Det pågår for tiden en debatt jeg synes er svært interessant, nemlig debatten om fremtidens medier. Espen Egil Hansen (@eghan), sjefredaktør for VG Nett, skrev for noen dager siden et innsiktsfullt (og langt) innlegg på VG Meta om fremtidens medier. Hans hovedpoeng er at «fremtidens medier snakker med, ikke til, leserne». Selv om innlegget er langt, er det vel verdt lesingen.

Mye av dette ble vi vitner til da VG Nett overdrev vinklingen i en overskrift, og Bård Vegard Solhjell svarte i sin blogg. Dette er så godt oppsummert av Anders Brenna (@abrenna) i et innlegg Teknisk Beta, at jeg ikke engang skal forsøke. Les det heller der, det anbefales.

Det jeg vil fram til akkurat nå, er svaret jeg fikk fra Brenna på min kommentar. Først tar vi min kommentar til innlegget:

Jeg vet ikke helt om jeg er enig i at dette er et nytt «hvor var du da»-øyeblikk, men det er så absolutt et steg i riktig retning. En retning hvor god journalistikk ikke lenger er synonymt med trykksverte, og en retning hvor journalistikken er mer utsatt for «hugg». Som Espen Egil Hansen skriver vil disse «angrepene» tvinge fram bedre journalistikk.

Fremtiden kan du lese om på internett, og vi som fortsatt elsker lukten av papiravis kan lese om den i papirutgaven dagen derpå.

Og deretter svarte Anders Brenna dette:

Papiravisene kan overleve mye lengre ved å ikke late som de er noe de ikke er. De bør satse på å bruke sin slagkraft til å promotere hele merkevaren, og selge seg selv som den kvalitetsredigerte utgaven av hva som har skjedd av nyheter det siste døgnet.

Profilintervjuer, analyser, kommentarer og annet aktualitetsstoff som er mer gjennomtenkt kan fylle resten av papiravisen. Det kan publiseres senere på nettet til de som ikke betaler, men umiddelbart til de som betaler abonnement.

Brikkene er ferdig laget, men det tar litt tid før de faller på plass. Det kan vi i mediene bidra til å fremskynde, istedenfor å forsinke.

At fremtiden skjer på internett, er det vel ikke lenger særlig grunn til å diskutere. Noe som heller er verdt å diskutere er hvordan man skal tjene penger på nettet. At troen på at annonseinntektene fra papir lett skulle la seg overføre til internett ikke stemmer, vet vi vel nå. Hva skal man da gjøre?

Jeg liker tanken på papiravisen som en kvalitetsredigert utgave av det siste døgnets hendelser, utfylt av «merverdistoff». (Og la oss heller ikke glemme at TV ikke tok livet av radio.) Men tanken om «forsinket publisering» til de som ikke betaler, vet jeg ikke om jeg klarer å venne meg til.

I det papiravisa sendes ut, skal altså saker publiseres til de som betaler for det. (Dette er altså «merverdisaker», hendelsesnyheter kan man vel aldri ta betalt for igjen). Men hvordan vil betalingsvilligheten være? Og hva skjer dersom denne betalingsmodellen ikke innføres på likt?

La oss si at VG/VG Nett er først ute. De beholder mye som det er i dag, hendelser går rett ut på nett. «Merverdisakene» går rett på nett til de som betaler, de går i trykken, og etter f.eks. 12 eller 24 timer går de ut til de som ikke betaler. Greit, i bunn og grunn en kjempetanke. Jeg ser at det kanskje kan fungere.

Men hva om Aftenposten beholder dagens modell, og ikke tar betalt for «merverdisakene», men kjører de rett ut på nett? Jeg ser for meg at internettgenerasjonen, som er vant til å få ting gratis – og helst før de har funnet sted, vil rømme fra VG/VG Nett raskere enn rotter fra et synkende skip.

Og var det ikke nettopp en slik modell New York Times prøvde seg på, men som de ga opp i september 2007? Nå er jeg klar over at norske aviser ikke er like utsatte for «direktetreff» fra Google og Yahoo som amerikanske aviser, men hva vil de norske avisene tape på en abonnementsmodell?

Mange aviser vil miste mange treff. Jeg er daglig innom minst 11 forskjellige norske nettaviser, ofte mange ganger om dagen. Da NYTimes fortsatt hadde «merverdimodellen», var jeg svært sjelden innom. Nå er jeg innom nesten daglig. Og jeg kommer aldri i verden til å betale for tilgang til «merverdiartikler» i 11 forskjellige norske nettaviser.

Fremtiden er nå, og fremtiden kommer enten vi vil eller ikke. Så får vi se hva som er den riktige modellen for lønnshomhet på nettet.