Vanligvis pleier jeg å si at det ikke er noe i vegen med selvtilliten min, det er bare selvinnsikten jeg mangler. Men av og til kjenner jeg at jeg ljuger så det renner av meg når jeg sier det.

For selvinnsikt har jeg i massevis. Innimellom, i det minste. Akkurat nå har jeg et slikt øyeblikk, og det er meg tindrende klart hva det er jeg ikke behersker i det hele tatt.

Kunsten å si nei er meg visst et ukjent fenomen. Det er ti tusen ting jeg skulle ha gjort, men i stedet skriver jeg denne petiten. Da jeg ble spurt for kjempelenge siden kan du jo gjette hva jeg sa. Ok, siden du leser dette er jo svaret gitt: Jeg sa selvfølgelig ja. «Ikke noe problem, jeg gjør det bare innimellom alt annet jeg skal gjøre», tenkte jeg sikkert. Kjempelurt.

Sånn er det med mye annet. Jeg blir spurt om mye rart i løpet av en arbeidsdag, og som regel sier jeg ja. Det har både positive og negative sider ved seg det, altså. Og det har noen konsekvenser.

Siden jeg er så dårlig på å si nei fører jeg lister over hva som må gjøres. «There’s an app for that», som det heter på nynorsk. Den appen bruker jeg flittig. Det fine med å føre slike lister er at de krymper etter hvert som du kan krysse av alt du har gjort. I teorien, i alle fall.
For at lista skal krympe forutsettes det selvsagt at du kan å si nei. Hos meg vokser lista fortere enn jeg rekker å ta unna. Dermed kan ting som ikke haster ofte bli liggende. Heldigvis er det ikke noen datovisning i appen jeg bruker, men jeg vet at jeg har oppføringer som kom på lista i oktober. Det hadde vært fint å få det unna, men det haster ikke.

Og det er litt av problemet. Det er veldig mye som ikke haster, og dermed er det lett å si ja til. Som denne petiten. Da jeg ble spurt var det sikkert ei uke til deadline. Jeg hadde kjempegod tid, og dermed ble skrivingen skjøvet ned på lista. Men det meste vil jo haste før eller siden.

Noen mener at jeg ikke har noe valg. Jeg er visst nødt til å lære meg å si nei. Jeg er ikke så sikker på det. Jeg vil heller si ja til det meste. Og takket være en særdeles velutviklet evne til å prioritere – og ikke minst: prioritere bort – kommer jeg meg som regel helskinnet gjennom dagen og får unna det som haster mest og er viktigst å få unna først. (Ser du? Det er ikke noe i vegen med selvtilliten. Sånn rent bortsett fra at den ofte ikke henger sammen med virkeligheten, da.)

Derfor velger jeg å fortsette som før. Jeg sier bestemt nei til kunsten å si nei, så får jeg heller leve med at lista over ting jeg burde ha gjort blir lenger og lenger.

(Denne petiten sto på trykk i Trønder-Avisa Pluss lørdag 8. februar 2014.)