden starter med to definerende setninger: «Et innlegg utenom det vanlige. Jeg tar stilling til et politisk spørsmål!»

Årsaken til at jeg ville skrive innlegget var en NTB-artikkel om at 31 prosent av de spurte i en landsomfattende spørreundersøkelse sier at de ønsker et forbud mot muslimske bønnetårn, minareter, i Norge. Saken stammet egentlig fra Aftenposten.

Jeg hadde tenkt å fortelle om hvor negativt jeg reagerte på trangsyntheten til 31 prosent av de spurte i undersøkelsen. Men så langt kom jeg aldri.

Rydd forsida

Den siste kladden er fra 6. januar 2010. Det bærer tittelen «Rydd forsida». Starten er «Av og til kommer norske medier med sjokkerende nyheter. Gode, gammeldagse “breaking news”. Rydd forsida, stop pressa!»

Igjen var det en NTB-artikkel som sto for inspirasjonen. En NTB-artikkel som ble gjengitt i utallige nettaviser og mange papiraviser. Trønder-Avisa trykte også artikkelen langt bak i avisa under «Godtfolk»-seksjonen. Artikkelen finner du bl.a. på RBnett.

Saken handlet om at Bjørnstjerne Bjørnson-biograf Edvard Hoem ikke var i tvil. «Bjørnson er en feiring verdig».

Herre min hatt. Rydd forsida!

Jeg stoppet skrivinga, rydda aldri forsida mi for den saken heller.

«… a digital experiense that reads like a newspaper, updates like a website, and delivers like – well, The New York Times.»

12. mai 2009 skrev jeg et blogginnlegg om Times Reader 2.0. Det er et program fra The New York Times (NYT) som kanskje best kan beskrives som en mellomting mellom papiravis og nettavis.

«… a digital experiense that reads like a newspaper, updates like a website, and delivers like – well, The New York Times.»

Apples iPad har blitt lansert. Skjermbilde fra Apple.com

Siden den gang har mye skjedd i vår verden. Det jeg ba om har fortsatt ikke kommet, men vi er nærmere. Apple har lansert sin tavle-PC, iPad, som plutselig muliggjør en av mine drømmer.

I mai konkluderte jeg med følgende:

Kobler man Times Reader 2.0 sammen med et lesebrett, da snakker vi. Gi meg et lesebrett med funksjonaliteten til dette programmet samt Wi-Fi ([...] 3G er ikke nødvendig, men kunne vært en fordel f.eks. når man er på hytta), og du har en sikker vinner i mine øyne. En kvalitetsredigert utgave, som alltid er oppdatert med siste nytt. Kan man ønske mer?

Hele blogginnlegget leser du her.

Nå har lesebrettet, eller tavle-PC-en, jeg ba om kommet. Nå er det vel bare Times Reader som mangler. Om den løsningen ikke er på plass innen få uker etter at iPad har kommet i salg blir jeg veldig overrasket. Da Steve Jobs presenterte iPad forleden, var det NY Times som ble brukt som ett av eksemplene i Safari. På alle bilder av iPad hvor Safari er åpent er det NY Times’ nettside som er avbildet.

Noen vil kanskje mene at det får være nok. Mange mener at nettaviser lett trumfer papiravisene. Jeg er tilbøyelig til å være enig, men bare på visse punkter.

Nettet trumfer papiret lett på hastighet og fordypningsmuligheter. Men papiret kan by på mer. På Drivhuskonferansen 2009 snakket Anders Brenna om sjokolademetaforen sin (se videoen under, levert av Hypervisjon). Kortsiktige behov mot langsiktige behov. På nett klikker du på fengende overskrifter, mens du i papiravisa i større grad leser saker du ikke ville ha klikket på i en nettavis. I alle fall er jeg sånn. Det mener jeg er et av de største fortrinnene til papiravisene. I tillegg til å gi deg det du vil ha nå, gir de deg også det som er bra for deg på lang sikt.

Notiser faller også inn under denne kategorien. På nettet kommer de bort i mengden (hvis de i det hele tatt publiseres), mens på papir er de plassert i margen slik at du får med deg noen småting hver dag.

Et annet fortrinn er redigeringen. En papiravis må prioritere knallhardt mellom saker. Blir det for mange sider faller annonseprosenten. Da ryker budsjettet. I stedet velger redaktøren ut de viktigste sakene, og leverer dem i postkassa mi neste morgen. (Jada, jeg er klar over sosiale medier og at vi i dag er våre egne redaktører, men for å holde innlegget innenfor en litt fornuftig lengde får jeg eventuelt komme tilbake til det en annen gang.)

Kan dette kombineres, på en måte som ligner på Times Reader 2.0, tror jeg vi snakker fornuftig.

Multimedialitet, løpende oppdateringer, interaktivitet og tydelige prioriteringer mener jeg er fire viktige poeng. Presentert på en måte som jeg kan ha ved siden av kaffekoppen under frokosten, på bussen, i sofaen. Hvor som helst.

Times Reader per i dag er ikke perfekt. Det er heller ikke iPad. Sammen blir de heller ikke perfekte, men vi nærmer oss. Når nettaviser får et Times Reader-lignende grensesnitt i nettleseren hopper jeg av glede.

Jeg har aldri sett et mer imponerende byggverk enn Panamakanalen. «Anlegget var, da det ble bygget, blant de største og vanskeligste ingeniørprosjekter noensinne», står det på Wikipedia. Siden jeg ikke har ingeniørkompetanse nok til å påstå at det fortsatt er det, får jeg bare si at [...]]]> And Now for Something Completely Different: Timelapse-video fra Panamakanalen!

Jeg har aldri sett et mer imponerende byggverk enn Panamakanalen. «Anlegget var, da det ble bygget, blant de største og vanskeligste ingeniørprosjekter noensinne», står det på Wikipedia. Siden jeg ikke har ingeniørkompetanse nok til å påstå at det fortsatt er det, får jeg bare si at kanalen er sykt imponerende den dag i dag.

Gatun Locks, på den karibiske sida av Panamakanalen. (Foto: lyng883 / CC BY 2.0)

Det knappe året jeg bodde i Panama (august 2002 til juli 2003) presterte jeg å ikke dra for å se på slusene en eneste gang. Jeg kjørte over kanalen utallige ganger, ettersom jeg måtte krysse den for å komme meg inn til Panama City, men jeg så aldri slusene. Å kjøre Puente de las Americas («Bridge of the Americas») over kanalen er jo omtrent som å krysse ei vanlig elv eller noe slik…

I ettertid har jeg vært i Panama tre ganger. På begge de to første returene mine dro jeg for å se på slusene, og jeg angrer på at jeg ikke gjorde det den tredje gangen. Neste gang blir det helt sikkert en ny slusetur!

Men i mellomtida, mens jeg drømmer om Panama, har jeg sluppet løs geeken i meg. Med hjelp av Automator, QuickTime og litt kjapp videoredigering har jeg fanget opp 24 timer av kanalens liv. Autoridad del Canal de Panamá (Panama Canal Authority), de som har ansvaret for kanalen, har satt opp fire webkamera langs kanalen.

Miraflores-slusene like ved Panama City (Stillehavet), utvidelsesprogrammet, Puente Centenario («hundreårsbrua», ei bru som ble bygget etter mitt år der), og Gatún-slusene like ved Colón på den karibiske siden. Kameraene ved slusene er i «HD», altså 1024×768 pixler, mens de to andre er i 640×480 pixler.

Jeg satte opp Automator til å laste ned bilder fra kameraene én gang i minuttet, og lot den drive på i 24 timer. Totalt ble det 5026 bilder. Med litt redigering og 60 bilder per sekund ser ett døgn langs Panamakanalen slik ut:

PS: Naiv som jeg er la jeg på låta «Panama» av Van Halen. (Ikke fordi den har noe med landet Panama å gjøre, den handler faktisk om en bil, men fordi det var en av låtene vi spilte høyt da vi var på roadtrip i Panama i 2006. Så det så. Good times.) Men selvsagt ble jeg anklaget for å ha brutt copyrightlover i det jeg lastet opp. YouTube har visst en automatisk sanggjenkjenningsalgoritme av noe slag. Så da ble det noe crappy YouTube-musikk i stedet…