Bakgrunnen for appen er som så ofte ellers: Jeg hadde et behov, og ingen hadde løst behovet slik jeg ville. Da måtte jeg løse det selv.

Jeg liker å bruke prosenter når jeg kan. Men jeg bruker prosentregning så sjelden at jeg har problemer med å huske formlene fra gang til gang. Eller jeg er usikker på om jeg husker formlene riktig, og det er litt flaut å oppdage etter at saken er publisert at nei, denne gangen husket jeg feil. (Nå har ikke det skjedd ennå, men frykten har vært levende.)

Derfor har jeg som regel brukt en online prosentkalkulator (for eksempel Percentage Calculator) for å være på den sikre siden. Men nå har jeg altså laget meg en iPhone-app som gjør dette for meg.

Ved å trykke på bildet kommer du til appen i App Store.

Den heter noe så originalt som Prosent, og er selvsagt tilgjengelig i iTunes App Store.

Programmeringen var mye enklere enn jeg fryktet, særlig ettersom jeg ikke kan så veldig mye mer enn webprogrammering. Jeg har riktignok programmert litt i mine veldig unge år, men det er etter hvert ganske lenge siden. Og Objective C er ikke akkurat min hjemmebane.

Men jeg klarte å lure meg unna det meste av Objective C-programmering. iOS SDK har jeg også stort sett klart meg fint uten. Jeg fant nemlig et SDK som lar meg bruke det jeg kan: HTML og JavaScript. NimbleKit heter det, og det kan du laste ned gratis for å prøve. Før du skal sende inn til App Store må du riktignok kjøpe det, men med en pris på 99 dollar var ikke det en uoverkommelig utgift.

Noen hinder var det på veien, men med Google er alt mulig.

Første versjon av appen er bare på norsk, men når jeg får tid til det skal jeg i alle fall lage den på et par-tre språk til. Da er det mulig jeg må endre navn på appen, men den tid, den sorg. Akkurat nå nyter jeg at min første app er tilgjengelig i sjappa, og at den faktisk har blitt lastet ned mer enn forventet gjennom juleferien.

Drømmen handler om en av de største ismene som rider landet vårt. Den handler om i forhold til-ismen.

«I forhold til» har gjennomsyret språket vårt. Jeg bruker det selv fra tid til annen, men prøver å bite meg hardt i tungen hver gang.

Regelen er enkel: kan «i forhold til» byttes ut med «sammenlignet med»? Hvis svaret på spørsmålet er ja blir setningen som regel mye bedre om du faktisk bytter. Er svaret nei skal du ikke bruke «i forhold til», men i stedet finne et uttrykk som passer.

Det krever ikke så mye, men om vi alle sammen gjør vårt blir verden plutselig et bedre sted.

(Dette innlegget ble skrevet i romjula, men av en eller annen merkelig grunn bare lagret som en kladd. Så tolk det som en litt forsinket romjulsdrøm, om du vil.)

Faksimiler av VG 13. og 27. juli 2005 i kjølvannet av terroraksjonene i London og Sharm el-Sheikh.

Men etter 22. juli kan jeg ikke huske å ha sett eller hørt en eneste journalist som har spurt Den norske kirken om det samme. Eller det norske folk som sådan. Pussig, sier du? Var ikke terroristen etnisk norsk? Ble han ikke beskrevet som kristen i dagene som fulgte? Skulle han ikke «beskytte» vesten mot islamiseringen av Europa, det som i antijihadistiske miljøer omtales som «Eurabia»?

Jeg skrev selv om det såkalte manifestet terroristen publiserte få timer før ugjerningene, og siterte blant annet fra det han skrev om hva som kunne skje om han overlevde en aksjon:

Jeg vil bli stemplet som det største (nazi-)monsteret siden andre verdenskrig. (…) Men jeg vil alltid vite at jeg er kanskje den største vinneren Europa har sett siden 1950. Jeg er en av mange ødeleggere av kulturmarxismen, og derfor en sann helt av Europa, en redder for vårt folk og for europeisk kristendom. Et perfekt eksempel som bør bli kopiert, applaudert og feiret. Den perfekte ridderen jeg alltid ville være.

BT.no, 23. juli, min utheving. (Det gir en rar smak i munnen å lese denne saken fem måneder senere…)

Riktignok ble høyreradikale partier og antijihadister spurt om de tok avstand fra terroren, men hadde det ikke også vært naturlig å spørre kirken om de tok avstand fra ugjerningene?

Jeg sendte en e-post til Trude Evenshaug, kommunikasjonsdirektør i Kirkerådet, Den norske kirke, hvor jeg spurte om ledende personer i kirken ble forberedt på at det kunne komme slike spørsmål fra pressen, og om spørsmålene faktisk kom.

Hva tror du hun svarte? Joda, medietreningen ble gitt, forberedelsene gjort, men spørsmålene kom aldri:

Så fort det ble klart at terroristen var en hvit nordmann, som knyttet handlingene sine til et mål om å beskytte kristen kultur, forberedte jeg kirkens ledere (særlig preses Helga Haugland Byfuglien) på et slikt spørsmål, men det kom ikke.

I dagene som fulgte, var det først og fremst utenlandsk presse som var opptatt av eventuell konflikt mellom trossamfunn i Norge, og som kontaktet kirken med slike spørsmål. Deres referanserammer var helt andre samfunnsforholdene enn det norske (særlig var det henvisninger til kristenfundamentalistiske bombene av abortklinikker) og vi brukte mye tid på å forklare at konservative kristne miljøer i Norge ikke er det samme som for eksempel i USA.

Det var tett kontakt mellom kirken og muslimske ledere i dagene etter terroren, og deres understreking av at dette selvsagt ikke hadde med kristendom å gjøre, var også viktig for hvordan dette ble håndtert i offentligheten.

Kirkens ledere har siden publisert kronikker som sier at det er blasfemi å knytte terrorhandlinger til forsvar for kristendom, og (sammen med Islamsk råd Norge) lansert verktøykasse mot religiøs ekstremisme.

Jeg er ikke den eneste som har stilt dette spørsmålet.

Medierna, Sveriges Radios medieprogram, intervjuet Eva Almqvist, pressesekretær i Svenska kyrkan, i sin sending 30. juli (32 minutter ut i denne MP3-filen). Reporteren startet med å spørre om Svenska kyrkan hadde fått spørsmål om de tok avstand fra terrorhandlingene i Norge.

– Det er kommet et par reaksjoner fra privatpersoner, men det er ingen journalister eller medier som har ringt angående akkurat det spørsmålet, svarer Almqvist.

– En bruker jo å gjøre det når muslimer utfører terroraksjoner i islams navn, så og si, da må representanter fra ulike muslimske organisasjoner liksom ta avstand fra det og si at vi er ikke sånn? spør journalisten.

– Ja, jeg er enig, og synes det hadde vært logisk om det spørsmålet hadde kommet til oss i denne sammenhengen, med det har det ikke gjort.

– Jeg tenker egentlig tvert om. Er det ikke egentlig bra at det ikke kommer til dere, men den burde kanskje heller ikke komme til muslimske organisasjoner den gang det er muslimske terrorister?

– Jo, absolutt, det er jeg helt enig med deg i, sier Almqvist.

Almqvist fortsetter med å si at hun håper dette kan få folk til å innse at muslimske terrorister er like lite representative for islam som kristne terrorister er for kristendom.

Medieforsker Elisabeth Eide, professor ved UiO og professor II ved UiB. Foto: Fredrik Mandal.

Jeg har også snakket med medieforsker og professor Elisabeth Eide (UiO/UiB) om dette da hun holdt et foredrag om mediadiskurser, migrasjon og debatt etter 22. juli ved UiB i november.

Da spurte jeg henne om hvorfor ingen har spurt kirken om de tar avstand fra handlingene, all den tid terroristen beskriver seg selv som kristen og en «redder for europeisk kristendom».

– Hvorfor har ingen spurt kirken om de tar avstand fra terroren?

– Si det, sa hun og tenkte seg litt om.

– Jeg tror svaret egentlig er veldig enkelt: majoriteten har ikke kollektiv skyldfølelse.

Så der har vi det. En majoritet føler ikke skyld for det en av deres «medlemmer» har gjort på samme måte som minoriteter gjør. Kan vi slå oss til ro med det?

Jeg er villig til å godta det som en forklaring på hvorfor spørsmålet aldri ble stilt av norsk presse, men jeg håper samtidig vi lærer noe av det hele.

La meg sitere Zenia Stampe, folketingsmedlem for Det radikale venstre, Venstres danske søsterparti. Hun skrev allerede 24. juli, to dager etter terrorangrepet, om kollektiv skyld etter Oslo:

Vi har i 10 år hørt moderate muslimer lavmælt bede os om at se den ekstremistiske terror som gale menneskers værk og ikke som en del af den muslimske tankeverden. Måske skulle vi have lyttet bedre efter.

Jeg håper vi har sett de siste muslimene måtte stå frem i media og ta avstand fra ekstreme handlinger utført av noen som tilfeldigvis har samme tro. For om noen hadde spurt meg om jeg tok avstand fra terroristens handlinger hadde jeg blitt beint fram forbanna.

Redigert 16. desember: Jeg blogger så sjelden at jeg glemte at lenker i bildetekst ikke fungerer. Sakene som er brukt som illustrasjon kan du lese på VG Nett:
– Steng alle moskeer
– Tar avstand fra terror
 I tillegg glemte jeg å legge til lenke til Medierna-sendingen, samt saken jeg skrev for På Høyden og Forskning.no om Elisabeth Eides foredrag.

Mammas pølsegryte, med mine modifikasjoner. Den eneste grunnen til at jeg legger den ut er at jeg synes den er veldig, veldig god. Og enkel å lage.

En kjapp hverdagsrett – som funker en hvilken som helst dag, spør du meg.

Ingredienser:

6 poteter
1 egg
Cirka 1 dl fløte
1 pakke potetmos (posemos)
2 dl melk (til posemosen)
1 stor spiseskje margarin (til posemosen)
4 kyllingpølser (middagspølser)
1/2–1 løk
1/2 squash
4 små sjampinjonger
1 tomat
Krydder
Hvitost

Hos oss to holder dette til mer enn nok middag – og kveldsmat til meg. Cirka tre porsjoner, med andre ord.

Slik gjør du det:

Kutt potetene i terninger og kok. Jeg skreller ikke potetene, og jeg koker dem uten salt.

Kutt pølsene i terninger og stek. Løk og sjampinjong stekes med pølsene. Mot slutten av stekinga tilsettes squash kuttet i terninger og ha på krydder. Jeg bruker nykvernet pepper, chiliflak, oregano, timian, rosmarin, gressløk og grillkrydder. Og andre kryddersorter jeg har lyst til å bruke når jeg står der. Prøv deg frem!

Tøm av vannet av potetene og mos dem. Tilsett fløte til det blir en god blanding (cirka 1 dl?). Mos inn ett egg.

Mekk posemos etter anvisningene på pakken (3 dl vann, 2 dl melk, margarin. Jeg bruker ikke salt her heller).

Bland hjemmelaget potetmos med posemos.

Smør ei ildfastform og hell potetmosen i forma. Tilsett pølseblandingen og bland godt.

Legg en tomat i skiver oppå, før det hele toppes med et lag hvitost.

Stekes i ovnen på 225 grader til det er ferdig – cirka 20-30 minutter, når osten har fått litt skorpe.

La det hele hvile i noen minutter før det nytes.

Jeg var i en slik situasjon denne uken da jeg skrev om elbiler i Bergen. Jeg hadde fått tilgang til et datasett som viste antall elbiler per 10.000 innbyggere i de største byene i landet – og utviklingen over tid.

[raw_html_snippet id="elbiler-bilde"]

Dette er et enkelt datasett som sier veldig mye. Skal man forklare alt med ord blir det en veldig lang artikkel. Da hadde jeg to valg: enten bruke noen få momenter i teksten, eller vise fram dataene.

For å vise frem informasjonen snudde jeg meg til Google. Da kunne jeg presentere det hele slik:

[raw_html_snippet id="elbiler"]

Dette er ikke vanskelig i det hele tatt. Faktisk er det mye enklere enn de fleste tror.

Datasettet jeg hadde var i Excel-format. Det er enkelt å importere i Googles regneark. Derfra er det få klikk til en veldig informativ og interaktiv graf.

Det første du gjør når du kommer inn i Google spreadsheats er å sørge for at du jobber med et regneark som har norsk formatering (altså komma som desimaltegn, ikke punktum som det er på amerikansk). Hele oppskriften følger i dette bildegalleriet:

Ser du? Ikke vanskelig i det hele tatt.

For å publisere grafen limer du inn HTML-koden på riktig sted. Hva som er riktig sted kommer an på hvilken plattform du er på.

PS: Hvis du, som meg, bruker WordPress på en egen server er det nokså enkelt når du først forstår hvordan. Med en plugin, nærmere bestemt Raw HTML Snippets, går det lett som en lek. Gjennom innstillingene i WP-panelet kan du legge til en HTML-kode, og deretter sette den inn i et blogginnlegg ved å sette inn

[raw_html_snippet id="my-unique-id"]

Enkelt og greit, egentlig.

Forsiden på bacheloroppgaven i journalistikk.

Jeg merker nå at dette kan bli et innlegg for de spesielt interesserte, men det får så være. Dere andre får bare surfe videre, mens vi som faktisk synes dette er interessant kan kose oss i fred.

Først må jeg presisere at jeg ikke ser på blogger som kilder i oppgaven – jeg ser kun på hvordan blogger blir brukt som innhold i nettavisene, altså henvisninger til blogginnlegg på nettavisenes forsider. Det var en bacheloroppgave, ikke en masteroppgave – jeg hadde 20 sider til disposisjon.

Uansett, utgangspunktet var at det ligger et demokratisk potensial i bloggene. I Stortingsmelding 57 (2000–2001) «I ytringsfrihetens tjeneste» heter det at «[e]t fungerende demokrati krever en befolkning som kan delta fritt i meningsutvikling om politikk og andre samfunnspørsmål». Enli og Skogerbø (2008) skriver i Digitale dilemmaer. Nye medieformer, nye utfordringer at «[d]e nye debattformene er interessante fra et demokratiperspektiv fordi de inkluderer uporfesjonelle mediedeltakere og dermed representerer en arena for debattanter som sjelden slipper til i de tradisjonelle mediene». På godt norsk: nye kanaler gir «vanlige folk» muligheten til å ytre meninger og diskutere saker de er opptatt av. Flere stemmer er bra for demokratiet, selv om det også kan lede oss inn i offentlighetens forfall. Men vil du vite mer om det får du lese oppgaven.

I oppgaven tok jeg for meg Adressa, Aftenposten, Bergens Tidende, Dagbladet og VG Nett. Hver dag i en uke, klokken 15.00, gikk jeg gjennom forsidene til disse nettavisene. Jeg registrerte blogghenvisninger på forsidene i et skjema, samt lagret skjermbilder og utskrifter av forsider og blogginnlegg.

Etter å ha samlet ganske mye data (8 A4-ark dataplott, diverse analyser, et par–tre hundre PDF- og PNG-filer) satt jeg igjen med et bilde av fem nettaviser med forskjellige tilnærminger. Dagbladet hadde ingen blogghenvisninger, mens Adressa, Aftenposten og Bergens Tidende lot eksperter blogge om utvalgte tema. Adressa og Bergens Tidende hadde hovedsaklig fotballblogger (Petter Rasmus og Doddo), mens Aftenposten hadde eksterne eksperter som blogget om litt av hvert. Eneste nettavis i undersøkelsen som slapp til «hvermannsen» var VG Nett. Hvem som helst kan si nesten hva som helst, men det er selvsagt en viss prioritering som avgjør hvem som havner på front.

Konklusjonen er at det er en lang vei å gå. Intensjonene kan kanskje være gode (selv om jeg har mine tvil, og ingen empiri å basere det på), men gjennomføringen er så som så – hvis vi ser det i lys av demokratiteori. I det store og hele kan det synes som at blogger ikke er noe nettavisene har satset på, det kan virke som noe de tenker at de er nødt til å ha for å henge med i tiden.

Av de fem nettavisene er det kun VG Nett – og til en viss grad Aftenposten – som kan sies å utnytte demokratipotensialet i noen særlig grad. Dagbladet hadde ingen blogger på front, Adressa og Bergens Tidende hadde én eller to bloggere. Aftenposten hadde sine eksperter, mens VG Nett slapp til hvem som helst. Men også VG Nett har en lang vei å gå dersom målet er å utnytte det demokratiske potensialet. Med ett unntak var alle blogghenvisningene gjemt bort nederst på siden. Unntaket var selvsagt en journalist i redaksjonen som blogget om fotball.

Har jeg ikke skremt deg bort ennå har du kanskje lyst til å lese selve oppgaven: Blogging i norske medier med vedlegg (PDF, 4,7 MB). Er du ekstra interessert kan du få se på plottingen av undersøkelsen også: Undersøkelse (XLSX (Excel), 37 kB). Undersøkelsen er med i oppgavefilen, men den er litt enklere å studere i Excel-format enn i PDF-format.

Og hvis du lurer på hvilken karakter jeg fikk på oppgaven: B. Hadde håpet på noe bedre, men B er ikke dårlig nok til at jeg syntes det var lurt å klage.

Det er noen elementer som må på plass for at det virkelig skal være fredag. Taco i magen, Morgenbladet og Aftenposten med A-magasinet som lesestoff samt Dagsnytt 18 på NRK2.

Ett av høydepunktene denne fredagen av A-magasinets fotoreportasje fra undergrunnsbanen i Tokyo. Folk presset opp mot glasset, uten mulighet for å gjemme seg når Michael Wolf løfter kameraet for å knipse. Svette og dugg gjør det vanskelig å se gjennom vinduene.

Bildene var fantastiske, og minnet om at det kanskje ikke er så ille å bo her i Bodø likevel.

Dessverre kan jeg ikke vise noen av bildene her på bloggen min, men bildene er tilgjengelige på Wolfs hjemmeside. Bildeserien heter Tokyo Subway Dreams.

I tillegg til å vise bildene oppga A-magasinet URL-en til en YouTube-video som viser hvordan rushtiden på Tokyos undergrunnsbane er. Når man ser dette er det lett å konkludere med at det går helt greit å bo i Bodø, hvor jeg aldri har opplevd å måtte stå på bussen.

Tenk deg at du står som sild i tønne på en av disse vognene. Så skal du av på neste stasjon…

PS: Sjekk Is it Friday? og Is it Friday yet? om du er usikker på om det er fredag i dag.

Profilen min lød som følger:

Student, nerd, livsnyter, (analog) fotograf, journalist, sportsidiot, Guitar Hero-helt, tenker, dranker, leser, skribent, språkelsker, etc.

Alt dette er selvsagt sant, kanskje med unntak av Guitar Hero-helt. Det begynner å bli en stund siden sist jeg spilte Guitar Hero nå, men jeg var min egen helt og bedre enn mine venner en stund. Kanskje er jeg det fortsat?

Uansett. Nå er profilen oppdatert. Det er ikke de helt store endringene, men de teller likevel.

Jeg er nå:

Journalist, student, nerd, fotograf, internettinnbygger, tenker, språkelsker, glad skattebetaler, livsnyter, dranker, skribent, sportsidiot, trønder, etc.

Borte er statusen som Guitar Hero-helt. Det er også analog-delen av fotografen i meg. Jeg har fortsatt en god samling analoge kamera, men tida mellom hver gang jeg tar bilder på film øker. Det samme gjør selvfølgelig tida mellom hver gang jeg fremkaller film. Derfor måtte den delen ut.

Men det viktigste var å få inn et noen nye ting, samt å reorganisere hele lista. Jeg er mer journalist enn jeg er student, og så videre. Til en viss grad.

Men uansett. De nye tingene:

• internettinnbygger
• glad skattebetaler
• trønder

Jeg lever mitt liv på nettet. Selv om ikke alt er offentlig og selv om du ikke får ta del i alt, er mye av livet mitt online.

Jeg betaler min skatt med glede. Selv om jeg gjerne skulle hatt hver eneste krone selv, ser jeg verdien av å dele. Som Frank M. Rossavik skrev i Morgenbladet 7. mai 2010:

Pensjonert statsmeteorolog Vidar Theisen sa en gang i et intervju at han ikke krevde minstefradrag fordi han så gjerne ville bidra litt ekstra til fellesskapet. Helt der har ikke jeg vært. Men skatt har jeg alltid betalt med sinnsro, og uten å bruke mange kalorier på å finne lure fradrag. For min del kan skattene gjerne også økes, hvis det gir bedre offentlige tjenester.

Og jeg er selvsagt trønder. Av hele min sjel. Selv om jeg ikke alltid oppfattes sånn, så er jeg det når du kommer til bunns.

Spør Google og du får svar. (Foto: Skjermbilde)

Poenget med forskning.

«Hva er poenget med forskning?» Det enkleste er selvsagt å gjøre et søk på Google. Da kommer jeg opp på femteplass med en sak om Alexander Rybak og fossilet Ida. Men det har ikke så mye med saken å gjøre.

Wikipedia sier at forskning «er en aktiv, grundig og systematisk granskning for å finne ny viten og øke kunnskapen. [...] Alle kan drive med forskning, men som oftest tenker man på vitenskapelig ansatte på universitet, forskningsinstitutter eller andre steder.» Det vises også til OECD. Organisasjonen mener ifølge Wikipedia at «Forskning og utviklingsarbeid (FoU) er skapende arbeid på systematisk grunnlag med henblikk på å øke den vitenskabelige og tekniske viten, herunder viten vedrørende mennesker, kultur og samfunn – samt utnyttelse av den eksisterende viten til å anvise nye praktiske anvendelser.»

URL til et bilde.

Høyreklikk på bildet og velg «Kopier bildeadresse». (Foto: Skjermbilde)

«Hvordan finner man url til et bilde?» Hvorfor folk da har havnet på bloggen min vet jeg ikke. Men et svar kan man jo gi likevel.

For å finne URL-en til et bilde kan du høyreklikke på bildet og velge «kopier bildeadresse». Gjett hva som skjer da? Joda, URL-en til bildet kopieres så du kan lime den inn et annet sted. Men husk at du ikke skal stjele bilder. Sjekk alltid om du har lov til å bruke bildet! Sett deg inn i Creative Commons-systemet; en grei innføring får du ved å klikke på «Commons deed» for hver lisens på creativecommons.no. Skal du ha bilder til din private, ikke-kommersielle blogg er det veldig enkelt å finne bilder på Flickr med riktig lisens (BY). Å bruke bilder fra nettaviser, andre blogger eller Googles bildesøk er ikke greit med mindre du får tillatelse fra bildets eier.

Årsaken til Panamakanalen.

Gatun Locks, Panama Canal. (Foto: lyng883 / CC-By-2.0)

«Hvorfor panamakanalen ble funnet opp». Jo, nå skal du høre. Panamakanalen er ved siden av Suezkanalen verdens viktigste kanal. Den gjør det mulig for skip å ta snarveien fra Atlanderhavet til Stillehavet – uten å måtte gå rundt Kapp Horn på Sør-Amerikas spiss. «En seilingsrute fra New York til San Francisco gjennom kanalen er på 9 500 kilometer, noe som er under halvparten av den tidigere ruten rundt Kapp Horn, som er 22 500 kilometer lang», står det på Wikipedia. Historien om hvorfor kanalen ble bygget i Panama i stedet for i Nicaragua er fascinerende, og den kan du også lese på Wikipedia. Har du lyst til å se en timelapse fra Panamakanalen har jeg selvsagt laget det, og jeg antar det var grunnen til at noen havnet på bloggen min med dette søket.

Antall bilder på minnekortet.

«Mange raw bilder på 4gb». Om man får mange RAW-bilder på en 4GB-brikke? Det kommer selvsagt an på hvilken oppløsning du bruker. Med full oppløsning på Canon EOS350D (8 megapixler) er svaret «ja», men med Canon EOS 7D (18 megapixler) er svaret «nei». Med 18 mpix og 4GB får man plass til cirka 150 bilder. Med 8 mpix får man kanskje plass til 350 bilder. Løsningen? Kjøp større minnekort – med god hastighet. Jeg bruker nå et SanDisk 16 GB Extreme III, og det er i treigeste laget. Neste minnekort blir enten Sandisk 16GB Extreme UDMA (60MB/s) eller SanDisk 16GB Extreme Pro UDMA (90MB/s). Eller et 32- eller 64GB-kort, men UDMA blir det i alle fall.

Eir Inderhaug i Aftenposten.

Eir Inderhaug på Stiklestad, sommeren 2009. (Foto: Fredrik Mandal)

«Kultur Aftenposten Eir Inderhaug 2010». Saken i Aftenpostens kulturdel om Eir Inderhaug var på trykk fredag 19. mars 2010. Det er mulig du finner artikkelen ved å søke i Retriever Research, og den er verdt å lete fram. Men uansett: jeg er full av beundring for dama, og la ut noen bilder av henne i kreativbloggen min etter å ha lest artikkelen.

Sånn, Google. Er du fornøyd med svarene du har fått?

«Crowdsourcing er en spesiell form for dugnad, hvor en stor, litt udefinerbar gruppe gjør en felles oppgave basert på fellesskap, medvirkning og selvorganisering [...]. Ordet er et ordspill på outsourcing og henspiller på at et firma kan bruke disse mekanismene for å nå et mål.»

Wikipedia, 23.03.2010.

Sammen er vi jo klokere, ikke sant? Vel, jeg blogger her litt om to tilnærminger: VG Rett (VG Nett) og Debate 2010 (Telegraph.co.uk).

Crowdsouring på VG Nett og Telegraph.co.uk. (Skjermbilder)

VG Rett. I dag slapp VG Nett nyheten om «VG Rett». «Er du en av de kvalitetsbevisste leserne som irriterer deg over skrive- og faktafeil på VG Nett, gir vi deg nå muligheten til å bruke frustrasjonen konstruktivt», skriver de på VG Meta – bloggen de omtaler som «VG Nett fra innsiden».

Skjermbilde fra forsiden til VG Nett, 23.10.2010.

«Enhver feil på VG Nett er én feil for mye, og vi skal være de første til å erkjenne at vi har et markant forbedringspotensial i så måte», skriver de. Selv om «journalistene i VG Nett er levende opptatt av god kvalitet i alle ledd» mener René Svendsen (@renesvendsen) at «den enorme tekstproduksjonen under et kronisk tidspress» gjør det svært vanskelig å unngå både språkfeil og faktafeil.

Kloke hoder. Derfor har noen kloke hoder i VG Nett funnet ut at crowdsourcing er vegen å gå. Ved å la leserne som irriterer seg over feilene si fra på en effektiv måte kan VG Nett heve kvaliteten sin. De leter nå etter rundt hundre engasjerte og bevisste lesere til å hjelpe til.

På alvor? Vel og bra. VG Nett kan helt sikkert bli bedre som følge av denne crowdsourcingen. For å være helt ærlig tar jeg skrivefeil personlig. Alle skrivefeil viser, som Tom Arild Haugen (@TomArildHaugen) er inne på i sitt blogginnlegg om VG Rett, at leserne ikke blir tatt på alvor. Haugen skriver videre:

– Du må aldri undervurdere leserne, formante en av mine gamle mentorer i sin tid.
Den tanken slår meg igjen når VG fortsetter:
– Vi kan dessverre ikke betale noe for jobben som skal gjøres, men lover å lage en “VG-lista Korrekturlesere” der de beste dugnadsleserne blir gjort stas på.
Right! Så Norges største avis, både på nett og papir, devalueres til et dugnadsprosjekt?

Tom Arild Haugen på bloggen IdagImorgen under tittelen «Dagen blir snart den samme uten».

En yrkestittel. Jeg trekkes mellom disse to ytterpunktene. VG Nett vil bli bedre, og velger å bruke sin største og viktigste ressurs for å oppnå det de vil. De bruker leserne. VG Nett fortjener skryt og klapp på skulderen for nytenking og utvikling.

Samtidig blir VG Nett, Norges største nettavis, et dugnadsprosjekt. «Korrekturleseren var yrkestittelen til den som skulle påse at der ikke var feil i det som sto i bøker og aviser», står det på Wikipedia. Der står det også at Norges siste rene korrekturavdeling var i VG, og ble lagt ned i 2007. Det er jobben til menneskene som jobbet der som nå blir erstattet av dugnadsarbeid. For dugnadsarbeid får du som kjent din lønn i himmelen. Klapp på skulderen eller ris på rumpa til VG Nett?

Politisk crowdsourcing. I Storbritannia kom jeg også over et eksempel på crowdsourcing i dag. Det er det Telegraph.co.uk (Daily Telegraph/Sunday Telegraph) som står bak. Prosjektet heter «Debate 2010», og går fram mot valget som skal avholdes i mai/juni.

På Journalism.co.uk er prosjektet omtalt slik:

The Telegraph has launched a new site to crowdsource ideas and encourage reader interaction with its coverage of politics and party policies ahead of the UK general election.

Debate2010 will feature topics for discussion, posted by the site’s editorial team, relating to general policy areas, such as business, defence and economics. Users will then be able to submit their ideas in response to these questions posed by the debate team and vote for or against others’ suggestions.

Journalism.co.uk, 23.03.2010.

Velgernes ståsted. Redaktør Marcus Warren omtaler prosjektet som en meningsmåling i sanntid, og et forsøk på å kartlegge sakene fram mot valget sett fra velgernes ståsted. Ideer, ikke meninger og lange kommentarer, vil bli promotert av moderatorene på siden.

«Listening to your audience and understanding who you are trying to involve» is an important part of managing Telegraph.co.uk’s communities and will be crucial to the success of this project, Kate Day, communities editor at Telegraph.co.uk, told Journalism.co.uk.

Journalism.co.uk, 23.10.2010.

Det vil velges ut debattemner som er har relevans til nyhetsbildet, men redaksjonen vil også oppfordre til diskusjon rundt temaer som ikke dominerer i nyhetene. Kate Day håper at siden vil få fram både hull i den politiske tenkingen og velgernes synspunkter.

Flere nivå. Jeg liker dette, og jeg liker det på flere måter. Sosiale medier brukes til noe veldig konstruktivt, rent journalistisk er det veldig spennende – og jeg liker at dette er demokratiutviklende. Kan dette skape økt engasjement er det absolutt noe norske nettaviser bør tenke på til neste valg her til fjells.