Fredrik Mandal

Små biter av verden – som jeg ser dem

Category: på trykk (page 1 of 2)

To skål for kreativitet

I sommer leste jeg en gledelig nyhet fra forskningens verden. Skjønt, en nyhet var det vel strengt tatt ikke. Det var heller en bekreftelse på ting vi visste fra før. Men alt er mye tryggere når det er bekreftet av forskere.

Moderne forskning bekrefter nemlig at øl gjør underverker for kreativiteten. Og det skal visstnok være to øl, ikke én og ikke sju. Etter å ha drukket to øl er du nemlig på topp kreativt. Du slipper bitte litt hemninger, uten at du blir helt kake idiot. For selv om du kanskje er veldig kreativ også etter sju øl er det ikke nødvendigvis en positiv og konstruktiv kreativitet som kan brukes til noe.

Nå skal det vel være sagt at jeg strengt tatt kanskje ikke trenger enda flere unnskyldninger for å kunne ta meg en øl. Forskning viser jo stadig vekk at det er sunt med en øl eller to om dagen. Øl inneholder viktige vitaminer. Og viktigst av alt: Øl er godt. Som en ivrig hjemmebrygger av øl er jeg dessuten ofte nødt til å sjekke kvaliteten på ølet jeg produserer. Men støtte fra forskning skader jo aldri.

Så denne uka, da jeg torsdag ettermiddag fikk spørsmål om jeg kunne skrive denne petiten innen kl. 12 dagen etter, hadde jeg planen klar. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle skrive om, men jeg hadde en klar formening om hvordan jeg skulle finne det ut. To øl for kreativitetens skyld! For vitenskapens skyld!

Da jeg kom hjem fra en altfor lang dag på jobb torsdag kveld benket jeg meg til i kjellerstua. Italia mot Nederland på lerretet og Frankrike mot Spania på iPaden. Og selvsagt godt, hjemmebrygget øl i glasset. I embetets medfør! Perfekt, spør du meg.

Tror du planen funka? Selvsagt gjorde den ikke det. Da jeg våknet i tretida natt til fredag var ølglasset fortsatt over halvfullt. Kampene var for lengst ferdige. Ifølge resultatene gikk jeg ikke glipp av noe, men jeg oppnådde heller aldri kreativt nirvana siden det meste av ølen aldri lesket min strupe. Og øl nummer to ble aldri tappet.

Så jeg får prøve igjen ved en senere anledning. Forsøket mitt ble jo ødelagt av at jeg sovnet. Men vitenskapens underverk er jo at den kan gjenskapes. Så fortvil ikke. For vitenskapens skyld skal jeg fortsette forsøkene til jeg får gjenskapt konklusjonen: To øl er bra for kreativiteten.

I mellomtida sa det seg egentlig selv hva jeg skulle skrive om denne gangen. Superenkel forskning viser at en halv øl ikke gjør underverker for kreativiteten, men godt er det.

(Denne petiten sto på trykk i Trønder-Avisa Pluss lørdag 6. september 2014.)

Kan ikke dere holde litt mer kjeft?

For fire år siden jeg leverte inn bacheloroppgaven min i journalistikk. Jeg skrev godt og vel 20 sider om hvorvidt norske nettaviser utnyttet det «demokratiske potensialet» som ligger i blogging.

Forklaringen først: Alle kan opprette en blogg og skrive om akkurat det de ønsker. Altså komme til orde i offentligheten. Teoretikerne mener det er et gode for demokratiet når flere meninger blir brakt til torgs. Summen er at vi alle sammen blir litt mer opplyste – og kan treffe bedre beslutninger. Og på nettet har mediehusene en unik mulighet til å la hvermannsen komme til orde gjennom å lenke til blogger.

Problemet? I Norge er vi nå 5,1 millioner mennesker. Alle kan opprette sin egen blogg. Har du tid til å lese noen millioner blogginnlegg i uka? Ikke jeg heller. Når «torget» fragmenteres mister det all sin verdi.

I oppgaven undersøkte jeg hva slags blogger som ble lenket til fra fem ulike nettaviser (nei, t-a.no var ikke med i undersøkelsen). For å forenkle litt delte jeg blogginnleggene inn i fire kategorier. Dagbok, ekspert, kommersiell og politisk. Kan du gjette hvilken kategori som forekom oftest?

Selvsagt var det dagbok-kategorien. Over halvparten av blogginnleggene var vås som like gjerne kunne ha vært skrevet i dagboka. Forskjellen var at de ble fremmet av nettavisene.

I konklusjonen kom jeg fram til at det var VG Nett som i størst grad kunne sies å «utnytte det demokratiske potensialet i bloggene». Ta en titt helt nederst på VG Nett en hvilken som helst dag så skjønner du at jeg var ganske diplomatisk i min konklusjon, for der handler det stort sett om mat, sex og trening. Ikke spesielt demokratiutviklende, med andre ord. Ikke veldig opplysende heller.

Vondt verre: Nylig tok jeg en titt på topplista til blogg.no – som angivelig viser landets mest populære bloggere. (Jeg skriver «angivelig» fordi de bare inkluderer bloggere som bruker deres plattform, ikke bloggere som for eksempel bruker WordPress.) Om blogg.no er noen indikasjon bør vi droppe demokratiet og innføre et opplyst enevelde sporenstreks – for demokratiet går i så fall raka vägen til helvete.

Heldigvis er det ikke slik. Vi har også bloggere som bidrar til at samfunnet utvikler seg i positiv retning. Men flertallet av norske bloggere kan godt holde kjeft for min del, og heller skrive det de har på hjertet i dagboka si.

Stein i glasshus, sier du? Jeg blogger – som alle andre – om ting som opptar meg. Og for å være pinlig ærlig: Kanskje er det litt for å vise fram hvor flink jeg selv synes jeg er. Jeg bidrar nok ikke til å bringe verden så mye videre gjennom bloggen, men så er det heller ikke dagboka mi.

Om jeg skulle ha skrevet oppgaven på nytt hadde jeg latt bloggerne seile sin egen sjø. I stedet hadde jeg tatt for meg kommentarfeltene i nettavisene. Tittelen på den oppgaven? «Avgrunnen til helvete: Hvorfor utnytter ikke nettavisene det demokratiske potensialet i kommentarfeltene, men lar trollene herske i stedet?»

PS: Denne kommentaren var på trykk i Trønder-Avisas helgemagasin Pluss samme dag som den ble publisert her (lørdag 7. juni 2014). Vil du lese mer om bacheloroppgaven min finner du den her.

Kunsten å si nei

Vanligvis pleier jeg å si at det ikke er noe i vegen med selvtilliten min, det er bare selvinnsikten jeg mangler. Men av og til kjenner jeg at jeg ljuger så det renner av meg når jeg sier det.

For selvinnsikt har jeg i massevis. Innimellom, i det minste. Akkurat nå har jeg et slikt øyeblikk, og det er meg tindrende klart hva det er jeg ikke behersker i det hele tatt.

Kunsten å si nei er meg visst et ukjent fenomen. Det er ti tusen ting jeg skulle ha gjort, men i stedet skriver jeg denne petiten. Da jeg ble spurt for kjempelenge siden kan du jo gjette hva jeg sa. Ok, siden du leser dette er jo svaret gitt: Jeg sa selvfølgelig ja. «Ikke noe problem, jeg gjør det bare innimellom alt annet jeg skal gjøre», tenkte jeg sikkert. Kjempelurt.

Sånn er det med mye annet. Jeg blir spurt om mye rart i løpet av en arbeidsdag, og som regel sier jeg ja. Det har både positive og negative sider ved seg det, altså. Og det har noen konsekvenser.

Siden jeg er så dårlig på å si nei fører jeg lister over hva som må gjøres. «There’s an app for that», som det heter på nynorsk. Den appen bruker jeg flittig. Det fine med å føre slike lister er at de krymper etter hvert som du kan krysse av alt du har gjort. I teorien, i alle fall.
For at lista skal krympe forutsettes det selvsagt at du kan å si nei. Hos meg vokser lista fortere enn jeg rekker å ta unna. Dermed kan ting som ikke haster ofte bli liggende. Heldigvis er det ikke noen datovisning i appen jeg bruker, men jeg vet at jeg har oppføringer som kom på lista i oktober. Det hadde vært fint å få det unna, men det haster ikke.

Og det er litt av problemet. Det er veldig mye som ikke haster, og dermed er det lett å si ja til. Som denne petiten. Da jeg ble spurt var det sikkert ei uke til deadline. Jeg hadde kjempegod tid, og dermed ble skrivingen skjøvet ned på lista. Men det meste vil jo haste før eller siden.

Noen mener at jeg ikke har noe valg. Jeg er visst nødt til å lære meg å si nei. Jeg er ikke så sikker på det. Jeg vil heller si ja til det meste. Og takket være en særdeles velutviklet evne til å prioritere – og ikke minst: prioritere bort – kommer jeg meg som regel helskinnet gjennom dagen og får unna det som haster mest og er viktigst å få unna først. (Ser du? Det er ikke noe i vegen med selvtilliten. Sånn rent bortsett fra at den ofte ikke henger sammen med virkeligheten, da.)

Derfor velger jeg å fortsette som før. Jeg sier bestemt nei til kunsten å si nei, så får jeg heller leve med at lista over ting jeg burde ha gjort blir lenger og lenger.

(Denne petiten sto på trykk i Trønder-Avisa Pluss lørdag 8. februar 2014.)

Er kongehuset et problem verdt å gjøre noe med?

Godt skrevet om hvorfor kongehuset er passé.

Bokanmeldelse av Kjetil B. Alstadheim: «Republikken Norge. Om hvorfor vi fortsatt har konge – og hva vi kan få i stedet» (Aschehoug).

republikkenMannen med gullpennen i har tatt tak i mannen med gullkronen – nemlig kongen. Som bare Kjetil B. Alstadheim kan røsker han opp i hvorfor Norge fortsatt er et monarki. Ikke for å «spoile» boka, men den viktigste grunnen er at kong Harald og hans familie er likandes folk. Det er i alle fall slik Alstadheim fremstiller det.

Han har nok helt rett i at det er totalt udemokratisk at rollen som statsoverhode går i arv i stedet for å vinnes gjennom valg. Og han utmaler det hele på en måte som bare Alstadheim kan: lunt, med en snert av humor – men skarpt og rett på sak. Likevel: Når mange av argumentene hans for republikk er like tomme som monarkistenes forsvarsargumenter får Alstadheim problemer. Særlig dårlig treffer han når han beskylder monarkiets forsvarere for å snakke i rent svart og hvitt. Mange av hans egne argumenter bruker akkurat samme fargepalett, og da tenderer han innimellom mot det platte. Uten at det egentlig gjør noe. Jeg tror Alstadheim har gått mer inn for å skrive ei god bok heller enn å gjøre kongeriket om til en republikk. Og det skal han ha: På det området lykkes han. For boka er veldig godt skrevet – og ikke så rent få ganger humrer jeg for meg selv mens jeg blar til neste side.

Og demokratiet skal jo seire: Så lenge flertallet i befolkningen ønsker å beholde kongen må det vel bli sånn – selv om det er selvmotsigende at demokratiet fortsatt vil beholde monarkiet. Kanskje tar flere til det demokratiske vettet etter å ha lest denne boka?

Terningkast: 5.

(Denne anmeldelsen sto på trykk i Trønder-Avisa fredag 16. mai 2014.)

Kjære hageeiere: Jeg beklager!

Kjære alle hageeiere. Følgende tekst er å anse som en uforbeholden unnskyldning. Jeg legger meg så flat som jeg kan bli. Og så tynn som jeg er blir det ganske flatt. Poenget er at jeg har undervurdert dere. På det groveste.

Jeg har alltid sett ned på folk som ikke har hatt orden i hagen. Langt gress? Manglende selvrespekt. Mye ugress? Manglende respekt for naboene. Ustelte busker? Dårlige holdninger. Få blomster? Usunn livsførsel.

I fjor kjøpte vi oss hus. Nå har vi hage selv. Der er det jeg som har fått hovedansvaret.

Sommeren i fjor ble brukt til oppussing. Følgelig fikk hagen stort sett være i fred. En høyst nødvendig runde med plenklipperen litt for sjelden var alt jeg rakk. Jeg skjemtes. Det var ikke hver dag det var like lett å se naboene inn i øynene og smile. Jeg håpet bare de hadde forståelse for at oppussingen gjorde hagestellet nedprioritert.

I år har jeg ingen unnskyldning. Oppussingen er vi stort sett ferdige med. I år er det hagen som skal få all min oppmerksomhet.
Problemet er bare at jeg ikke ante hva jeg bega meg ut på da vi kjøpte oss hus – med hage.

Våren startet med at jeg skar ned alle forvokste busker. Tujaer dobbelt så høye som huset har blitt likvidert. Brudespirea og nyperose har blitt jevnet med jorda. Sånt klarer jeg fint. Da kan jeg bruke motorsag eller greinsaks.

Men hvordan skulle jeg kunne vite at alle planter og vekster som ikke er akkurat der de skal være har røtter herfra til Kina? At løvetann har både røtter og ståpåvilje kun de ondeste hensikter kunne ha funnet på visste jeg. At den planten som har fått avleggere 20 cm inn på plenen er tre tusen ganger verre visste jeg slett ikke.

At bringebærbusker kan spre seg fra den ene enden av tomta til den andre visste jeg heller ikke.

På den ene langsida av huset var det visst et blomsterbed en gang i tiden. I vår så vi at det kom opp fire tulipaner og noen krokuser. Før alt det andre tok over helt. Nå er det som over alt ellers i hagen vår. Alt som ikke skal være akkurat der vokser villig.

I plenen vår er det mer mose enn gress. «Mose er mykt og godt å gå på,» forteller jeg meg selv. Løvetanna spirer som aldri før. «Gult er kult, ikke sant?» prøver jeg meg på. To områder som kanskje en gang i tiden har vært blomsterbed er dekt av skvallerkål. «Skvallerkål får jo også blomster etter hvert,» tenker jeg. For å være ærlig: Det fungerer ganske dårlig.

Så kjære alle hageeiere. Jeg har undervurdert dere. Jeg har undervurdert innsatsen dere legger ned i hagen deres på det groveste. Jeg vet nå at bak enhver tilsynelatende ustelt hage ligger det uendelige timer med innsats. Jeg beklager mine nedlatende tanker. Samtidig har jeg full forståelse for at alle andre ser ned på meg og min innsats i hagen. De skulle bare ha visst.

(Denne petiten sto på trykk i Trønder-Avisa Pluss lørdag 15. juni 2013.)

Older posts

© 2017 Fredrik Mandal

Theme by Anders NorenUp ↑