Fredrik Mandal

Små biter av verden – som jeg ser dem

Category: på trykk (page 2 of 2)

Myteknuser

Bokanmeldelse av Frank Rossavik: «En god story – En biografi om Kåre Valebrokk» (Spartacus forlag)

En god story – En biografi om Kåre Valebrokk, skrevet av Frank Rossavik og gitt ut på Spartacus forlag.

MYTEOMSPUNNET: Biografien om Kåre Valebrokk kunne like godt ha fått tittelen «Mannen og mytene». Det er få andre personligheter i Norge det er knyttet så mange myter til som ham. Kanskje ikke så rart, ettersom Valebrokk selv gjorde lite for å knuse mytene mens han levde. Tvert imot, han bygget opp under mange av dem selv. Ett av hans mantra var at «du må huske å pleie ditt image og myten om deg selv».

I «En god story» gjør biograf Frank Rossavik sitt beste for å komme under huden på mannen – og mytene. Til tross for bare et par møter mellom Valebrokk og Rossavik før førstnevnte gikk bort synes jeg biografien klarer å gi et usminket bilde av en av de mest myteomspunne menn i moderne norsk historie.

Tittelen på denne anmeldelsen burde kanskje ha vært «En god bok». For dette er virkelig en god bok – full av gode stories. Klassereisen fra et tradisjonelt sørlandshjem til topplederjobben i TV 2 er bare en av mange gode stories i Valebrokks liv. Men hva annet kan du forvente enn et vell av gode historier når mannen var litt for glad i alkohol, litt for redd for konflikter og samtidig toppleder?

Hovedmyten om Valebrokk, den han aktivt bygde selv, var at han var hard, sarkastisk og alltid hadde kontroll. Rossavik mener at han var langt mer usikker og snillere enn han ønsket å framstå. Men Valebrokk var prinsippfast. Prinsippet om at konsekvenser ikke må komme i veien for en god sak så lenge fakta er i orden etterlevde han også da han lot sin historie føres i pennen av Rossavik. Dette er et usminket og nyansert bilde av liberalisten, gravemaskinselgeren, presselederen og journalisten Kåre Valebrokk. Hovedpersonen ville neppe ha likt at mytene han selv har bygget opp blir knust for all evighet. Samtidig knuses mytene med respekt, og Valebrokks ettermæle tar på ingen måte skade av denne biografien. Det blir bare litt enklere å forstå ham.

Dessverre bærer boka litt preg av at det bare ble to møter mellom de to. Mange spørsmål som bare Kåre Valebrokk kunne ha svart på blir stående åpne. Samtidig kommer det fram at Valebrokk selv kunne ha problemer med å skille mellom hva som faktisk har skjedd og myter han selv ønsket å bygge. Da gjør det kanskje ikke all verden at boka i stor grad er basert på andre kilder. En god story er det uansett.

Terningkast: 5.

(Denne bokanmeldelsen sto på trykk i Trønder-Avisa fredag 8. november 2013.)

Om nynorsk, tru og kjærleik

No er det vel snart fem år sida eg byrja skrive nynorsk. Eg hadde flytta til Bergen hausten før, og i løpet av vinteren forelska eg meg. Eg forelska meg i eit nydeleg skriftspråk, eit språk av og for heile landet. Eg forelska meg i nynorsken. Trudde eg, i det minste.

Eg har alltid likt å skrive nynorsk når eg skal vere morosam. Har du nokon sinne lest noko av Are Kalvø? Kom igjen. Alt blir jo morosamt på nynorsk. Også eg. Trudde eg, i det minste.

Vinteren og våren for fem år sida var det ikkje berre morosame tekstar eg skreiv, altså. Uansett kva eg skulle skrive så skreiv eg det på nynorsk. Anten det var SMS-ar til kompisar, e-postar, notat frå forelesingar, obligatoriske oppgåver på universitetet ? ja, kva som helst. Eg irriterte nok nokon, men kva gjorde vel det. Nynorsk var jo så morosamt å skrive. Trudde eg, i det minste.

Eg oppdaga fort at eg eigentleg ikkje skreiv særleg godt nynorsk. A-endingane var alt for mange. Mange ord var nok beint fram konstruerte. Ikkje berre var det stavekontrollane som fekk prøvd seg, men også dei som skulle lese det eg skreiv. Men eg vart betre og betre på nynorsken, dag for dag. Trudde eg, i det minste.

Så drog eg heim til Steinkjer ei helg. «Eg har bestemt meg for å berre skrive nynorsk framover», fortalde eg nøgd til far min. Eg var ikkje heilt sikker på korleis han kom til å reagere, men han overraska meg uansett kva eg hadde forventa. Svaret han gav meg var jo heilt håplaust. Trudde eg, i det minste.

«Å?», sa han, ikkje særleg overraska. «Kva heiter så ho?» Eg hugsar det som om det var i går. Vi sat i bilen, på veg utover mot vakre Fosen. Mamma og pappa i framseta, eg sat i baksetet. Og eg blånekta. Sjølvsagt. At eg valde å skrive nynorsk hadde jo ikkje noko med kvinnfolk å gjere. Trudde eg, i det minste.

Eg prøvde å forklare meg. «Nei, nei, nei. Det er ikkje noko kvinnfolk inne i biletet. Det her handlar berre om det at eg av å bu i Bergen ? med haugevis av nynorskbrukarar rundt meg ? har funne ut at nynorsk er eit rikare språk, eit meir nyansert språk, eit vakrare språk, ja, eit betre språk. Eg har nynorsk på alle kantar no, og eg er overbevist.» Eg meinte verkeleg det eg sa. Trudde eg, i det minste.

Sjølvsagt tok eg feil. Som så ofte både før og etter. Sjølvsagt var det eit kvinnemenneske som inspirerte meg til å skrive nynorsk. Det er berre nok eit bevis på at du kan tru kva du vil, men sterkast av alt er kjærleiken. Snart har vi vore saman i fem år, og eg skriv vanlegvis bokmål. Bokmål har eg skreve i snart fem år. Kjærleiken varer framleis, nynorsken gjekk fort over. Om ikkje eg skal prøve å verke humoristisk, da. Då skriv eg framleis nynorsk. Og vi ser jo at det funkar. Trur eg, i det minste.

(Denne petiten sto på trykk i Trønder-Avisa Pluss lørdag 23. februar 2013.)

Hva i all verden?

Dette er en petit jeg skrev til siste utgave av «Vindfang» – øvingsavisa vår på grunnkurs avis. Petiten ble publisert på siste side under fanen «Godt sagt», og gjengis her i sin helhet.

Skjermdumper fra Twitter og Gilde.no. Montasje: fmandal.com

Hva er det egentlig som skjer? Det er så utrolig mye rart som skjer for tida som er hinsides all fornuft.

Jeg trodde vi hadde nådd et lavmål i verdenshistorien da «Smurfehits» var den store landeplagen for mange år siden. Men det var jo bare en myk start på hele sulamitten.

«Hits for kids». Trenger jeg si mer?

«Olsenbanden» var jo ikke nok, «Olsenbanden jr.» måtte jo komme. Som om ikke «Melodi Grand Prix» var nok av pinlige musikkonkurranser, så var det jo en glup type som fant ut at «Melodi Grand Prix jr.» var en sabla god idé.

Ikke få meg startet på ting som «Idol» og «X Faktor», eller andre såkalte «realityserier».

Hvor tar de det fra? Og hvem betaler lønna til menneskene som finner opp slikt?

Men det stopper ikke der. Det er ikke bare film og musikk det køddes med over en lav sko for tida. Du trodde Grandiosa var latmannsmat? Det gjorde jeg også før i tida. Helt til Toro lanserte pannekakerøre på pose. Tilsett vann, og røra er klar. Så kom ferdig pannekakerøre, du trengte ikke engang å tilsette vann lenger.

Men du måtte fortsatt steike pannekakene selv, og det er jo for mye, ikke sant? Selvsagt, ferdigstekte pannekaker måtte jo komme. Sleng dem i mikroen og middagen er klar.

Siste skudd på den forskrudde stammen? Ferdigstekt kjøttdeig. Den kommer i to smaker: «Stekt kjøttdeig med bolognesesaus» og «Stekt kjøttdeig taco». Ironisk nok tar det lenger tid å varme den ferdige kjøttdeigen enn å steike vanlig. Dessuten, hvis du ikke er kokk nok til å steike kjøttdeig kan du godt sulte for min del.

Hvor går vegen videre? For å være helt ærlig – hvis det fortsetter slik vil jeg ikke vite det.

Men gjør vi alle vårt kan vi kanskje snu utviklinga, og redde det lille som er igjen av den anstendige delen av verden.

For å lage en passe porsjon pannekaker trenger du fire til seks egg, en liter melk, åtte til ni desiliter mel, et par spiseskeier sukker og en dæsj smør. Pisk sammen egg og melk, tilsett mel til røren er passe tykk, og la den stå en stund før du steiker den i en middels varm steikepanne med smør.

Nyt det. God mat, og god samvittighet. Du er med og gjør verden til et bedre sted.

Fair play

Åpent brev til Branns supportere, spesielt medlemmer av Bataljonen.

OPPDATERING: Brevet sto på trykk i Bergens Tidende samme dag som jeg publiserte det her. Se nederst i innlegget.

Det er synd at søndagskvelden mandagskvelden på stadion ble som den ble. Sportsklubben Brann spilte en kamp som til tider var meget god. Erik Huseklepp scoret sitt første hat trick i eliteserien. Kaptein Eirik Bakke strålte med sin tydelige fair play-profil.

Fra Branns gullfeiring på Festplassen i 2007. Foto: Augneblinken / Flickr (CC BY-NC-SA 2.0)

Fra Branns gullfeiring på Festplassen i 2007. Foto: Augneblinken / Flickr (CC BY-NC-SA 2.0)

At Eirik Bakke slo til en motspiller bare én gang i en hodeduell og nærmest virket panisk opptatt av at laget skulle framstå hederlig er gledelig. Dessverre var det ikke dette som fikk prege kampen. Kampen ble preget av de som satt på tribunen, og der tapte Brann kampen så det suste.

SK Branns supportere gjorde nemlig alt det de kunne for at fair play skulle være et glemt begrep denne kvelden. Med fandenivoldsk innsats gikk de inn for å bue ut alle Odds spillere. Glemt var det faktum at voksne mennesker skal være rollebilder for barn. Glemt var det at at fotball er en lek, og glemt var det at tilhengerne skal støtte laget sitt, ikke bue ut motstanderne. Glemt var tribunekultur, glemt var fair play.

Tenk for en stemning det hadde vært på stadion dersom Brann-supporterne hadde brukt all sin energi på å heie fram og støtte de røde. I stedet buet og pep de hver gang en Odd-spiller hadde ballen. De buet til og med da Brann spilte ballen tilbake til Odd etter at Odd hadde spilt den ut fordi en Brann-spiller lå nede.

Publikum våknet først til liv da det gjensto noen få minutter av kampen, etter at Odd hadde redusert til 2-3. Hadde supporterne brukt energien på samme måte hele kampen hadde det blitt en positiv opplevelse. I stedet omdefinerte de begrepene «usportslighet» og «dårlig tribunekultur».

Bataljonen hadde rigget opp et stort banner før kampstart: «Ekte usportslighet har et navn: Fagermo». Etter mandagens kamp kan vi stryke Fagermo, og heller skrive Bataljonen.

OPPDATERING: Jeg sendte dette brevet til Bergens Tidende mandag kveld, rett etter kampslutt. Siden jeg ikke hørte noe fra BT regnet jeg med de ikke kom til å trykke det, og jeg la det derfor ut her onsdag. Fredag kveld gjorde jeg et søk på navnet mitt i databasen «Retriever Research» for å finne en artikkel jeg hadde skrevet, og da oppdaget jeg at BT hadde hatt brevet på trykk samme dag som jeg la det ut her. Det sto som en liten enspalter på første debattside onsdag 30. september 2009, og de hadde til og med rettet feilen i første linje for meg. Nice. (03.10.09 – har også lagt til lenker.)

Newer posts

© 2018 Fredrik Mandal

Theme by Anders NorenUp ↑