Fredrik Mandal

Små biter av verden – som jeg ser dem

Author: fmandal (page 2 of 12)

Er kongehuset et problem verdt å gjøre noe med?

Godt skrevet om hvorfor kongehuset er passé.

Bokanmeldelse av Kjetil B. Alstadheim: «Republikken Norge. Om hvorfor vi fortsatt har konge – og hva vi kan få i stedet» (Aschehoug).

republikkenMannen med gullpennen i har tatt tak i mannen med gullkronen – nemlig kongen. Som bare Kjetil B. Alstadheim kan røsker han opp i hvorfor Norge fortsatt er et monarki. Ikke for å «spoile» boka, men den viktigste grunnen er at kong Harald og hans familie er likandes folk. Det er i alle fall slik Alstadheim fremstiller det.

Han har nok helt rett i at det er totalt udemokratisk at rollen som statsoverhode går i arv i stedet for å vinnes gjennom valg. Og han utmaler det hele på en måte som bare Alstadheim kan: lunt, med en snert av humor – men skarpt og rett på sak. Likevel: Når mange av argumentene hans for republikk er like tomme som monarkistenes forsvarsargumenter får Alstadheim problemer. Særlig dårlig treffer han når han beskylder monarkiets forsvarere for å snakke i rent svart og hvitt. Mange av hans egne argumenter bruker akkurat samme fargepalett, og da tenderer han innimellom mot det platte. Uten at det egentlig gjør noe. Jeg tror Alstadheim har gått mer inn for å skrive ei god bok heller enn å gjøre kongeriket om til en republikk. Og det skal han ha: På det området lykkes han. For boka er veldig godt skrevet – og ikke så rent få ganger humrer jeg for meg selv mens jeg blar til neste side.

Og demokratiet skal jo seire: Så lenge flertallet i befolkningen ønsker å beholde kongen må det vel bli sånn – selv om det er selvmotsigende at demokratiet fortsatt vil beholde monarkiet. Kanskje tar flere til det demokratiske vettet etter å ha lest denne boka?

Terningkast: 5.

(Denne anmeldelsen sto på trykk i Trønder-Avisa fredag 16. mai 2014.)

Kjære hageeiere: Jeg beklager!

Kjære alle hageeiere. Følgende tekst er å anse som en uforbeholden unnskyldning. Jeg legger meg så flat som jeg kan bli. Og så tynn som jeg er blir det ganske flatt. Poenget er at jeg har undervurdert dere. På det groveste.

Jeg har alltid sett ned på folk som ikke har hatt orden i hagen. Langt gress? Manglende selvrespekt. Mye ugress? Manglende respekt for naboene. Ustelte busker? Dårlige holdninger. Få blomster? Usunn livsførsel.

I fjor kjøpte vi oss hus. Nå har vi hage selv. Der er det jeg som har fått hovedansvaret.

Sommeren i fjor ble brukt til oppussing. Følgelig fikk hagen stort sett være i fred. En høyst nødvendig runde med plenklipperen litt for sjelden var alt jeg rakk. Jeg skjemtes. Det var ikke hver dag det var like lett å se naboene inn i øynene og smile. Jeg håpet bare de hadde forståelse for at oppussingen gjorde hagestellet nedprioritert.

I år har jeg ingen unnskyldning. Oppussingen er vi stort sett ferdige med. I år er det hagen som skal få all min oppmerksomhet.
Problemet er bare at jeg ikke ante hva jeg bega meg ut på da vi kjøpte oss hus – med hage.

Våren startet med at jeg skar ned alle forvokste busker. Tujaer dobbelt så høye som huset har blitt likvidert. Brudespirea og nyperose har blitt jevnet med jorda. Sånt klarer jeg fint. Da kan jeg bruke motorsag eller greinsaks.

Men hvordan skulle jeg kunne vite at alle planter og vekster som ikke er akkurat der de skal være har røtter herfra til Kina? At løvetann har både røtter og ståpåvilje kun de ondeste hensikter kunne ha funnet på visste jeg. At den planten som har fått avleggere 20 cm inn på plenen er tre tusen ganger verre visste jeg slett ikke.

At bringebærbusker kan spre seg fra den ene enden av tomta til den andre visste jeg heller ikke.

På den ene langsida av huset var det visst et blomsterbed en gang i tiden. I vår så vi at det kom opp fire tulipaner og noen krokuser. Før alt det andre tok over helt. Nå er det som over alt ellers i hagen vår. Alt som ikke skal være akkurat der vokser villig.

I plenen vår er det mer mose enn gress. «Mose er mykt og godt å gå på,» forteller jeg meg selv. Løvetanna spirer som aldri før. «Gult er kult, ikke sant?» prøver jeg meg på. To områder som kanskje en gang i tiden har vært blomsterbed er dekt av skvallerkål. «Skvallerkål får jo også blomster etter hvert,» tenker jeg. For å være ærlig: Det fungerer ganske dårlig.

Så kjære alle hageeiere. Jeg har undervurdert dere. Jeg har undervurdert innsatsen dere legger ned i hagen deres på det groveste. Jeg vet nå at bak enhver tilsynelatende ustelt hage ligger det uendelige timer med innsats. Jeg beklager mine nedlatende tanker. Samtidig har jeg full forståelse for at alle andre ser ned på meg og min innsats i hagen. De skulle bare ha visst.

(Denne petiten sto på trykk i Trønder-Avisa Pluss lørdag 15. juni 2013.)

Si fra litt finere neste gang

Så ble jeg også offer for hackere. To ganger den siste måneden har en eller annen gjøk tatt ned bloggen min. Egentlig er det jo fint at folk sier fra om at det er noe feil, selv om det med fordel kunne ha blitt gjort uten å legge inn en haug med dritt gjemt langt inn i mappestrukturen.

For hackeren hadde jo ikke fått det til om jeg ikke hadde hatt en eller annen svakhet et eller annet sted i systemet her. Siden vedkommende la inn masse dritt – og jeg ikke aner hvor feilen lå – har jeg brukt kvelden til å slette alt som lå på serveren og lagt inn nye versjoner av alt. Og selvsagt fjernet alt som ikke er i bruk. Det siste burde jeg ha gjort fortløpende, men nå fikk jeg det sparket i ræva som jeg trengte.

Dermed kan det mangle noen bilder og sånt, men det får så være. Får være måter på hvor lang tid jeg skal bruke på opprydding.

Og forresten: Hipp, hipp, hurra!

Myteknuser

Bokanmeldelse av Frank Rossavik: «En god story – En biografi om Kåre Valebrokk» (Spartacus forlag)

En god story – En biografi om Kåre Valebrokk, skrevet av Frank Rossavik og gitt ut på Spartacus forlag.

MYTEOMSPUNNET: Biografien om Kåre Valebrokk kunne like godt ha fått tittelen «Mannen og mytene». Det er få andre personligheter i Norge det er knyttet så mange myter til som ham. Kanskje ikke så rart, ettersom Valebrokk selv gjorde lite for å knuse mytene mens han levde. Tvert imot, han bygget opp under mange av dem selv. Ett av hans mantra var at «du må huske å pleie ditt image og myten om deg selv».

I «En god story» gjør biograf Frank Rossavik sitt beste for å komme under huden på mannen – og mytene. Til tross for bare et par møter mellom Valebrokk og Rossavik før førstnevnte gikk bort synes jeg biografien klarer å gi et usminket bilde av en av de mest myteomspunne menn i moderne norsk historie.

Tittelen på denne anmeldelsen burde kanskje ha vært «En god bok». For dette er virkelig en god bok – full av gode stories. Klassereisen fra et tradisjonelt sørlandshjem til topplederjobben i TV 2 er bare en av mange gode stories i Valebrokks liv. Men hva annet kan du forvente enn et vell av gode historier når mannen var litt for glad i alkohol, litt for redd for konflikter og samtidig toppleder?

Hovedmyten om Valebrokk, den han aktivt bygde selv, var at han var hard, sarkastisk og alltid hadde kontroll. Rossavik mener at han var langt mer usikker og snillere enn han ønsket å framstå. Men Valebrokk var prinsippfast. Prinsippet om at konsekvenser ikke må komme i veien for en god sak så lenge fakta er i orden etterlevde han også da han lot sin historie føres i pennen av Rossavik. Dette er et usminket og nyansert bilde av liberalisten, gravemaskinselgeren, presselederen og journalisten Kåre Valebrokk. Hovedpersonen ville neppe ha likt at mytene han selv har bygget opp blir knust for all evighet. Samtidig knuses mytene med respekt, og Valebrokks ettermæle tar på ingen måte skade av denne biografien. Det blir bare litt enklere å forstå ham.

Dessverre bærer boka litt preg av at det bare ble to møter mellom de to. Mange spørsmål som bare Kåre Valebrokk kunne ha svart på blir stående åpne. Samtidig kommer det fram at Valebrokk selv kunne ha problemer med å skille mellom hva som faktisk har skjedd og myter han selv ønsket å bygge. Da gjør det kanskje ikke all verden at boka i stor grad er basert på andre kilder. En god story er det uansett.

Terningkast: 5.

(Denne bokanmeldelsen sto på trykk i Trønder-Avisa fredag 8. november 2013.)

Om nynorsk, tru og kjærleik

No er det vel snart fem år sida eg byrja skrive nynorsk. Eg hadde flytta til Bergen hausten før, og i løpet av vinteren forelska eg meg. Eg forelska meg i eit nydeleg skriftspråk, eit språk av og for heile landet. Eg forelska meg i nynorsken. Trudde eg, i det minste.

Eg har alltid likt å skrive nynorsk når eg skal vere morosam. Har du nokon sinne lest noko av Are Kalvø? Kom igjen. Alt blir jo morosamt på nynorsk. Også eg. Trudde eg, i det minste.

Vinteren og våren for fem år sida var det ikkje berre morosame tekstar eg skreiv, altså. Uansett kva eg skulle skrive så skreiv eg det på nynorsk. Anten det var SMS-ar til kompisar, e-postar, notat frå forelesingar, obligatoriske oppgåver på universitetet ? ja, kva som helst. Eg irriterte nok nokon, men kva gjorde vel det. Nynorsk var jo så morosamt å skrive. Trudde eg, i det minste.

Eg oppdaga fort at eg eigentleg ikkje skreiv særleg godt nynorsk. A-endingane var alt for mange. Mange ord var nok beint fram konstruerte. Ikkje berre var det stavekontrollane som fekk prøvd seg, men også dei som skulle lese det eg skreiv. Men eg vart betre og betre på nynorsken, dag for dag. Trudde eg, i det minste.

Så drog eg heim til Steinkjer ei helg. «Eg har bestemt meg for å berre skrive nynorsk framover», fortalde eg nøgd til far min. Eg var ikkje heilt sikker på korleis han kom til å reagere, men han overraska meg uansett kva eg hadde forventa. Svaret han gav meg var jo heilt håplaust. Trudde eg, i det minste.

«Å?», sa han, ikkje særleg overraska. «Kva heiter så ho?» Eg hugsar det som om det var i går. Vi sat i bilen, på veg utover mot vakre Fosen. Mamma og pappa i framseta, eg sat i baksetet. Og eg blånekta. Sjølvsagt. At eg valde å skrive nynorsk hadde jo ikkje noko med kvinnfolk å gjere. Trudde eg, i det minste.

Eg prøvde å forklare meg. «Nei, nei, nei. Det er ikkje noko kvinnfolk inne i biletet. Det her handlar berre om det at eg av å bu i Bergen ? med haugevis av nynorskbrukarar rundt meg ? har funne ut at nynorsk er eit rikare språk, eit meir nyansert språk, eit vakrare språk, ja, eit betre språk. Eg har nynorsk på alle kantar no, og eg er overbevist.» Eg meinte verkeleg det eg sa. Trudde eg, i det minste.

Sjølvsagt tok eg feil. Som så ofte både før og etter. Sjølvsagt var det eit kvinnemenneske som inspirerte meg til å skrive nynorsk. Det er berre nok eit bevis på at du kan tru kva du vil, men sterkast av alt er kjærleiken. Snart har vi vore saman i fem år, og eg skriv vanlegvis bokmål. Bokmål har eg skreve i snart fem år. Kjærleiken varer framleis, nynorsken gjekk fort over. Om ikkje eg skal prøve å verke humoristisk, da. Då skriv eg framleis nynorsk. Og vi ser jo at det funkar. Trur eg, i det minste.

(Denne petiten sto på trykk i Trønder-Avisa Pluss lørdag 23. februar 2013.)

Older posts Newer posts

© 2017 Fredrik Mandal

Theme by Anders NorenUp ↑