Forsiden på bacheloroppgaven i journalistikk.

Jeg merker nå at dette kan bli et innlegg for de spesielt interesserte, men det får så være. Dere andre får bare surfe videre, mens vi som faktisk synes dette er interessant kan kose oss i fred.

Først må jeg presisere at jeg ikke ser på blogger som kilder i oppgaven – jeg ser kun på hvordan blogger blir brukt som innhold i nettavisene, altså henvisninger til blogginnlegg på nettavisenes forsider. Det var en bacheloroppgave, ikke en masteroppgave – jeg hadde 20 sider til disposisjon.

Uansett, utgangspunktet var at det ligger et demokratisk potensial i bloggene. I Stortingsmelding 57 (2000–2001) «I ytringsfrihetens tjeneste» heter det at «[e]t fungerende demokrati krever en befolkning som kan delta fritt i meningsutvikling om politikk og andre samfunnspørsmål». Enli og Skogerbø (2008) skriver i Digitale dilemmaer. Nye medieformer, nye utfordringer at «[d]e nye debattformene er interessante fra et demokratiperspektiv fordi de inkluderer uporfesjonelle mediedeltakere og dermed representerer en arena for debattanter som sjelden slipper til i de tradisjonelle mediene». På godt norsk: nye kanaler gir «vanlige folk» muligheten til å ytre meninger og diskutere saker de er opptatt av. Flere stemmer er bra for demokratiet, selv om det også kan lede oss inn i offentlighetens forfall. Men vil du vite mer om det får du lese oppgaven.

I oppgaven tok jeg for meg Adressa, Aftenposten, Bergens Tidende, Dagbladet og VG Nett. Hver dag i en uke, klokken 15.00, gikk jeg gjennom forsidene til disse nettavisene. Jeg registrerte blogghenvisninger på forsidene i et skjema, samt lagret skjermbilder og utskrifter av forsider og blogginnlegg.

Etter å ha samlet ganske mye data (8 A4-ark dataplott, diverse analyser, et par–tre hundre PDF- og PNG-filer) satt jeg igjen med et bilde av fem nettaviser med forskjellige tilnærminger. Dagbladet hadde ingen blogghenvisninger, mens Adressa, Aftenposten og Bergens Tidende lot eksperter blogge om utvalgte tema. Adressa og Bergens Tidende hadde hovedsaklig fotballblogger (Petter Rasmus og Doddo), mens Aftenposten hadde eksterne eksperter som blogget om litt av hvert. Eneste nettavis i undersøkelsen som slapp til «hvermannsen» var VG Nett. Hvem som helst kan si nesten hva som helst, men det er selvsagt en viss prioritering som avgjør hvem som havner på front.

Konklusjonen er at det er en lang vei å gå. Intensjonene kan kanskje være gode (selv om jeg har mine tvil, og ingen empiri å basere det på), men gjennomføringen er så som så – hvis vi ser det i lys av demokratiteori. I det store og hele kan det synes som at blogger ikke er noe nettavisene har satset på, det kan virke som noe de tenker at de er nødt til å ha for å henge med i tiden.

Av de fem nettavisene er det kun VG Nett – og til en viss grad Aftenposten – som kan sies å utnytte demokratipotensialet i noen særlig grad. Dagbladet hadde ingen blogger på front, Adressa og Bergens Tidende hadde én eller to bloggere. Aftenposten hadde sine eksperter, mens VG Nett slapp til hvem som helst. Men også VG Nett har en lang vei å gå dersom målet er å utnytte det demokratiske potensialet. Med ett unntak var alle blogghenvisningene gjemt bort nederst på siden. Unntaket var selvsagt en journalist i redaksjonen som blogget om fotball.

Har jeg ikke skremt deg bort ennå har du kanskje lyst til å lese selve oppgaven: Blogging i norske medier med vedlegg (PDF, 4,7 MB). Er du ekstra interessert kan du få se på plottingen av undersøkelsen også: Undersøkelse (XLSX (Excel), 37 kB). Undersøkelsen er med i oppgavefilen, men den er litt enklere å studere i Excel-format enn i PDF-format.

Og hvis du lurer på hvilken karakter jeg fikk på oppgaven: B. Hadde håpet på noe bedre, men B er ikke dårlig nok til at jeg syntes det var lurt å klage.

Første steg på vegen når man skal skrive en bacheloroppgave om blogging er selvsagt å blogge om det. (Foto: Fredrik Mandal)

Bacheloren er altså i journalistikk. Selv om jeg ikke har bestemt meg for noen problemstilling ennå, har jeg bestemt meg for tema. Det blir blogging – i en eller annen form.

For å komme i gang må jeg lese en god del. En av foreleserne ved Høgskolen i Bodø, Dag Nordbotten Kristoffersen , blir etter alt å dømme veileder for oppgaven min. Han mente jeg burde starte med å lese Jill Walker Rettbergs bok «Blogging».

Så da er jo det greit, jeg bestilte den fra Amazon.co.uk.

Etter et par tips fra Iacob Prebensen (@iacob) og Espen Waldal (@waldal), samt random søking på Amazon, endte jeg opp med følgende bøker (utgivelsesdato i parentes):

• Blogging (Digital Media and Society) av Jill Walker Rettberg (17 Jun 2008).
• Journalism & Citizenship (New Agendas in Communication Series) av Zizi Papacharissi (13 Jul 2009).
• The Hyperlinked Society: Questioning Connections in the Digital Age av Joseph Turow og Lokman Tsui (med bidrag fra bl.a. Matthew Hindman, som @iacob anbefalte) (15 Jul 2008).
• Web Journalism: A New Form of Citizenship? av Sean Tunney og Garrett Monaghan (1 Sep 2009).
• Citizen Journalism: Global Perspectives (Global Crises and the Media) av Stuart Allan og Einar Thorsen (May 1, 2009).
• The Wealth of Networks: How Social Production Transforms Markets and Freedom av Yochai Benkler (etter tips fra @waldal) (30 Nov 2007).

I tillegg kjøpte jeg The Elements of Journalism: What Newspeople Should Know and the Public Should Expect, Completely Updated and Revised av Bill Kovach og Tom Rosenstiel. Jeg har lest den før, men da på Kindle på iPhone. Kan være greit å ha den i papirformat også, tenker jeg.

Ett problem med å kjøpe bøker om blogging er at de på mange måter er utdaterte før de har kommet ut fra trykkeriet. Det er noe med nettets natur som gjør at det føles feil å kjøpe bøker om blogging, men det får være så. Litteratur trenger jeg jo, og selv om jeg neppe kommer til å bruke alle bøkene over som litteratur i oppgaven er det helt sikkert kurant lesing.

Men jeg kommer selvsagt ikke til å begrense meg til det som finnes på døde trær, det hadde vel tatt seg ut. Jeg er også i gang med å samle en haug med bokmerker og lenker om blogging. Hvis du har tips til sider jeg bør se på eller bøker jeg bør lese er jeg meget takknemlig for tips!

PS: De fleste bøkene kjøpte jeg på Amazon.co.uk, mens et par ble kjøpt på Amazon.com. Amazon.co.uk oppgir 3-7 dager som standard postgang, mens Amazon.com bruker mer tid på å levere.

Montasje basert på skjermdumper fra Twitter og gilde.no

Hva er det egentlig som skjer? Det er så utrolig mye rart som skjer for tida som er hinsides all fornuft.

Jeg trodde vi hadde nådd et lavmål i verdenshistorien da «Smurfehits» var den store landeplagen for mange år siden. Men det var jo bare en myk start på hele sulamitten.

«Hits for kids». Trenger jeg si mer?

«Olsenbanden» var jo ikke nok, «Olsenbanden jr.» måtte jo komme. Som om ikke «Melodi Grand Prix» var nok av pinlige musikkonkurranser, så var det jo en glup type som fant ut at «Melodi Grand Prix jr.» var en sabla god idé.

Ikke få meg startet på ting som «Idol» og «X Faktor», eller andre såkalte «realityserier».

Hvor tar de det fra? Og hvem betaler lønna til menneskene som finner opp slikt?

Men det stopper ikke der. Det er ikke bare film og musikk det køddes med over en lav sko for tida. Du trodde Grandiosa var latmannsmat? Det gjorde jeg også før i tida. Helt til Toro lanserte pannekakerøre på pose. Tilsett vann, og røra er klar. Så kom ferdig pannekakerøre, du trengte ikke engang å tilsette vann lenger.

Men du måtte fortsatt steike pannekakene selv, og det er jo for mye, ikke sant? Selvsagt, ferdigstekte pannekaker måtte jo komme. Sleng dem i mikroen og middagen er klar.

Siste skudd på den forskrudde stammen? Ferdigstekt kjøttdeig. Den kommer i to smaker: «Stekt kjøttdeig med bolognesesaus» og «Stekt kjøttdeig taco». Ironisk nok tar det lenger tid å varme den ferdige kjøttdeigen enn å steike vanlig. Dessuten, hvis du ikke er kokk nok til å steike kjøttdeig kan du godt sulte for min del.

Hvor går vegen videre? For å være helt ærlig – hvis det fortsetter slik vil jeg ikke vite det.

Men gjør vi alle vårt kan vi kanskje snu utviklinga, og redde det lille som er igjen av den anstendige delen av verden.

For å lage en passe porsjon pannekaker trenger du fire til seks egg, en liter melk, åtte til ni desiliter mel, et par spiseskeier sukker og en dæsj smør. Pisk sammen egg og melk, tilsett mel til røren er passe tykk, og la den stå en stund før du steiker den i en middels varm steikepanne med smør.

Nyt det. God mat, og god samvittighet. Du er med og gjør verden til et bedre sted.

Jeg ga lederen til nyhetsredaktøren, og skrev selv en litt lengre kommentar. Med tanke på at avisa har hele Bodø kommune som tenkt nedslagsfelt var det en veldig introvert og navlebeskuende kommentar, men siden det var første utgave følte jeg det passet fint.

Uansett, dette er den første kommentaren jeg har hatt på trykk noensinne:

«Vi er den fjerde statsmakt»

Hva tenker vi på?

Når du leser dette har vi jobbet hardt for å få første utgave av Vindfang ut på gata. Da synes jeg det er på sin plass å se litt innover i redaksjonen.

For hva er det egentlig vi tenker på? For en drøy måned siden startet over 70 unge og håpefulle på en bachelor i journalistikk ved Høgskolen i Bodø. Ikke alle av oss er like unge, og for å være helt ærlig er vel ikke alle like håpefulle heller. Men åkke som har vi startet på en treårig utdannelse til et yrke mange frykter er på veg inn i historiebøkene.

Finanskrisen har rammet mediebransjen hardt. Tall fra TNS Gallup viser at totalomsetningen i norske medier har sunket med 14,7 prosent i årets første åtte måneder, sammenlignet med samme periode i fjor. I en fersk undersøkelse hvor 350 journalister i sju europeiske land ble spurt, svarte over halvparten at annonseinntektene hadde sunket med 10 prosent eller mer det siste året.

Over halvparten av de spurte i mener at finanskrisen i kombinasjon med «internettrevolusjonen» i media vil føre til at kvaliteten på innholdet vil synke på grunn av ressursmangel. Samtidig føler to av fem at den nye mediehverdagen fører til hardere arbeidspress, og at de må produsere mer enn tidligere. Nesten 30 prosent av de spurte jobber lengre dager nå enn tidligere.

Nå er vi altså over 70 personer som har startet på en treårig utdannelse. En utdannelse som forhåpentligvis ender med at vi får oss jobber i en av landets mange redaksjoner.

Tall fra TNS Gallup viser at stadig færre leser papiraviser. Spesielt de store løssalgsavisene VG og Dagbladet har mistet mange lesere det siste året, henholdsvis 79.000 og 80.000 lesere. Nordmenn er kjent som et avislesende folkeslag, men andelen personer som leser minst en avis hver dag har på ti år sunket fra 89 til 79 prosent.

Samtidig kuttes antall stillinger i redaksjonene over en lav sko. Dette gjelder ikke bare papir, radio og TV, det gjelder også nettavisene. VG Nett, landets mest lønnsomme og mest besøkte nettavis, har varslet at det vil komme kutt. Styret har bestemt at hver tiende stilling i den 100 personer store redaksjonen skal kuttes, til tross for protester fra de ansatte.

Så sitter vi her da, på Senter for journalistikk ved Høgskolen i Bodø. Tre år fram i tid er vi ferdigutdannede journalister. Mange mener vi er på veg inn i en døende bransje. «Det er ikke for sent å snu, du kan fortsatt velge en annen utdannelse» er jeg vel ikke den eneste som har hørt.

Likevel mener jeg vi har gjort et fornuftig valg. Bob Dylan sa det allerede i 1963. «[Y]ou better start swimmin’, or you’ll sink like a stone, for the times they are a-changin’.»

Mediebransjen er i stadig endring. Konjunkturene vil svinge også i framtiden. Behovet for journalister vil alltid være der, selv om mediene vi skal jobbe i endrer seg. Verden vil alltid trenge noen som kan bryte gjennom og fortelle om hva som skjer. Vi er den fjerde statsmakt, og noen må alltid passe på maktmenneskene.

Om våre saker publiseres på papir, radio, TV, internett eller gjennom andre kanaler som ennå ikke er oppfunnet er av underordnet betydning. Det viktige er at vi som skal bli gode journalister må være tilpasningsdyktige, og at vi produserer gode saker.

«Your old road is rapidly agin’. Please get out of the new one if you can’t lend your hand, for the times they are a-changin’.»

Allerede en drøy måned inn i studiet har vi vist at vi har noe å komme med. Du sitter nå med vår første avis i hendene. Vi kan love at det ikke blir det siste du hører fra oss. Pass opp, vi har kommet for å bli.

Og hvis dere lurer, slik ble avisas første forside:

Nestenfaksimile av første utgave av Vindfang.

Ja, i bildeteksten står det «nestenfaksimile». En faksimile er nemlig en «nøyaktig gjengivelse [...] av dokument». Dette er ikke en faksimile av forsida som gikk i trykken, der manglet det nemlig en «g» i tittelen på hovedoppslaget. Jeg må ærlig innrømme at det var litt flaut å oppdage det da vi fikk avisa fra trykkeriet.

Tilbakemeldinger, positive og negative, mottas med takk, både på kommentaren og forsida.