Så har jeg endelig laget min første iPhone-app! Og det var slett ikke vanskelig i det hele tatt.
Bakgrunnen for appen er som så ofte ellers: Jeg hadde et behov, og ingen hadde løst behovet slik jeg ville. Da måtte jeg løse det selv.
Jeg liker å bruke prosenter når jeg kan. Men jeg bruker prosentregning så sjelden at jeg har problemer med å huske formlene fra gang til gang. Eller jeg er usikker på om jeg husker formlene riktig, og det er litt flaut å oppdage etter at saken er publisert at nei, denne gangen husket jeg feil. (Nå har ikke det skjedd ennå, men frykten har vært levende.)
Jeg har en drøm. En drøm om at vi alle sammen skjerper oss. At vi alle tar i et tak, sammen gjør verden til et litt bedre sted.
Drømmen handler om en av de største ismene som rider landet vårt. Den handler om i forhold til-ismen.
«I forhold til» har gjennomsyret språket vårt. Jeg bruker det selv fra tid til annen, men prøver å bite meg hardt i tungen hver gang.
Regelen er enkel: kan «i forhold til» byttes ut med «sammenlignet med»? Hvis svaret på spørsmålet er ja blir setningen som regel mye bedre om du faktisk bytter. Er svaret nei skal du ikke bruke «i forhold til», men i stedet finne et uttrykk som passer.
Det krever ikke så mye, men om vi alle sammen gjør vårt blir verden plutselig et bedre sted.
(Dette innlegget ble skrevet i romjula, men av en eller annen merkelig grunn bare lagret som en kladd. Så tolk det som en litt forsinket romjulsdrøm, om du vil.)
Etter såkalte «islamistiske terrorangrep» tar det som regel ikke lang tid før mediene tar kontakt med imamer og andre talspersoner i muslimske miljøer for å sjekke om de «tar avstand fra terror». I 2006 gjennomførte TV 2 en spørreundersøkelse for å finne ut om norske muslimer tok avstand fra terror (noe forøvrig 89 prosent av de spurte gjorde).
Faksimiler av VG 13. og 27. juli 2005 i kjølvannet av terroraksjonene i London og Sharm el-Sheikh.
Men etter 22. juli kan jeg ikke huske å ha sett eller hørt en eneste journalist som har spurt Den norske kirken om det samme. Eller det norske folk som sådan. Pussig, sier du? Var ikke terroristen etnisk norsk? Ble han ikke beskrevet som kristen i dagene som fulgte? Skulle han ikke «beskytte» vesten mot islamiseringen av Europa, det som i antijihadistiske miljøer omtales som «Eurabia»?
Som journalister sitter vi på veldig mye informasjon. Mye informasjon vi ikke får plass til. Men av og til er det veldig enkelt å dele denne informasjonen.
Jeg var i en slik situasjon denne uken da jeg skrev om elbiler i Bergen. Jeg hadde fått tilgang til et datasett som viste antall elbiler per 10.000 innbyggere i de største byene i landet – og utviklingen over tid.
[raw_html_snippet id="elbiler-bilde"]
Dette er et enkelt datasett som sier veldig mye. Skal man forklare alt med ord blir det en veldig lang artikkel. Da hadde jeg to valg: enten bruke noen få momenter i teksten, eller vise fram dataene.
I vår skrev jeg en bacheloroppgave i journalistikk ved Høgskolen i Bodø. Jadda, i andre semester av journalistikk-studiene, ikke i sjette. Tittelen på oppgaven var «Blogging i norske nettaviser», og målet var å finne ut hvordan norske nettaviser bruker blogger. Planen var å finne ut om det demokratiske potensialet som ligger i bloggene faktisk utnyttes.
Forsiden på bacheloroppgaven i journalistikk.
Jeg merker nå at dette kan bli et innlegg for de spesielt interesserte, men det får så være. Dere andre får bare surfe videre, mens vi som faktisk synes dette er interessant kan kose oss i fred.
Ett av høydepunktene denne fredagen av A-magasinets fotoreportasje fra undergrunnsbanen i Tokyo. Folk presset opp mot glasset, uten mulighet for å gjemme seg når Michael Wolf løfter kameraet for å knipse. Svette og dugg gjør det vanskelig å se gjennom vinduene.
Bildene var fantastiske, og minnet om at det kanskje ikke er så ille å bo her i Bodø likevel.
Dessverre kan jeg ikke vise noen av bildene her på bloggen min, men bildene er tilgjengelige på Wolfs hjemmeside. Bildeserien heter Tokyo Subway Dreams.
I tillegg til å vise bildene oppga A-magasinet URL-en til en YouTube-video som viser hvordan rushtiden på Tokyos undergrunnsbane er. Når man ser dette er det lett å konkludere med at det går helt greit å bo i Bodø, hvor jeg aldri har opplevd å måtte stå på bussen.
Tenk deg at du står som sild i tønne på en av disse vognene. Så skal du av på neste stasjon…
Alt dette er selvsagt sant, kanskje med unntak av Guitar Hero-helt. Det begynner å bli en stund siden sist jeg spilte Guitar Hero nå, men jeg var min egen helt og bedre enn mine venner en stund. Kanskje er jeg det fortsat?
Uansett. Nå er profilen oppdatert. Det er ikke de helt store endringene, men de teller likevel.
Google sender meg av og til noen ganske merkelige spørsmål. Ved hjelp av Google Analytics ser jeg hva folk har søkt på for å komme til min ringe blogg, og det er de merkeligste ting. Her forsøker jeg å besvare noen av spørsmålene.
I dag har jeg kommet over to forskjellige tilnærminger til crowdsourcing. Vet du ikke hva crowdsourcing er? Slapp av, det kommer en forklaring.
«Crowdsourcing er en spesiell form for dugnad, hvor en stor, litt udefinerbar gruppe gjør en felles oppgave basert på fellesskap, medvirkning og selvorganisering [...]. Ordet er et ordspill på outsourcing og henspiller på at et firma kan bruke disse mekanismene for å nå et mål.»
Fredrik Mandal nærmer seg slutten av tjueårene. Han er journalist, nerd, sportsidiot, trønder og pappa. Han skriver denne bloggen om ting som opptar ham. Lyst til å vite mer?
Twitter
flickr
Last.fm
Delicious
Facebook
StumbleUpon
LinkedIn
YouTube
