I WordPress kan man lagre kladder. Innlegg man begynner på, men av en eller annen grunn ikke skriver ferdig til publisering. Så ligger de der, til spott og spe, inntil man gjør noe med dem.

Men det er ikke alltid man vender tilbake til kladdene. Jeg har tre liggende nå. Tre kladder som kunne ha blitt gode blogginnlegg, men som nå har blitt liggende for lenge i kladdmappa.

Hvorfor hemmeligholde?

Det eldste er «Hvorfor hemmeligholde?». Et innlegg om hvorfor journalister ikke vil fortelle hva de stemmer, og hvor lurt det egentlig er. Om det ikke hadde vært bedre med full åpenhet. Jeg lagret kladden siste gang 17. september 2009, tre dager etter valget.

Det som satte meg i gang var saken «– Det forteller jeg ikke» på Journalisten.no. En sak om at svært få redaktører og journalister ville si hva de stemte. Jeg tenkte at åpenhet er bra, så hvorfor hemmeligholde? Men jeg kom aldri så langt at jeg skrev ferdig.

Minaretforbud

Det andre innlegget har tittelen «Minaretforbud». Det lagret jeg siste gang sent på kvelden 16. desember 2009. Kladden starter med to definerende setninger: «Et innlegg utenom det vanlige. Jeg tar stilling til et politisk spørsmål!»

Årsaken til at jeg ville skrive innlegget var en NTB-artikkel om at 31 prosent av de spurte i en landsomfattende spørreundersøkelse sier at de ønsker et forbud mot muslimske bønnetårn, minareter, i Norge. Saken stammet egentlig fra Aftenposten.

Jeg hadde tenkt å fortelle om hvor negativt jeg reagerte på trangsyntheten til 31 prosent av de spurte i undersøkelsen. Men så langt kom jeg aldri.

Rydd forsida

Den siste kladden er fra 6. januar 2010. Det bærer tittelen «Rydd forsida». Starten er «Av og til kommer norske medier med sjokkerende nyheter. Gode, gammeldagse «breaking news». Rydd forsida, stop pressa!»

Igjen var det en NTB-artikkel som sto for inspirasjonen. En NTB-artikkel som ble gjengitt i utallige nettaviser og mange papiraviser. Trønder-Avisa trykte også artikkelen langt bak i avisa under «Godtfolk»-seksjonen. Artikkelen finner du bl.a. på RBnett.

Saken handlet om at Bjørnstjerne Bjørnson-biograf Edvard Hoem ikke var i tvil. «Bjørnson er en feiring verdig».

Herre min hatt. Rydd forsida!

Jeg stoppet skrivinga, rydda aldri forsida mi for den saken heller.