I Trønder-Avisa skrives det om ting som skjer i Nord-Trøndelag. Bodø er, som du sikkert vet, ikke i Nord-Trøndelag, men ca 420 kilometer lenger nord. Det er [...]]]> De som har fulgt med i timen vet at jeg bor og studerer i Bodø. De som har fulgt nøye med vet også at jeg jevnlig jobber i Trønder-Avisa.

I Trønder-Avisa skrives det om ting som skjer i Nord-Trøndelag. Bodø er, som du sikkert vet, ikke i Nord-Trøndelag, men ca 420 kilometer lenger nord. Det er 595 kilometer mellom leiligheta mi og Trønder-Avisas lokaler i Steinkjer.

Likevel sitter jeg i Bodø og lager lokalnyheter fra Nord-Trøndelag.

Saken om tabbeforsikringer skrev jeg i går kveld.

Jeg jobber for det meste på nettet, men det blir jo som regel et par papirsaker for hver arbeidsøkt. Innimellom lager jeg til og med saker som blir blåst opp på forsida. I dag kjørte Trønder-Avisa en delt forside, og en sak jeg laget i går kveld var tekstoppslaget på forsida (se bildet til høyre).

Saken handler om at elkjedene tjener store penger på såkalte tabbeforsikringer, og stortingsrepresentant Arild Stokkan-Grande (Ap) fra Levanger reagerer på dette. Han mener at elkjedene utnytter folks usikkerhet, og at de må opplyse om at folks innboforsikringer i stor grad dekker det samme som disse tabbeforsikringene.

Dette er et kroneksempel på hvorfor det ikke har noe å si om jeg sitter i Steinkjer eller i Bodø når jeg lager lokalnyheter. Stokkan-Grande befinner seg i Oslo, og jeg kunne uansett ikke ha møtt ham i går kveld. Intervjuet ble gjort per telefon, bildet ble funnet fram i arkivet.

Jaktulykke i Overhalla

For en uke siden var det en jaktulykke i Overhalla kommune. Jeg hadde kveldsvakt lørdag. En kollega rykket ut på saken, mens jeg fulgte den for nett fra Bodø. Dagen etter hadde jeg morgenvakt, og fikk ordnet et telefonintervju med mannen som ble skutt i hodet med haglegevær av en annen jeger.

Saken ble forsidesak, og lot seg greit løse selv om jeg satt i Bodø.

For noen uker siden brøt det ut brann i et hus i Steinkjer. Jeg satt i Bodø og dekket saken for nettutgaven. Kanskje 20 minutter etter at brannvesenet ble varslet hadde vi et bilde på nettet, takket være at en av mine kolleger rykket ut og tok bildet.

Det er ikke et perfekt system, men langreist lokaljournalistikk har vist seg å fungere fint.

Jeg vet at nyhetsredaktøren var litt skeptisk da vi skulle forsøke det for første gang i høst, men han er vel nå overbevist om at det fungerer fint – så lenge jeg kan kalle ut en av mine gode kolleger når situasjonen krever at vi er på stedet, eller når vi skal ha et bilde av en sak.

For noen uker siden brøt det ut en brann i Steinkjer, ikke så langt unna Trønder-Avisas lokaler. Da jeg snakket med operasjonslederen i Nord-Trøndelag politidistrikt og spurte om hva det var som foregikk, ba han meg om å se ut vinduet… Jeg gjorde det, og sa at jeg ikke så noe. Kanskje ikke så rart, ettersom at det er et godt stykke fra Bodø til Steinkjer.

Med telefon og gode kolleger fungerer langreist journalistikk brillefint. Jeg må dog innrømme at det er godt å «komme hjem» til redaksjonen en gang i blant. Å sitte alene ved pulten min er ikke det samme som å sitte i en redaksjon, og jeg får ikke følelsen med «den ordentlige verden». Jeg får ikke den samme nærheten til sakene. Men rent praktisk er det jo det samme for leserne om jeg sitter ved en pult i Steinkjer eller i Bodø, så lenge nyhetene er relevante.

Og for en student – for ikke å si journalistikkstudent – er det en perfekt ordning. Jeg har ordnede arbeidsforhold, jeg har gode kolleger (selv om jeg ikke ser så mye til dem snakker jeg jo med dem rimelig ofte), jeg har overordnede som stoler på meg og som gir meg både tillit og utfordringer, og jeg får relevant arbeidserfaring.

«Word Art» heter festivalen, og jeg ble hyret av Avisa Nordland for å dekke Bjørneboe-aften. Bokbad med Tore Rem som har skrevet boken «Sin [...]]]> For en drøy uke siden var det en ordkunstfestival her i Bodø. Andre steder ville de kanskje ha kalt det en litteraturfestival, men festivalsjef Johnny S. Johansen synes at ordkunstfestival låter bedre.

«Word Art» heter festivalen, og jeg ble hyret av Avisa Nordland for å dekke Bjørneboe-aften. Bokbad med Tore Rem som har skrevet boken «Sin egen herre», første del av en biografi om Jens Bjørneboe, og musikalsk underholdning i Bjørneboe-drakt av Anne Grete Preus.

Tore Rem beskrev en svært spesiell mann, og Klassekampen seg merke i mine formuleringer rundt akkurat det.

For de som ikke vet det, Klassekampen, eller KK som jeg liker å kalle avisa, har en spalte på side 3. Den heter «På teppet». Der siterer de hver dag andre aviser. De gjør narr av andre aviser. Ofte er det svært underholdende, og da jeg bodde sammen med en som abonnerte på KK leste jeg den spalten omtrent daglig.

Uansett, tirsdag 20. oktober ble jeg kalt inn på KKs teppe. Slik så det ut:

Faksimile: Klassekampen, tirsdag 20. oktober 2009

Det høres jo veldig spesielt ut, og siteringen er korrekt og ordrett. Men den neste setningen, den som forklarer det hele, var jo selvsagt ikke tatt med i KK. Slik så det ut i Avisa Nordland dagen før:

Faksimile: Avisa Nordland, mandag 19. oktober 2009

Jeg har såvidt diskutert dette med festivalsjef Johansen i etterkant (det var han som gjorde meg oppmerksom på det hele), og vi ser vel ikke helt likt på denne saken. Mens han mener at jeg har misforstått det hele, mener jeg fortsatt å ha grunnlag for det jeg skrev, og at det var slik Rem ordla seg.

Jeg får vel sende en e-post til Rem selv og høre hva han mener om saken.

Uansett, moro var det at KK siterte meg, selv om jeg kanskje synes det er helt greit at de krediterte Avisa Nordland og ikke meg personlig.

Uansett, det er for seint å gjøre noe med det nå. Sommeren ble ikke som planlagt, men den ble veldig [...]]]> Sommeren er over for lenge siden, og utenfor vinduet mitt er det i ferd med å bli høst. Og jeg har ikke blogget siden jeg startet sommerjobben i Trønder-Avisa. Og jeg som hadde så bra planer…

Uansett, det er for seint å gjøre noe med det nå. Sommeren ble ikke som planlagt, men den ble veldig bra. Jeg sitter igjen med mange gode minner, og er en utrolig mengde erfaringer rikere. Som vanlig stortrivdes jeg i Trønder-Avisa, og fikk mange utfordringer og stor variasjon i stoffområdet. Et par av disse erfaringene har jeg planer om å blogge om etter hvert, men det får vente til en annen dag. I kveld er det sommerens store sak jeg skal skrive om.

Sommerens sak

Saken som gjorde sterkest inntrykk var etableringen av asylmottak i Vaterholmen leir, en eldgammel militærleir påbegynt i 1916, milevis fra tettbebyggelse. Det bor et par naboer et par kilometer unna, og det er ca. 26 km ned til Verdal sentrum. Der ville et privat selskap etablere asylmottak.

Etableringen av asylmottak i Vaterholmen leir i Verdal. Faksimile: Trønder-Avisa.

Vi var de første som snappet opp saken, og kjørte ganske stort på den en stund. Første oppslag kom lørdag 6. juni, etter at formannskapet i Verdal ble informert om planene onsdag 3. juni. Torsdag 11. juni kjørte vi en sak på en sosialantropolog med spesialkompetanse på asylfaglige problemstillinger, som mente at det ville være galskap å legge et asylmottak til Vaterholmen.

Interkommunalt forslag nedstemt

Torsdag 12. juni var også den dagen Utlendingsdirektoratet (UDI) var på befaring. Dagen etter kom vi med saken om at Vaterholmen leir var eneste alternativ i Midt-Norge. Tirsdag 16. juni skrev vi at UDI hadde godkjent planene, og at det ville bli etablert asylmottak fra 1. juli. UDI fattet altså sin beslutning mandag 15. juni, 12 dager etter at politikerne i vertskommunen var blitt informert om saken. Uten at lokalpolitikerne hadde noe de skulle ha sagt.

Mindre enn ett år tidligere var et forslag oppe i kommunestyrene i Levanger og Verdal om å etablere et felles kommunalt asylmottak midt mellom de to tettstedene. Rett ved E6, cirka 6 kilometer fra Levanger sentrum og cirka 5 kilometer fra Verdal sentrum. Den gang ble forslaget stemt ned. Noe av tanken bak det forslaget var å komme private aktører i forkjøpet – og på den måten både ha kontroll over lokaliseringen av et eventuelt mottak, og å få de inntektene som nå går til den private aktøren. Dette forslaget ble altså nedstemt, og stemningen blant noen av politikerne i Verdal var ikke akkurat god da nyheten om det private mottaket kom.

Kickstart på sommeren

Det var en sak som engasjerte mange lesere, og min første nyhetssak som hovedoppslag på forsiden. To ganger, faktisk. Det var en sterk sak som påvirker mange mennesker, og det var mange sterke meninger om etableringen.

For en sommervikar som et par måneder senere skulle starte på journalistutdannelsen var dette en kickstart på sommeren.

Se sakene:

• Her blir det asylmottak
• – Asylmottak her er galskap
• Eneste alternativ
• Etablerer asylmottak fra 1. juli
• Google-søk etter «asylmottak Vaterholmen» på T-A.no

På plass i Bodø

Nå er jeg på plass i Bodø, hvor jeg har kommet en måned ut i en bachelor i journalistikk ved Høgskolen i Bodø (HiBo). Så langt trives jeg veldig godt, selv om det har vært mye gammelt og lite nytt så langt. Men innimellom kommer det viktige ting, og da er det viktig å være på plass og å følge med. Denne uka har vi startet med grunnkursene, hvor vi får innføring i avis, radio og TV. Nettavis kommer først til våren.

I tillegg til å ha lært en god del har jeg hatt noen interessante diskusjoner med faglærere. Men det får jeg komme tilbake til i et senere innlegg. For nå får det holde med å si at Bodø er en bra by, bachelor i journalistikk ved HiBo virker lovende, og at jeg har fått et par frilansoppdrag for Avisa Nordland.

Jeg har visst det lenge. Det er journalist jeg skal bli når jeg blir stor. Helt fra da jeg første gang ble spurt om jeg kunne ta noen bilder og skrive noen ord for Trønder-Avisa første gang. [...]]]>

På trykk i T-A 30.01.06, min første sak som journalist. Dessverre (?) finnes ikke saken på nett lenger.

Jeg har visst det lenge. Det er journalist jeg skal bli når jeg blir stor. Helt fra da jeg første gang ble spurt om jeg kunne ta noen bilder og skrive noen ord for Trønder-Avisa første gang. Tilfeldighetene ville det slik at jeg skulle til Namsos den kvelden for å ta bilder av Ungdommens Kulturmønstring (UKM) på oppdrag fra UKM. Så ble jeg spurt av Trønder-Avisa om jeg kunne ta bilder og skrive litt for dem i tillegg. Da var det gjort.

Siden har jeg jobbet som frilanser for Trønder-Avisa, helt fram til jeg flyttet til Bergen i august 2007. I begynnelsen var det fotograferinga som drev meg, etter hvert ble jeg mer glad i selve skrivingen. Jeg har jobbet både som dedikert fotograf og dedikert journalist, men flest oppdrag hadde jeg som begge deler. Hovedvekten var som kulturjournalist, men sommeren 2008 fikk jeg et sommervikariat i Trønder-Avisa som nyhetsjournalist, med innslag av kultur innimellom. Nå til sommeren skal jeg igjen være sommervikar i Trønder-Avisa, denne gang som både nyhets- og kulturjournalist.

Men jeg har aldri tenkt på å studere journalistikk. Det vil si, jeg har tenkt på det, men jeg har ikke hatt lyst. Selv om det er journalist jeg skal bli, har jeg fram til for en måned eller to siden tenkt at journalistutdanningen er for smal. Derfor har jeg studert statsvitenskap ved NTNU. Så ble det et semester spansk i Nicaragua. Og nå sist begynte jeg på profesjonsstudiet i samfunnsøkonomi ved UiB. Og i alle fall siden 2006 har jeg studert for å bli journalist, men jeg har ment at det er en for «smal» utdanning, med for få muligheter etterpå. Og mediebransjen har jo ikke akkurat blomstret de siste årene.

Derfor ble jeg litt paff da jeg nylig kjente at det var journalistutdanningen som fristet meg. Det var etter å ha lest et blogginnlegg av Julie Andersen (blogg/twitter). Julie er journaliststudent ved HiO, og hun skrev om det å være «på vei inn i en døende bransje»:

It’s not too late, Julie. Min amerikanske venninne, som har samme navn og yrke som meg, har praksis i en stor amerikansk avis med økonomiske problemer. [...] Erfarne kollegaer klapper den nyutdannede praksisstudenten på hodet: Du er på vei inn i en døende bransje. Du er ung. Det er ikke for sent å velge en annen karriere.

I Norge diskuteres avisdød, økt pressestøtte og egen krisepakke til mediene. Finanskrisen gjør vondt verre [...]. Leserne slutter å abonnere og leser heller på internett. Der skal det ti lesere til for å oppnå samme annonseinntekt som én papirabonnent, i hvert fall i følge Dagbladets John Olav Egeland.

Likevel har jeg begynt på journalistikkutdanningen på Høgskolen i Oslo. Jeg tror nemlig ikke journalistikken er død. Papirprodusenter og avistrykkere går en vanskelig tid i møte, men verden vil alltid trenge gode journalister.

Sakset fra http://www.espen.com/julie/archives/2009/03/papiraviser_dr.html, først publisert på http://journalen.hio.no/ettertanke/article90292.ece

Det resulterte blant annet i et oppslag på Journalisten.no, journalistenes fagblad her på berget. Julie skal ha praksisplass hos Teknisk Ukeblad fra mai, og senere sommerjobb samme sted – så vidt jeg har forstått det, blant annet på grunn av innlegget jeg ble inspirert av.

Jeg skylder Julie Andersen en stor takk. Det samme gjelder mange andre, blant dem Anders Brenna, nettsjef i Teknisk Ukeblad, og andre jeg følger på twitter og/eller deltar i debatten om journalistikkens framtid. Dere har åpnet mine øyne.

Nå skal jeg studere noe jeg vet at jeg kommer til å trives med, noe jeg ser en hensikt med å studere. Jeg så også hensikten med å studere samfunnsøkonomi – det var jo for å bli journalist. Men nå gjør jeg alvor av det, og har søkt journalistikk til høsten. Sayonara, samfunnsøkonomi – du er et godt grunnlag å ha med seg videre, men ikke riktig vei for meg å gå akkurat nå.