Men det er ikke alltid man vender tilbake til kladdene. Jeg har tre liggende nå. Tre kladder som kunne ha blitt [...]]]> I Wordpress kan man lagre kladder. Innlegg man begynner på, men av en eller annen grunn ikke skriver ferdig til publisering. Så ligger de der, til spott og spe, inntil man gjør noe med dem.

Men det er ikke alltid man vender tilbake til kladdene. Jeg har tre liggende nå. Tre kladder som kunne ha blitt gode blogginnlegg, men som nå har blitt liggende for lenge i kladdmappa.

Hvorfor hemmeligholde?

Det eldste er «Hvorfor hemmeligholde?». Et innlegg om hvorfor journalister ikke vil fortelle hva de stemmer, og hvor lurt det egentlig er. Om det ikke hadde vært bedre med full åpenhet. Jeg lagret kladden siste gang 17. september 2009, tre dager etter valget.

Det som satte meg i gang var saken «– Det forteller jeg ikke» på Journalisten.no. En sak om at svært få redaktører og journalister ville si hva de stemte. Jeg tenkte at åpenhet er bra, så hvorfor hemmeligholde? Men jeg kom aldri så langt at jeg skrev ferdig.

Minaretforbud

Det andre innlegget har tittelen «Minaretforbud». Det lagret jeg siste gang sent på kvelden 16. desember 2009. Kladden starter med to definerende setninger: «Et innlegg utenom det vanlige. Jeg tar stilling til et politisk spørsmål!»

Årsaken til at jeg ville skrive innlegget var en NTB-artikkel om at 31 prosent av de spurte i en landsomfattende spørreundersøkelse sier at de ønsker et forbud mot muslimske bønnetårn, minareter, i Norge. Saken stammet egentlig fra Aftenposten.

Jeg hadde tenkt å fortelle om hvor negativt jeg reagerte på trangsyntheten til 31 prosent av de spurte i undersøkelsen. Men så langt kom jeg aldri.

Rydd forsida

Den siste kladden er fra 6. januar 2010. Det bærer tittelen «Rydd forsida». Starten er «Av og til kommer norske medier med sjokkerende nyheter. Gode, gammeldagse “breaking news”. Rydd forsida, stop pressa!»

Igjen var det en NTB-artikkel som sto for inspirasjonen. En NTB-artikkel som ble gjengitt i utallige nettaviser og mange papiraviser. Trønder-Avisa trykte også artikkelen langt bak i avisa under «Godtfolk»-seksjonen. Artikkelen finner du bl.a. på RBnett.

Saken handlet om at Bjørnstjerne Bjørnson-biograf Edvard Hoem ikke var i tvil. «Bjørnson er en feiring verdig».

Herre min hatt. Rydd forsida!

Jeg stoppet skrivinga, rydda aldri forsida mi for den saken heller.

«… a digital experiense that reads like a newspaper, updates like a website, and delivers like – well, The New York Times.»

12. mai 2009 skrev jeg et blogginnlegg om Times Reader 2.0. Det er et program fra The New York Times (NYT) som kanskje best kan beskrives som en mellomting mellom papiravis og nettavis.

«… a digital experiense that reads like a newspaper, updates like a website, and delivers like – well, The New York Times.»

Apples iPad har blitt lansert. Skjermbilde fra Apple.com

Siden den gang har mye skjedd i vår verden. Det jeg ba om har fortsatt ikke kommet, men vi er nærmere. Apple har lansert sin tavle-PC, iPad, som plutselig muliggjør en av mine drømmer.

I mai konkluderte jeg med følgende:

Kobler man Times Reader 2.0 sammen med et lesebrett, da snakker vi. Gi meg et lesebrett med funksjonaliteten til dette programmet samt Wi-Fi ([...] 3G er ikke nødvendig, men kunne vært en fordel f.eks. når man er på hytta), og du har en sikker vinner i mine øyne. En kvalitetsredigert utgave, som alltid er oppdatert med siste nytt. Kan man ønske mer?

Hele blogginnlegget leser du her.

Nå har lesebrettet, eller tavle-PC-en, jeg ba om kommet. Nå er det vel bare Times Reader som mangler. Om den løsningen ikke er på plass innen få uker etter at iPad har kommet i salg blir jeg veldig overrasket. Da Steve Jobs presenterte iPad forleden, var det NY Times som ble brukt som ett av eksemplene i Safari. På alle bilder av iPad hvor Safari er åpent er det NY Times’ nettside som er avbildet.

Noen vil kanskje mene at det får være nok. Mange mener at nettaviser lett trumfer papiravisene. Jeg er tilbøyelig til å være enig, men bare på visse punkter.

Nettet trumfer papiret lett på hastighet og fordypningsmuligheter. Men papiret kan by på mer. På Drivhuskonferansen 2009 snakket Anders Brenna om sjokolademetaforen sin (se videoen under, levert av Hypervisjon). Kortsiktige behov mot langsiktige behov. På nett klikker du på fengende overskrifter, mens du i papiravisa i større grad leser saker du ikke ville ha klikket på i en nettavis. I alle fall er jeg sånn. Det mener jeg er et av de største fortrinnene til papiravisene. I tillegg til å gi deg det du vil ha nå, gir de deg også det som er bra for deg på lang sikt.

Notiser faller også inn under denne kategorien. På nettet kommer de bort i mengden (hvis de i det hele tatt publiseres), mens på papir er de plassert i margen slik at du får med deg noen småting hver dag.

Et annet fortrinn er redigeringen. En papiravis må prioritere knallhardt mellom saker. Blir det for mange sider faller annonseprosenten. Da ryker budsjettet. I stedet velger redaktøren ut de viktigste sakene, og leverer dem i postkassa mi neste morgen. (Jada, jeg er klar over sosiale medier og at vi i dag er våre egne redaktører, men for å holde innlegget innenfor en litt fornuftig lengde får jeg eventuelt komme tilbake til det en annen gang.)

Kan dette kombineres, på en måte som ligner på Times Reader 2.0, tror jeg vi snakker fornuftig.

Multimedialitet, løpende oppdateringer, interaktivitet og tydelige prioriteringer mener jeg er fire viktige poeng. Presentert på en måte som jeg kan ha ved siden av kaffekoppen under frokosten, på bussen, i sofaen. Hvor som helst.

Times Reader per i dag er ikke perfekt. Det er heller ikke iPad. Sammen blir de heller ikke perfekte, men vi nærmer oss. Når nettaviser får et Times Reader-lignende grensesnitt i nettleseren hopper jeg av glede.

Jeg har aldri sett et mer imponerende byggverk enn Panamakanalen. «Anlegget var, da det ble bygget, blant de største og vanskeligste ingeniørprosjekter noensinne», står det på Wikipedia. Siden jeg ikke har ingeniørkompetanse nok til å påstå at det fortsatt er det, får jeg bare si at [...]]]> And Now for Something Completely Different: Timelapse-video fra Panamakanalen!

Jeg har aldri sett et mer imponerende byggverk enn Panamakanalen. «Anlegget var, da det ble bygget, blant de største og vanskeligste ingeniørprosjekter noensinne», står det på Wikipedia. Siden jeg ikke har ingeniørkompetanse nok til å påstå at det fortsatt er det, får jeg bare si at kanalen er sykt imponerende den dag i dag.

Gatun Locks, på den karibiske sida av Panamakanalen. (Foto: lyng883 / CC BY 2.0)

Det knappe året jeg bodde i Panama (august 2002 til juli 2003) presterte jeg å ikke dra for å se på slusene en eneste gang. Jeg kjørte over kanalen utallige ganger, ettersom jeg måtte krysse den for å komme meg inn til Panama City, men jeg så aldri slusene. Å kjøre Puente de las Americas («Bridge of the Americas») over kanalen er jo omtrent som å krysse ei vanlig elv eller noe slik…

I ettertid har jeg vært i Panama tre ganger. På begge de to første returene mine dro jeg for å se på slusene, og jeg angrer på at jeg ikke gjorde det den tredje gangen. Neste gang blir det helt sikkert en ny slusetur!

Men i mellomtida, mens jeg drømmer om Panama, har jeg sluppet løs geeken i meg. Med hjelp av Automator, QuickTime og litt kjapp videoredigering har jeg fanget opp 24 timer av kanalens liv. Autoridad del Canal de Panamá (Panama Canal Authority), de som har ansvaret for kanalen, har satt opp fire webkamera langs kanalen.

Miraflores-slusene like ved Panama City (Stillehavet), utvidelsesprogrammet, Puente Centenario («hundreårsbrua», ei bru som ble bygget etter mitt år der), og Gatún-slusene like ved Colón på den karibiske siden. Kameraene ved slusene er i «HD», altså 1024×768 pixler, mens de to andre er i 640×480 pixler.

Jeg satte opp Automator til å laste ned bilder fra kameraene én gang i minuttet, og lot den drive på i 24 timer. Totalt ble det 5026 bilder. Med litt redigering og 60 bilder per sekund ser ett døgn langs Panamakanalen slik ut:

PS: Naiv som jeg er la jeg på låta «Panama» av Van Halen. (Ikke fordi den har noe med landet Panama å gjøre, den handler faktisk om en bil, men fordi det var en av låtene vi spilte høyt da vi var på roadtrip i Panama i 2006. Så det så. Good times.) Men selvsagt ble jeg anklaget for å ha brutt copyrightlover i det jeg lastet opp. YouTube har visst en automatisk sanggjenkjenningsalgoritme av noe slag. Så da ble det noe crappy YouTube-musikk i stedet…

App-en har kanskje vært rundt ei stund, men jeg ble ikke oppmerksom på den før i kveld. Den heter PressReader, er laget av NewspaperDirect og er tilgjengelig gratis i iTunes App Store.

Startskjermen. (Skjermbilde)

Saken med PressReader er at du [...]]]> Jada, du leste riktig. Les aviser på iPhone! Ikke nettutgavene, men helt vanlige aviser fra hele verden.

App-en har kanskje vært rundt ei stund, men jeg ble ikke oppmerksom på den før i kveld. Den heter PressReader, er laget av NewspaperDirect og er tilgjengelig gratis i iTunes App Store.

Startskjermen. (Skjermbilde)

Saken med PressReader er at du kan få papiravisa rett inn i din iPhone – uten å felle et eneste tre.

Når du laster ned PressReader får du de sju første avisene gratis. Deretter koster de ifølge Netcoms iPhone blogg 6 kroner per avis. Du kan også abonnere på aviser, men jeg har ikke funnet noen priser på det ennå.

Totalt oppgis det at du får tilgang til 1300 aviser fra 82 land på 37 språk.

Produsenten har lagt ut en grei gjennomgang på YouTube:

Avisene laster du ned relativt raskt på WLAN, men jeg har ikke testet hastigheten på 3G-nettet. Det er heller ikke oppgitt noe sted hvor store avisene er, men det tok lengre tid å laste ned en avis fra Panama på 100 sider enn Wall Street Journal Europe på 32 sider, for å si det slik.

Biblioteket - avisene jeg har lastet ned mens jeg testet app-en. (Skjermbilde)

Avisene ser ut som en helt vanlig papiravis. På en så liten skjerm gjør det at du ikke får med deg annet enn de største overskriftene, og det blir mye zooming og bevegelse fram og tilbake for å lese avisa på «vanlig» måte. Å bytte side gjøres selvfølgelig på sedvanlig vis, dra siden til høyre eller venstre.

Forsida på The Wall Street Journal i PressReader. (Skjermbilde)

Du kan forsåvidt zoome og dra deg fram og tilbake, men det er enklere å klikke på titlene. Da får du opp artikkelen i et skjermtilpasset format, med bilder og det hele.

Artikkelvisning i PressReader. (Skjermbilde)

Helt kurant å lese artikler på denne måten, men om du ikke liker det kan du få artikkelen lest opp for deg.

Engelsk eksempel: [Lydklipp: se originalinnlegget for å høre]

Men på norsk er ikke alt bare fryd og gammen. Aftenposten er tilstede i programmet med både morgenutgaven og aftenutgaven, og Stavanger Aftenblad er der. Å vise sider og navigere på avissidene fungerer fint, men det oppstår problemer når du prøver å gå inn i artikkelvisningen.

Feilmelding: norsk er ikke støttet i artikkelvisning. (Skjermbilde)

Det betyr at du må trykke «OK» mange ganger, og når du omsider kommer inn i artikkelvisningen er det bare overskrift og ingress der. Brødteksten mangler. Men overraskende nok kan programmet fortsatt lese for deg, og det gjør det på helt ålreit norsk. Jeg mener, det er fortsatt syntetisk tale, men med litt godvilje er det veldig forståelig.

Norsk eksempel: [Lydklipp: se originalinnlegget for å høre]

Konklusjonen min er ganske enkel. Dette er et veldig spennende konsept, men det fungerer ikke veldig godt på en så liten skjerm. Jeg kan fort finne på å bruke det til å lese utenlandske aviser, men Aftenposten kjøper jeg like gjerne i butikken nedi gata her. Det blir en mer behagelig opplevelse, spesielt ettersom at artikkelvisningen ikke fungerer på norsk.

Heller ikke i La Prensa, avisa fra Panama jeg testet, fungerte artikkelvisningen. Der var titlene rett og slett ikke lenket, det var en ren PDF-utgave.

Men hvis de får fikset opp disse feilene – og Apple kommer med noe som kan ligne på en iPod Touch King Size eller noe slik – kan dette bli veldig spennende. Foreløpig er det vel stort sett en avansert PDF-leser med Retriever-funksjonalitet. Et veldig spennende konsept, og en artig idé – men langt fra perfekt. Men når Apple viser fram sin siste kreasjon onsdag 27. januar kan det hende vi snakker…

OPPDATERING: Før jeg begynte på denne bloggposten sendte jeg en e-post til utviklerne, hvor jeg lurte på hvorfor ikke norsk støttes fullt ut. I det øyeblikket jeg publiserte dette innlegget fikk jeg svar på e-posten.

I have escalated the problem with viewing Norwegian newspaper articles in text mode in PressReader application, to our technical team, who are actively working to fix it as soon as possible. We apologize for any inconvenience this may have caused.

Svar på supporthenvendelse innen 30 minutter, det noteres som et pluss i boka mi.

En haug med skjermbilder:

Seks av ti er villige til [...]]]> I dag kom det en artikkel på Journalisten.no om betalingsvilje for nettnyheter. De viser til en undersøkelse gjort av The Boston Consulting Group (BCG), hvor de har kommet fram til at mange faktisk kan se for seg å betale for nyheter. Det stemmer, betale for nyheter – på nett.

Seks av ti er villige til å betale, men ingen store summer.

Det var 259 nordmenn med i undersøkelsen. 20 prosent av disse sa at de betalte for nyheter på nettet i dag, mens 60 prosent sa at de var villige til å betale for nyheter på nett.

Riktignok er det småpenger det dreier seg om, i gjennomsnitt sa de norske deltakerne i undersøkelsen at de var villige til å betale $4 per måned.

Det er jo forsåvidt godt nytt, og du kan lese mer om undersøkelsen på Journalisten, på Betatales og hos NY Times, eller du kan be om å få et sammendrag fra BCG.

Jeg har dog lyst til å trekke fram ett poeng. Det ser ut til at det overrasker mange at de som er villige til å betale for nyheter på nett, er de som allerede betaler for nyheter på papir.

Hvor mye vil folk betale? (Kilde: BCG)

Lysegrønn er «ikke papiraviskonsumenter eller lette papiraviskonsumenter» (under $5 per måned på papiraviser), mens grønn er «tunge papiraviskonsumenter» (over $5 per måned på papiraviser). Grå er totalen.

I Norge er de såkalt «lette papiraviskonsumentene» villige til å betale i gjennomsnitt $3 per måned for nyheter på internett, mens de «tunge papiraviskonsumentene» er villige til å betale $5. Det totale gjennomsnittet er $4.

Den samme tendensen ser vi i alle de undersøkte landene, folk som allerede betaler en del for papiraviser er mer villige til å betale for seg på nettet. Hvordan kan det komme overraskende på noen?

Jeg hadde blitt virkelig overrasket om tendensen var motsatt, altså at de som ikke bruker penger på nyheter i dag plutselig var villige til å betale mer for nyheter enn de som er vant til å betale for nyheter.

Forøvrig, her er betalingsvilligheten for de norske deltakerne delt opp i hvor mange som er villige til å betale hvor mye:

Norge: hvor mye vil hvor mange betale for nyheter på nettet? (Kilde: BCG)

Grafene er hentet fra rapporten, som du kan få ved å be om den fra BCG.

Mange har vel ment at internett skulle [...]]]> Selv om verden forandrer seg, tror jeg – i motsetning til mange andre – ikke at papiravisene står ovenfor overfor en snarlig død. Grammofonen skulle ta livet av levende musikk. Radioen skulle ta livet av papiravisene. TV skulle ta livet av både radio og papiraviser. Ingen av delene har skjedd.

Mange har vel ment at internett skulle ta livet av det meste. Musikkindustrien, TV, radio, aviser. Særlig papiraviser. Vel, jeg tror ikke noe på det.

Hva gjør avishusene for å sikre fremtidens avislesere?

Jeg er fullstendig klar over at verden er i endring, men jeg tror ikke papiravisene kommer til å dø, i alle fall ikke med det første. De kommer til å endres, og mange av avisene kommer nok til å dø. Men det skyldes ikke formatet, det skyldes innholdet.

Men de som ønsker å overleve, hva bør de satse på? De aller fleste avisene her i landet har mange felt hvor de har veldig mye å gå på. Men det viktigste er kanskje å sørge for at de unge leser aviser på papir. En av måtene de kan gjøre det på er gode studentrabatter.

Får avisene unge mennesker til å abonnere, er sjansen stor for at de fortsetter med det når de blir eldre. Da er det viktig å gi studentene gode priser, spesielt med tanke på hvordan studiestøtten er innrettet. (I studieåret 2009/2010 er studielån og -stipend 87.600 kroner, mens hvis vi ser på EU-normen for fattigdomsgrensa var den i 2005 på 127.000 kroner. Etter OECD-normen var den cirka 88.000 kroner i 2005.)

Altså, med lave studentpriser kan avisene lettere etablere adferdsmønster hos studentene. Blir du vant til å lese papiraviser til frokosten mens du studerer, er det lettere at denne vanen blir med deg når du skal ut i «den virkelige verden» også. Da skulle man jo tro at avisene hadde skikkelig gode studenttilbud, ikke sant?

Vel, jeg tok en sjekk.

Den eneste avisa som har gode studentpriser er Bergens Tidende med cirka 70 prosent rabatt, mens mange har lagt seg rundt 50 prosent.

Avisa Nordland, Klassekampen, Morgenbladet og Namdalsavisa har tydeligvis ikke spesielt lyst på studenter som kunder, og de ligger på rundt 25 prosent rabatt.

Klassekampen og Morgenbladet er dog i en litt annen klasse, ettersom de er aviser «for spesielt interesserte». Men det er jo Dagens Næringsliv, Dagsavisen og Vårt Land også, så det er kanskje ikke et gyldig argument.

Sunnmørsposten har tilsynelatende ikke lyst på studenter som abonnenter i det hele tatt. De har har kund 15 prosent studentrabatt.

Har avisene med lave studentrabatter gitt opp? Venter de på at fremtiden skal komme og dagens abonnenter dø ut, slik at de kan legge inn årene? Eller mangler de en bevisst tenking rundt dette?

Eller tenker de annerledes enn meg? Tenker de at folk abonnerer på avisa hvis de vil og har interesse av det, og at incentiver i form av rabatter ikke er nødvendig? Tenker de at nettet kommer til å ta over papiravisenes funksjon, og at papiravisa derfor er unødvendig?

Hva tror du?

I april 2009 kjøpte jeg domenet fmandal.no, og det er det du nå befinner deg på. Det er en liten og subtil endring, og den har få praktiske betydninger – nesten bare symbolske.

Alle forespørsler til fmandal.com blir [...]]]> Ok, jeg har vel vært norsk hele livet. Likevel har jeg siden 2004 brukt domenet fmandal.com som mitt hoveddomene.

I april 2009 kjøpte jeg domenet fmandal.no, og det er det du nå befinner deg på. Det er en liten og subtil endring, og den har få praktiske betydninger – nesten bare symbolske.

Alle forespørsler til fmandal.com blir videresendt til fmandal.no. Går du f.eks. til http://fmandal.com/2009/11/flytt-skjermbildene/ havner du på http://fmandal.no/2009/11/flytt-skjermbildene/. Enkelt og greit.

E-postmessig har det heller ingen betydning. Jeg bruker nå bare fmandal ætt gmail dått com til å sende e-post. Fortsatt mottar jeg e-poster på mail ætt fmandal dått com, men de kommer til GMail-en min. E-poster sendt til mail ætt fmandal dått no kommer også dit nå.

Den eneste betydningen er at hoveddomenet mitt nå er et norsk domene. Siden jeg skriver på norsk, er det jo naturlig at domenet gjenspeiler dette. Så da vet dere det.

</geek>.

Fra kaos til orden med enkle grep.

For meg har det faktisk blitt et problem. Skrivebordet var så overfylt av ikoner at jeg så mørkt på å rydde opp etter meg. Et sekstitalls skjermbilder, i tillegg [...]]]> Er du, som meg, glad i å ta skjermbilder (screenshots), men ikke så veldig flink til å flytte dem etterpå?

Fra kaos til orden med enkle grep.

For meg har det faktisk blitt et problem. Skrivebordet var så overfylt av ikoner at jeg så mørkt på å rydde opp etter meg. Et sekstitalls skjermbilder, i tillegg til mye annet rot. Ikke særlig vakkert, og ikke særlig fristende å gå på ryddejobben.

Jeg klarer vanligvis å holde grei orden på skrivebordet mitt, men når jeg en stund ikke har flyttet/ryddet i skjermbildene ble det kaos. Problemet oppstår fordi Mac OS X legger skjermbildene rett på skrivebordet. Det ville jeg endre, men det var ikke bare bare å finne ut hvordan. Med litt hjelp av Google fant jeg det til slutt ut, og for at du skal slippe å lete gir jeg deg oppskriften her.

1) Opprett mappen du vil legge skjermbildene dine i. Jeg opprettet en mappe på skrivebordet som jeg rett og slett kalte «Skjermbilder».

2) Åpne Terminal (Ligger i Programmer -> Verktøy, eller Applications -> Utilities om du har engelskspråklig Mac).

3) Skriv inn de to følgende kommandoene (trykk enter for hver av de to kommandoene):

defaults write com.apple.screencapture location ~/Desktop/Skjermbilder/

killall SystemUIServer

4) Ta et skjermbilde og sjekk at det fungerer.

Dersom du ønsker å bruke en annen mappe enn «Skjermbilder» på skrivebordet, kan du f.eks. erstatte «~/Desktop/Skjermbilder/» med «~/Pictures/Skjermbilder/» eller hva som helst annet – så lenge mappa finnes.

Kilde: Mac OS X Hints (her og her)