Kjære alle hageeiere. Følgende tekst er å anse som en uforbeholden unnskyldning. Jeg legger meg så flat som jeg kan bli. Og så tynn som jeg er blir det ganske flatt. Poenget er at jeg har undervurdert dere. På det groveste.

Jeg har alltid sett ned på folk som ikke har hatt orden i hagen. Langt gress? Manglende selvrespekt. Mye ugress? Manglende respekt for naboene. Ustelte busker? Dårlige holdninger. Få blomster? Usunn livsførsel.

I fjor kjøpte vi oss hus. Nå har vi hage selv. Der er det jeg som har fått hovedansvaret.

Sommeren i fjor ble brukt til oppussing. Følgelig fikk hagen stort sett være i fred. En høyst nødvendig runde med plenklipperen litt for sjelden var alt jeg rakk. Jeg skjemtes. Det var ikke hver dag det var like lett å se naboene inn i øynene og smile. Jeg håpet bare de hadde forståelse for at oppussingen gjorde hagestellet nedprioritert.

I år har jeg ingen unnskyldning. Oppussingen er vi stort sett ferdige med. I år er det hagen som skal få all min oppmerksomhet.
Problemet er bare at jeg ikke ante hva jeg bega meg ut på da vi kjøpte oss hus – med hage.

Våren startet med at jeg skar ned alle forvokste busker. Tujaer dobbelt så høye som huset har blitt likvidert. Brudespirea og nyperose har blitt jevnet med jorda. Sånt klarer jeg fint. Da kan jeg bruke motorsag eller greinsaks.

Men hvordan skulle jeg kunne vite at alle planter og vekster som ikke er akkurat der de skal være har røtter herfra til Kina? At løvetann har både røtter og ståpåvilje kun de ondeste hensikter kunne ha funnet på visste jeg. At den planten som har fått avleggere 20 cm inn på plenen er tre tusen ganger verre visste jeg slett ikke.

At bringebærbusker kan spre seg fra den ene enden av tomta til den andre visste jeg heller ikke.

På den ene langsida av huset var det visst et blomsterbed en gang i tiden. I vår så vi at det kom opp fire tulipaner og noen krokuser. Før alt det andre tok over helt. Nå er det som over alt ellers i hagen vår. Alt som ikke skal være akkurat der vokser villig.

I plenen vår er det mer mose enn gress. «Mose er mykt og godt å gå på,» forteller jeg meg selv. Løvetanna spirer som aldri før. «Gult er kult, ikke sant?» prøver jeg meg på. To områder som kanskje en gang i tiden har vært blomsterbed er dekt av skvallerkål. «Skvallerkål får jo også blomster etter hvert,» tenker jeg. For å være ærlig: Det fungerer ganske dårlig.

Så kjære alle hageeiere. Jeg har undervurdert dere. Jeg har undervurdert innsatsen dere legger ned i hagen deres på det groveste. Jeg vet nå at bak enhver tilsynelatende ustelt hage ligger det uendelige timer med innsats. Jeg beklager mine nedlatende tanker. Samtidig har jeg full forståelse for at alle andre ser ned på meg og min innsats i hagen. De skulle bare ha visst.

(Denne petiten sto på trykk i Trønder-Avisa Pluss lørdag 15. juni 2013.)