Faksimiler av VG 13. og 27. juli 2005 i kjølvannet av terroraksjonene i London og Sharm el-Sheikh.

Men etter 22. juli kan jeg ikke huske å ha sett eller hørt en eneste journalist som har spurt Den norske kirken om det samme. Eller det norske folk som sådan. Pussig, sier du? Var ikke terroristen etnisk norsk? Ble han ikke beskrevet som kristen i dagene som fulgte? Skulle han ikke «beskytte» vesten mot islamiseringen av Europa, det som i antijihadistiske miljøer omtales som «Eurabia»?

Jeg skrev selv om det såkalte manifestet terroristen publiserte få timer før ugjerningene, og siterte blant annet fra det han skrev om hva som kunne skje om han overlevde en aksjon:

Jeg vil bli stemplet som det største (nazi-)monsteret siden andre verdenskrig. (…) Men jeg vil alltid vite at jeg er kanskje den største vinneren Europa har sett siden 1950. Jeg er en av mange ødeleggere av kulturmarxismen, og derfor en sann helt av Europa, en redder for vårt folk og for europeisk kristendom. Et perfekt eksempel som bør bli kopiert, applaudert og feiret. Den perfekte ridderen jeg alltid ville være.

BT.no, 23. juli, min utheving. (Det gir en rar smak i munnen å lese denne saken fem måneder senere…)

Riktignok ble høyreradikale partier og antijihadister spurt om de tok avstand fra terroren, men hadde det ikke også vært naturlig å spørre kirken om de tok avstand fra ugjerningene?

Jeg sendte en e-post til Trude Evenshaug, kommunikasjonsdirektør i Kirkerådet, Den norske kirke, hvor jeg spurte om ledende personer i kirken ble forberedt på at det kunne komme slike spørsmål fra pressen, og om spørsmålene faktisk kom.

Hva tror du hun svarte? Joda, medietreningen ble gitt, forberedelsene gjort, men spørsmålene kom aldri:

Så fort det ble klart at terroristen var en hvit nordmann, som knyttet handlingene sine til et mål om å beskytte kristen kultur, forberedte jeg kirkens ledere (særlig preses Helga Haugland Byfuglien) på et slikt spørsmål, men det kom ikke.

I dagene som fulgte, var det først og fremst utenlandsk presse som var opptatt av eventuell konflikt mellom trossamfunn i Norge, og som kontaktet kirken med slike spørsmål. Deres referanserammer var helt andre samfunnsforholdene enn det norske (særlig var det henvisninger til kristenfundamentalistiske bombene av abortklinikker) og vi brukte mye tid på å forklare at konservative kristne miljøer i Norge ikke er det samme som for eksempel i USA.

Det var tett kontakt mellom kirken og muslimske ledere i dagene etter terroren, og deres understreking av at dette selvsagt ikke hadde med kristendom å gjøre, var også viktig for hvordan dette ble håndtert i offentligheten.

Kirkens ledere har siden publisert kronikker som sier at det er blasfemi å knytte terrorhandlinger til forsvar for kristendom, og (sammen med Islamsk råd Norge) lansert verktøykasse mot religiøs ekstremisme.

Jeg er ikke den eneste som har stilt dette spørsmålet.

Medierna, Sveriges Radios medieprogram, intervjuet Eva Almqvist, pressesekretær i Svenska kyrkan, i sin sending 30. juli (32 minutter ut i denne MP3-filen). Reporteren startet med å spørre om Svenska kyrkan hadde fått spørsmål om de tok avstand fra terrorhandlingene i Norge.

– Det er kommet et par reaksjoner fra privatpersoner, men det er ingen journalister eller medier som har ringt angående akkurat det spørsmålet, svarer Almqvist.

– En bruker jo å gjøre det når muslimer utfører terroraksjoner i islams navn, så og si, da må representanter fra ulike muslimske organisasjoner liksom ta avstand fra det og si at vi er ikke sånn? spør journalisten.

– Ja, jeg er enig, og synes det hadde vært logisk om det spørsmålet hadde kommet til oss i denne sammenhengen, med det har det ikke gjort.

– Jeg tenker egentlig tvert om. Er det ikke egentlig bra at det ikke kommer til dere, men den burde kanskje heller ikke komme til muslimske organisasjoner den gang det er muslimske terrorister?

– Jo, absolutt, det er jeg helt enig med deg i, sier Almqvist.

Almqvist fortsetter med å si at hun håper dette kan få folk til å innse at muslimske terrorister er like lite representative for islam som kristne terrorister er for kristendom.

Medieforsker Elisabeth Eide, professor ved UiO og professor II ved UiB. Foto: Fredrik Mandal.

Jeg har også snakket med medieforsker og professor Elisabeth Eide (UiO/UiB) om dette da hun holdt et foredrag om mediadiskurser, migrasjon og debatt etter 22. juli ved UiB i november.

Da spurte jeg henne om hvorfor ingen har spurt kirken om de tar avstand fra handlingene, all den tid terroristen beskriver seg selv som kristen og en «redder for europeisk kristendom».

– Hvorfor har ingen spurt kirken om de tar avstand fra terroren?

– Si det, sa hun og tenkte seg litt om.

– Jeg tror svaret egentlig er veldig enkelt: majoriteten har ikke kollektiv skyldfølelse.

Så der har vi det. En majoritet føler ikke skyld for det en av deres «medlemmer» har gjort på samme måte som minoriteter gjør. Kan vi slå oss til ro med det?

Jeg er villig til å godta det som en forklaring på hvorfor spørsmålet aldri ble stilt av norsk presse, men jeg håper samtidig vi lærer noe av det hele.

La meg sitere Zenia Stampe, folketingsmedlem for Det radikale venstre, Venstres danske søsterparti. Hun skrev allerede 24. juli, to dager etter terrorangrepet, om kollektiv skyld etter Oslo:

Vi har i 10 år hørt moderate muslimer lavmælt bede os om at se den ekstremistiske terror som gale menneskers værk og ikke som en del af den muslimske tankeverden. Måske skulle vi have lyttet bedre efter.

Jeg håper vi har sett de siste muslimene måtte stå frem i media og ta avstand fra ekstreme handlinger utført av noen som tilfeldigvis har samme tro. For om noen hadde spurt meg om jeg tok avstand fra terroristens handlinger hadde jeg blitt beint fram forbanna.

Redigert 16. desember: Jeg blogger så sjelden at jeg glemte at lenker i bildetekst ikke fungerer. Sakene som er brukt som illustrasjon kan du lese på VG Nett:
– Steng alle moskeer
– Tar avstand fra terror
 I tillegg glemte jeg å legge til lenke til Medierna-sendingen, samt saken jeg skrev for På Høyden og Forskning.no om Elisabeth Eides foredrag.

«Crowdsourcing er en spesiell form for dugnad, hvor en stor, litt udefinerbar gruppe gjør en felles oppgave basert på fellesskap, medvirkning og selvorganisering [...]. Ordet er et ordspill på outsourcing og henspiller på at et firma kan bruke disse mekanismene for å nå et mål.»

Wikipedia, 23.03.2010.

Sammen er vi jo klokere, ikke sant? Vel, jeg blogger her litt om to tilnærminger: VG Rett (VG Nett) og Debate 2010 (Telegraph.co.uk).

Crowdsouring på VG Nett og Telegraph.co.uk. (Skjermbilder)

VG Rett. I dag slapp VG Nett nyheten om «VG Rett». «Er du en av de kvalitetsbevisste leserne som irriterer deg over skrive- og faktafeil på VG Nett, gir vi deg nå muligheten til å bruke frustrasjonen konstruktivt», skriver de på VG Meta – bloggen de omtaler som «VG Nett fra innsiden».

Skjermbilde fra forsiden til VG Nett, 23.10.2010.

«Enhver feil på VG Nett er én feil for mye, og vi skal være de første til å erkjenne at vi har et markant forbedringspotensial i så måte», skriver de. Selv om «journalistene i VG Nett er levende opptatt av god kvalitet i alle ledd» mener René Svendsen (@renesvendsen) at «den enorme tekstproduksjonen under et kronisk tidspress» gjør det svært vanskelig å unngå både språkfeil og faktafeil.

Kloke hoder. Derfor har noen kloke hoder i VG Nett funnet ut at crowdsourcing er vegen å gå. Ved å la leserne som irriterer seg over feilene si fra på en effektiv måte kan VG Nett heve kvaliteten sin. De leter nå etter rundt hundre engasjerte og bevisste lesere til å hjelpe til.

På alvor? Vel og bra. VG Nett kan helt sikkert bli bedre som følge av denne crowdsourcingen. For å være helt ærlig tar jeg skrivefeil personlig. Alle skrivefeil viser, som Tom Arild Haugen (@TomArildHaugen) er inne på i sitt blogginnlegg om VG Rett, at leserne ikke blir tatt på alvor. Haugen skriver videre:

– Du må aldri undervurdere leserne, formante en av mine gamle mentorer i sin tid.
Den tanken slår meg igjen når VG fortsetter:
– Vi kan dessverre ikke betale noe for jobben som skal gjøres, men lover å lage en “VG-lista Korrekturlesere” der de beste dugnadsleserne blir gjort stas på.
Right! Så Norges største avis, både på nett og papir, devalueres til et dugnadsprosjekt?

Tom Arild Haugen på bloggen IdagImorgen under tittelen «Dagen blir snart den samme uten».

En yrkestittel. Jeg trekkes mellom disse to ytterpunktene. VG Nett vil bli bedre, og velger å bruke sin største og viktigste ressurs for å oppnå det de vil. De bruker leserne. VG Nett fortjener skryt og klapp på skulderen for nytenking og utvikling.

Samtidig blir VG Nett, Norges største nettavis, et dugnadsprosjekt. «Korrekturleseren var yrkestittelen til den som skulle påse at der ikke var feil i det som sto i bøker og aviser», står det på Wikipedia. Der står det også at Norges siste rene korrekturavdeling var i VG, og ble lagt ned i 2007. Det er jobben til menneskene som jobbet der som nå blir erstattet av dugnadsarbeid. For dugnadsarbeid får du som kjent din lønn i himmelen. Klapp på skulderen eller ris på rumpa til VG Nett?

Politisk crowdsourcing. I Storbritannia kom jeg også over et eksempel på crowdsourcing i dag. Det er det Telegraph.co.uk (Daily Telegraph/Sunday Telegraph) som står bak. Prosjektet heter «Debate 2010», og går fram mot valget som skal avholdes i mai/juni.

På Journalism.co.uk er prosjektet omtalt slik:

The Telegraph has launched a new site to crowdsource ideas and encourage reader interaction with its coverage of politics and party policies ahead of the UK general election.

Debate2010 will feature topics for discussion, posted by the site’s editorial team, relating to general policy areas, such as business, defence and economics. Users will then be able to submit their ideas in response to these questions posed by the debate team and vote for or against others’ suggestions.

Journalism.co.uk, 23.03.2010.

Velgernes ståsted. Redaktør Marcus Warren omtaler prosjektet som en meningsmåling i sanntid, og et forsøk på å kartlegge sakene fram mot valget sett fra velgernes ståsted. Ideer, ikke meninger og lange kommentarer, vil bli promotert av moderatorene på siden.

«Listening to your audience and understanding who you are trying to involve» is an important part of managing Telegraph.co.uk’s communities and will be crucial to the success of this project, Kate Day, communities editor at Telegraph.co.uk, told Journalism.co.uk.

Journalism.co.uk, 23.10.2010.

Det vil velges ut debattemner som er har relevans til nyhetsbildet, men redaksjonen vil også oppfordre til diskusjon rundt temaer som ikke dominerer i nyhetene. Kate Day håper at siden vil få fram både hull i den politiske tenkingen og velgernes synspunkter.

Flere nivå. Jeg liker dette, og jeg liker det på flere måter. Sosiale medier brukes til noe veldig konstruktivt, rent journalistisk er det veldig spennende – og jeg liker at dette er demokratiutviklende. Kan dette skape økt engasjement er det absolutt noe norske nettaviser bør tenke på til neste valg her til fjells.

«… a digital experiense that reads like a newspaper, updates like a website, and delivers like – well, The New York Times.»

Apples iPad har blitt lansert. Skjermbilde fra Apple.com

Siden den gang har mye skjedd i vår verden. Det jeg ba om har fortsatt ikke kommet, men vi er nærmere. Apple har lansert sin tavle-PC, iPad, som plutselig muliggjør en av mine drømmer.

I mai konkluderte jeg med følgende:

Kobler man Times Reader 2.0 sammen med et lesebrett, da snakker vi. Gi meg et lesebrett med funksjonaliteten til dette programmet samt Wi-Fi ([...] 3G er ikke nødvendig, men kunne vært en fordel f.eks. når man er på hytta), og du har en sikker vinner i mine øyne. En kvalitetsredigert utgave, som alltid er oppdatert med siste nytt. Kan man ønske mer?

Hele blogginnlegget leser du her.

Nå har lesebrettet, eller tavle-PC-en, jeg ba om kommet. Nå er det vel bare Times Reader som mangler. Om den løsningen ikke er på plass innen få uker etter at iPad har kommet i salg blir jeg veldig overrasket. Da Steve Jobs presenterte iPad forleden, var det NY Times som ble brukt som ett av eksemplene i Safari. På alle bilder av iPad hvor Safari er åpent er det NY Times’ nettside som er avbildet.

Noen vil kanskje mene at det får være nok. Mange mener at nettaviser lett trumfer papiravisene. Jeg er tilbøyelig til å være enig, men bare på visse punkter.

Nettet trumfer papiret lett på hastighet og fordypningsmuligheter. Men papiret kan by på mer. På Drivhuskonferansen 2009 snakket Anders Brenna om sjokolademetaforen sin (se videoen under, levert av Hypervisjon). Kortsiktige behov mot langsiktige behov. På nett klikker du på fengende overskrifter, mens du i papiravisa i større grad leser saker du ikke ville ha klikket på i en nettavis. I alle fall er jeg sånn. Det mener jeg er et av de største fortrinnene til papiravisene. I tillegg til å gi deg det du vil ha nå, gir de deg også det som er bra for deg på lang sikt.

Notiser faller også inn under denne kategorien. På nettet kommer de bort i mengden (hvis de i det hele tatt publiseres), mens på papir er de plassert i margen slik at du får med deg noen småting hver dag.

Et annet fortrinn er redigeringen. En papiravis må prioritere knallhardt mellom saker. Blir det for mange sider faller annonseprosenten. Da ryker budsjettet. I stedet velger redaktøren ut de viktigste sakene, og leverer dem i postkassa mi neste morgen. (Jada, jeg er klar over sosiale medier og at vi i dag er våre egne redaktører, men for å holde innlegget innenfor en litt fornuftig lengde får jeg eventuelt komme tilbake til det en annen gang.)

Kan dette kombineres, på en måte som ligner på Times Reader 2.0, tror jeg vi snakker fornuftig.

Multimedialitet, løpende oppdateringer, interaktivitet og tydelige prioriteringer mener jeg er fire viktige poeng. Presentert på en måte som jeg kan ha ved siden av kaffekoppen under frokosten, på bussen, i sofaen. Hvor som helst.

Times Reader per i dag er ikke perfekt. Det er heller ikke iPad. Sammen blir de heller ikke perfekte, men vi nærmer oss. Når nettaviser får et Times Reader-lignende grensesnitt i nettleseren hopper jeg av glede.

App-en har kanskje vært rundt ei stund, men jeg ble ikke oppmerksom på den før i kveld. Den heter PressReader, er laget av NewspaperDirect og er tilgjengelig gratis i iTunes App Store.

Startskjermen. (Skjermbilde)

Saken med PressReader er at du kan få papiravisa rett inn i din iPhone – uten å felle et eneste tre.

Når du laster ned PressReader får du de sju første avisene gratis. Deretter koster de ifølge Netcoms iPhone blogg 6 kroner per avis. Du kan også abonnere på aviser, men jeg har ikke funnet noen priser på det ennå.

Totalt oppgis det at du får tilgang til 1300 aviser fra 82 land på 37 språk.

Produsenten har lagt ut en grei gjennomgang på YouTube:

Avisene laster du ned relativt raskt på WLAN, men jeg har ikke testet hastigheten på 3G-nettet. Det er heller ikke oppgitt noe sted hvor store avisene er, men det tok lengre tid å laste ned en avis fra Panama på 100 sider enn Wall Street Journal Europe på 32 sider, for å si det slik.

Biblioteket - avisene jeg har lastet ned mens jeg testet app-en. (Skjermbilde)

Avisene ser ut som en helt vanlig papiravis. På en så liten skjerm gjør det at du ikke får med deg annet enn de største overskriftene, og det blir mye zooming og bevegelse fram og tilbake for å lese avisa på «vanlig» måte. Å bytte side gjøres selvfølgelig på sedvanlig vis, dra siden til høyre eller venstre.

Forsida på The Wall Street Journal i PressReader. (Skjermbilde)

Du kan forsåvidt zoome og dra deg fram og tilbake, men det er enklere å klikke på titlene. Da får du opp artikkelen i et skjermtilpasset format, med bilder og det hele.

Artikkelvisning i PressReader. (Skjermbilde)

Helt kurant å lese artikler på denne måten, men om du ikke liker det kan du få artikkelen lest opp for deg.

Engelsk eksempel: [Lydklipp: se originalinnlegget for å høre]

Men på norsk er ikke alt bare fryd og gammen. Aftenposten er tilstede i programmet med både morgenutgaven og aftenutgaven, og Stavanger Aftenblad er der. Å vise sider og navigere på avissidene fungerer fint, men det oppstår problemer når du prøver å gå inn i artikkelvisningen.

Feilmelding: norsk er ikke støttet i artikkelvisning. (Skjermbilde)

Det betyr at du må trykke «OK» mange ganger, og når du omsider kommer inn i artikkelvisningen er det bare overskrift og ingress der. Brødteksten mangler. Men overraskende nok kan programmet fortsatt lese for deg, og det gjør det på helt ålreit norsk. Jeg mener, det er fortsatt syntetisk tale, men med litt godvilje er det veldig forståelig.

Norsk eksempel: [Lydklipp: se originalinnlegget for å høre]

Konklusjonen min er ganske enkel. Dette er et veldig spennende konsept, men det fungerer ikke veldig godt på en så liten skjerm. Jeg kan fort finne på å bruke det til å lese utenlandske aviser, men Aftenposten kjøper jeg like gjerne i butikken nedi gata her. Det blir en mer behagelig opplevelse, spesielt ettersom at artikkelvisningen ikke fungerer på norsk.

Heller ikke i La Prensa, avisa fra Panama jeg testet, fungerte artikkelvisningen. Der var titlene rett og slett ikke lenket, det var en ren PDF-utgave.

Men hvis de får fikset opp disse feilene – og Apple kommer med noe som kan ligne på en iPod Touch King Size eller noe slik – kan dette bli veldig spennende. Foreløpig er det vel stort sett en avansert PDF-leser med Retriever-funksjonalitet. Et veldig spennende konsept, og en artig idé – men langt fra perfekt. Men når Apple viser fram sin siste kreasjon onsdag 27. januar kan det hende vi snakker…

OPPDATERING: Før jeg begynte på denne bloggposten sendte jeg en e-post til utviklerne, hvor jeg lurte på hvorfor ikke norsk støttes fullt ut. I det øyeblikket jeg publiserte dette innlegget fikk jeg svar på e-posten.

I have escalated the problem with viewing Norwegian newspaper articles in text mode in PressReader application, to our technical team, who are actively working to fix it as soon as possible. We apologize for any inconvenience this may have caused.

Svar på supporthenvendelse innen 30 minutter, det noteres som et pluss i boka mi.

En haug med skjermbilder:

Seks av ti er villige til å betale, men ingen store summer.

Det var 259 nordmenn med i undersøkelsen. 20 prosent av disse sa at de betalte for nyheter på nettet i dag, mens 60 prosent sa at de var villige til å betale for nyheter på nett.

Riktignok er det småpenger det dreier seg om, i gjennomsnitt sa de norske deltakerne i undersøkelsen at de var villige til å betale $4 per måned.

Det er jo forsåvidt godt nytt, og du kan lese mer om undersøkelsen på Journalisten, på Betatales og hos NY Times, eller du kan be om å få et sammendrag fra BCG.

Jeg har dog lyst til å trekke fram ett poeng. Det ser ut til at det overrasker mange at de som er villige til å betale for nyheter på nett, er de som allerede betaler for nyheter på papir.

Hvor mye vil folk betale? (Kilde: BCG)

Lysegrønn er «ikke papiraviskonsumenter eller lette papiraviskonsumenter» (under $5 per måned på papiraviser), mens grønn er «tunge papiraviskonsumenter» (over $5 per måned på papiraviser). Grå er totalen.

I Norge er de såkalt «lette papiraviskonsumentene» villige til å betale i gjennomsnitt $3 per måned for nyheter på internett, mens de «tunge papiraviskonsumentene» er villige til å betale $5. Det totale gjennomsnittet er $4.

Den samme tendensen ser vi i alle de undersøkte landene, folk som allerede betaler en del for papiraviser er mer villige til å betale for seg på nettet. Hvordan kan det komme overraskende på noen?

Jeg hadde blitt virkelig overrasket om tendensen var motsatt, altså at de som ikke bruker penger på nyheter i dag plutselig var villige til å betale mer for nyheter enn de som er vant til å betale for nyheter.

Forøvrig, her er betalingsvilligheten for de norske deltakerne delt opp i hvor mange som er villige til å betale hvor mye:

Norge: hvor mye vil hvor mange betale for nyheter på nettet? (Kilde: BCG)

Grafene er hentet fra rapporten, som du kan få ved å be om den fra BCG.

Mange har vel ment at internett skulle ta livet av det meste. Musikkindustrien, TV, radio, aviser. Særlig papiraviser. Vel, jeg tror ikke noe på det.

Hva gjør avishusene for å sikre fremtidens avislesere?

Jeg er fullstendig klar over at verden er i endring, men jeg tror ikke papiravisene kommer til å dø, i alle fall ikke med det første. De kommer til å endres, og mange av avisene kommer nok til å dø. Men det skyldes ikke formatet, det skyldes innholdet.

Men de som ønsker å overleve, hva bør de satse på? De aller fleste avisene her i landet har mange felt hvor de har veldig mye å gå på. Men det viktigste er kanskje å sørge for at de unge leser aviser på papir. En av måtene de kan gjøre det på er gode studentrabatter.

Får avisene unge mennesker til å abonnere, er sjansen stor for at de fortsetter med det når de blir eldre. Da er det viktig å gi studentene gode priser, spesielt med tanke på hvordan studiestøtten er innrettet. (I studieåret 2009/2010 er studielån og -stipend 87.600 kroner, mens hvis vi ser på EU-normen for fattigdomsgrensa var den i 2005 på 127.000 kroner. Etter OECD-normen var den cirka 88.000 kroner i 2005.)

Altså, med lave studentpriser kan avisene lettere etablere adferdsmønster hos studentene. Blir du vant til å lese papiraviser til frokosten mens du studerer, er det lettere at denne vanen blir med deg når du skal ut i «den virkelige verden» også. Da skulle man jo tro at avisene hadde skikkelig gode studenttilbud, ikke sant?

Vel, jeg tok en sjekk.

Den eneste avisa som har gode studentpriser er Bergens Tidende med cirka 70 prosent rabatt, mens mange har lagt seg rundt 50 prosent.

Avisa Nordland, Klassekampen, Morgenbladet og Namdalsavisa har tydeligvis ikke spesielt lyst på studenter som kunder, og de ligger på rundt 25 prosent rabatt.

Klassekampen og Morgenbladet er dog i en litt annen klasse, ettersom de er aviser «for spesielt interesserte». Men det er jo Dagens Næringsliv, Dagsavisen og Vårt Land også, så det er kanskje ikke et gyldig argument.

Sunnmørsposten har tilsynelatende ikke lyst på studenter som abonnenter i det hele tatt. De har har kund 15 prosent studentrabatt.

Har avisene med lave studentrabatter gitt opp? Venter de på at fremtiden skal komme og dagens abonnenter dø ut, slik at de kan legge inn årene? Eller mangler de en bevisst tenking rundt dette?

Eller tenker de annerledes enn meg? Tenker de at folk abonnerer på avisa hvis de vil og har interesse av det, og at incentiver i form av rabatter ikke er nødvendig? Tenker de at nettet kommer til å ta over papiravisenes funksjon, og at papiravisa derfor er unødvendig?

Hva tror du?

Dette er vinklingen som ble valgt da NTB/adressa.no skulle fortelle sine lesere at fossilet Ida var kommet til Norge: «Ida mer populær enn Rybak»!

Fra saken har jeg sakset følgende:

- Fantastisk. Vi er stolte over at vi har en stjerneforsker som Jørn Hurum i vår midte. Han har sikret Norge en verdenssensasjon og plassert oss på det internasjonale forskningskartet. Større norgesreklame enn Alexander Rybak, sa universitetsdirektør Gunn-Elin Bjørneboe ved presentasjonen av «Ida» for norsk presse på Naturhistorisk museum på Tøyen fredag ettermiddag.
Bjørneboe har nettopp kommet tilbake fra London og kan fortelle om enorm internasjonal interesse for funnet og dermed også for norsk forskning. På Google var det registrert ikke mindre enn 2 milliarder klikk på «Ida» og Hurum.

Adressa.no, 29.05.09

Herre. Ut fra denne uttalelsen finner man altså ut at tittelen naturligvis skal være «Ida mer populær enn Rybak», men det stopper ikke der.

Hvilke saker er det naturlig å lenke til når du skal liste opp relaterte saker? Et kjapt googlesøk gir følgende alternativer på adressa.no:

• – Har funnet «the missing link» (19.05.09)
  
• Norske forskere tetter hull i arvelæren (19.05.09)
  
• Norske forskere: – Har funnet «the missing link» (19.05.09)
  

Men nei da. Se på dette:

Disse sakene er altså relatert til at fossilet Ida har kommet til Norge. Ja vel, ja.

Nå er det lov å håpe at Adressa har et system som gjør at alle NTB-saker blir kjørt ut på nettsiden automatisk, og at de såkalte «relaterte sakene» er automatisk generert. Men likevel. Burde det ikke vært en viss kvalitetskontroll? Det tar ikke nettdesken mange sekunder å oppdage at noe skurrer i denne saken, gjør det vel?

Og dersom det er automatisk utrulling av saker, er ikke det et problem i seg selv? Hva med redaktørens ansvar? Hva med ansvaret overfor leserne i forhold til kvaliteten på sakene som publiseres? Og hva i all verden er det som får NTB til å vinkle slik i utgangspunktet? Klikkstatistikk? Kjendisstoff genererer jo klikk, Rybak er i vinden – og med denne Ida/Rybak-koblingen genererer vel saken flere klikk enn om det hadde vært en «normalt» vinklet sak. Men hva med leserne? Genererer denne saken fornøyde lesere?

Ikke her i gården. Da var det en befrielse å lese saken hos Aftenposten i stedet. En god sak med fakta om hva det dreier seg om, og viktigst av alt – ingen klikkgenererende Rybak-referanser.

Ikke engang Dagbladet eller VG Nett hadde klart å vinkle på Rybak i denne saken. VG Nett fikk riktignok inn et annet kjendisnavn i undertittelen, men apen Julius er likevel mer relevant enn Rybak.

- Dette er den mest berømte apen vi har. Julius er ingenting i forhold, sier Hurum med et smil.

Jørn Hurum til VG Nett, 29.05.09

Denne saken er å finne på flere nettaviser, blant annet Avisen Agder, Drammens Tidende og Harstad Tidende. Den finnes også hos Stavanger Aftenblad og ANBs Siste.no, men da i en mer forseggjort ANB-NTB-utgave med faktaboks og det hele.

Jeg har også sendt en e-post til journalisten som har skrevet saken, Arne Børcke, for å se om han har lyst til å komme med en kommentar. Saken oppdateres når/hvis jeg får svar.

Dette sier vel sitt. 4 312 er omtrent det samme opplaget som Levanger-Avisa (4 287 totalt opplag, hvorav 3 er PDF og 234 er løssalg). Eller Øyene (4 404 totalt, 0 PDF og 225 løssalg).

Én ting jeg la merke til da jeg så på PDF-tallene, er hvilke aviser som topper lista. 14 aviser har et PDF-opplag over 100. Ni av disse er lokalaviser, tre er storbyaviser, én er nisjeavis og én er økonomiavis. Øverst på lista ligger Sunnmørsposten og Finnmarken, med henholdsvis 252 (32 667 totalt) og 223 (7 060 totalt) PDF-er i sine opplagstall. Nisjeavisen er Morgenbladet, økonomiavisen er Dagens Næringsliv (som har PDF-abonnement kun utenfor Norges grenser), og storbyavisene er Stavanger Aftenblad, Aftenposten (morgenutgaven) og Bergens Tidende.

Blant de 12 avisene hvor PDF utgjør mer enn én prosent av opplaget, er alle unntatt én lokalaviser. Den eneste ikke-lokalavisen er Tips, klassifisert som «nisjeavis, sport». Alle unntatt Firda har opplag under 10.000.

Fem på topp hva angår PDF-andel er (med totalt opplag i parentes):

1. Andøyposten – 6,42 prosent (2 010)
2. Finnmarken – 3,16 prosent (7 060)
3. Finnmark Dagblad – 2,00 prosent (8 813)
4. Fjordens Tidende – 1,31 prosent (5 485)
5. Vest-Telemark Blad – 1,30 prosent (5 530)

Er det da slik at PDF-utgaven er for spesielt interesserte som ikke har tilgang på papirutgaven? Det er fristende å svare ja, men jeg har jo ikke dokumentasjon som underbygger dette. Jeg ser det likevel som meget sansynlig, hadde jeg hatt tilgang på papirutgaven av Trønder-Avisa hadde jeg nok ikke lest den på PDF.

Men likevel – alle piler peker nedover for papiravisene, mens PDF-salget (i godkjente opplagstall) har økt med 43,9 prosent fra 2007 til 2008. Når totalen er så lav er det kanskje ikke et gyldig argument, men økningen er vel likevel signifikant?

Slik ser Times Reader 2.0 ut. (Skjermdump)

I menyen til venstre har du de forskjellige seksjonene i avisen – front page, international, opinion, sports, arts, news in video, news in pictures osv. Øverst på «front page» har man «latest news» – fortløpende oppdatert. Bortsett fra at de siste sakene kommer rett inn i programmet, minner dette veldig mye om en vanlig avis.

Skaleringen er utrolig smart utført, tekst og bilder tilpasser seg vindusstørrelsen, og det flyter fint. Tekststørrelsen kan du justere etter eget forgodtbefinnende.  Noe småpirk er det, men det regner jeg med blir justert ganske kjapt. De mangler blant annet en «send til en venn»-knapp, og en «lenke til nettavisa»-knapp eller en måte å lenke inn i programmet på, slik at man kan dele saker med andre.

Og kommentarer mangler også, men slik mye av debattkulturen er på nett i disse dager er det kanskje like greit for den jevne bruker.

Du kan bla gjennom artiklene, litt på samme måte som i en papiravis. Dette gjør du enten via piltastene på tastaturet eller via knappene på den nederste linja i programmet.

For å få tilgang til alt stoffet må du abonnere, og det koster US$ 3,45 per uke (US$ 14,95 per måned). Litt under hundrelappen etter dagens kurs. Programmet er laget i Adobe AIR, og er følgelig tilgjengelig til både Windows, Mac og Linux. Men du kan også laste det ned uten å være abonnement. Da får du tilgang til en begrenset utgave med bare deler av innholdet – men det gir et godt inntrykk av hvordan det fungerer.

Konseptet er ganske så genialt i mine øyne. Det er en hyggeligere opplevelse enn den vanlige nettavisen, og minner mer om en papiravis. En kvalitetsredigert – og oppdatert – utgave av papiravisa. Og om du ikke er på nett har du likevel tilgang til avisa – og utgavene de siste syv dagene. Selv om jeg ikke leser NYT, får jeg lyst til å begynne med det. Dette er lekkert! Og dersom dette konseptet utvikles videre, håper jeg det ikke tar lang tid før norske aviser kaster seg på.

Kobler man Times Reader 2.0 sammen med et lesebrett, da snakker vi. Gi meg et lesebrett med funksjonaliteten til dette programmet samt Wi-Fi (Amazons «whispernet» som baserer seg på 3G er ikke nødvendig, men kunne vært en fordel f.eks. når man er på hytta), og du har en sikker vinner i mine øyne. En kvalitetsredigert utgave, som alltid er oppdatert med siste nytt. Kan man ønske mer?

Og forresten, de har også lagt til rette for reklame, så de baserer seg ikke bare på abonnementinntekter. Reklamen er både i bilder og tekst (via Google AdWords). Ikke forstyrrende – diskret, men lurt.

Hvem blir første norske avis til å følge etter? Og når kommer dette på et lesebrett nært meg?

1. Jeg er fra Steinkjer, hvor T-A har sitt hovedkontor. Jeg liker å følge med på det som skjer der hjemme.
2. Hadde jeg vært papirabonnent frykter jeg at avisa hadde kommet først dagen derpå – det gjør i alle fall Fædrelandsvennen her i huset.
3. Jeg skal jobbe for T-A i sommer, og vil være godt forberedt når jeg starter i jobben i midten av juni.

Derfor har jeg ordnet meg et PDF-abonnement på T-A. Prissettingen skrev jeg om i forrige innlegg, så det skal jeg ikke bruke mer tid på nå. Dette er en oppsummering av en uke med PDF-lesing.

For det første, jeg er glad i papiraviser. John Einar Sandvand (@JohnEi) tvitret faktisk om PDF-aviser mens jeg skrev dette, og han oppsummerte sin erfaring av VG og Aftenposten på PDF slik:

@JohnEi oppsummerer

«Not as nice». Jeg stemmer i, det er ikke like bra. (Papir vs. PDF, ikke nett vs. papir). Det føles ikke like bra. Hvorfor?

En papiravis har to motstående sider. En sak er ofte spredd over disse to sidene, gjerne både overskrift og bilder. På skjermen lar ikke dette seg lese. Skal man se begge sidene, blir teksten uleselig (både på 13,3-tommers MacBook-skjerm (1280×800) og 32-tommers ekstern skjerm (1280×720)). Jeg er klar over at dette har med størrelse og oppløsning å gjøre, men selv med større skjerm/bedre oppløsning vil det ikke gi samme følelse som papir.

For å kunne lese, må jeg zoome. Da blir teksten lesbar, men bare deler av en side synlig. For å bla bruker jeg «hand tool», slik at jeg kan dra meg rundt. Det fungerer, men ikke godt.

Noen spørsmål dukker opp i hodet mitt. Vil dette bli bedre f.eks. på en Amazon Kindle DX? Jeg har ikke troen. Som Carsten Pihl (@carstenhp) påpeker, er PDF et format mest for utskrift, ikke skjerm. En PDF-utgave er ikke tilpasset skjermen, og heller ikke på en Kindle vil du få plass til to sider samtidig. Ergo mye fram og tilbake og klabb og babb.

Det neste er spørsmålet Carsten Pihl kom med i tvitringen jeg lenket til ovenfor. «Er det ikke bedre med web?» Nei, papir har sine fordeler. En av disse er merverdisakene, som jeg skrev om i innlegget «Fremtidens medier». En annen ting, som kanskje mest gjelder for region- og lokalaviser, er notiser. Og bursdager, hilsninger og dødsannonser. Disse er ikke tilgjengelige på samme måte på nett, der er i alle fall jeg prisgitt overskriftene og de viktigste sakene. Småsaker leser jeg stort sett bare på papir.

Det tredje spørsmålet er om det er nødt til å være slik. Hvorfor kan man ikke lage en «tilpasset utgave» av papiravisa for oss som faktisk ser fordelene PDF har over nettavisene? Det perfekte hadde vært om «arket» blir snudd 90 grader, slik at vi får breddeformat. Men det er ikke nødvendig, det holder å holde hver sak til én side. Med det mener jeg selvsagt overskrifter og bilder, ikke nødvendigvis saker som sådan. Behold notisene og alt det andre som gjør at vi heller vil lese papiravisa enn nettavisa.

På den måten tror jeg faktisk aviser kan tjene penger, spesielt hvis det blir laget i et lesebrettvennlig format. Automatiske nedlastinger, avisa er klar til å leses på lesebrettet når man setter seg ved frokostbordet. Og et PDF-abonnement teller like mye i opplagstallene som et vanlig abonnement, har det blitt meg fortalt. Vinn-vinn-vinn-situasjon. Litt mer arbeid på desken, men det sparer de fort inn på trykkekostnadene dersom konseptet blir populært og faktisk får gjennomslag.

Og til sist – momsfritak for PDF på samme måte som papiraviser. Selvsagt.